Psykolog Peder Kjøs har nettmøte torsdag 29. mars kl. 13-15. Still spørsmål nå!
Følg med på kk.no for flere spennende nettmøter i tiden som kommer!
Hei!
Jeg har et spørsmål angående sex og skam. Jeg er fra en kristen familie, men min mor og min far er ikke spesielt kristne. Jeg tror på Gud, men har et mer "moderne" kristent syn.
Jeg har en kjæreste og vi har vert sammen i noen år, og har det greit seksuelt. Men problemet mitt er at av og til så får jeg det for meg at det er skam å ha sex før ekteskapet. Er det å være nær kjæresten sin og elske sammen noe en bør skamme seg over? Jeg føler jeg blir dratt i to retninger og jeg vil få bort denne skamfølelsen, for innerst inne synes jeg ikke at det er rett å skamme seg over en slik naturlig ting!
Har du noen tips og råd i forbindelse med dette, og kanskje noen tips om hvordan jeg kan bli kvitt skamfølelsen?
Hilsen forvirret jente
Om det er skamfullt å ha sex før ekteskapet eller ei er et spørsmål om livssyn, så jeg kan naturligvis bare svare ut fra mitt - og i følge mitt syn er det ikke noe galt i det, så lenge alt er frivillig. En prest ville nok gitt et annet svar, og det vet du godt, så jeg blir egentlig mer opptatt av selve det at du spør enn av svaret. Det ligger vel i spørsmålet ditt at du selv ikke synes sex er noe å skamme seg over, men så får du kvaler når du tenker på hva Gud synes. Så hva slags svar er du ute etter? Vil du at noen skal si til deg at det er greit for Gud? Et sånt svar kan ikke jeg gi, for jeg tror ikke en gang på noen gud. Vil du høre at sex er naturlig og et fint uttrykk for kjærlighet? Det kan jeg i så fall bekrefte, sånn ser jeg det, men dette går imot religionen din. Den motsetningen kan dessverre ingen løse for deg, er jeg redd.
Etter en lengre periode med hard slanking mistet jeg menstruasjonen som 15åring. Jeg gikk to år uten, og fekk tilbake rett før jul. Problemet mitt er at i det menstruasjonen forsvant, forsvann også sexlysten. I løpet av de to årene hadde jeg INGEN behov for sex, onani eller noe som helst annet. Orgasme ble helt fjernt for meg, og jeg ble ikke tent på noe. Dette har heller ikke rettet seg opp etter jeg fikk tilbake mensen. Nå har jeg fått meg kjæreste, og jeg ønsker å ha et bra sexliv. Men problemet er: jeg blir ikke kåt, tent, våt eller føler behov for sex. Dette er veldig frustrerende. Virker nesten som alle hormoner i kroppen er forsvunnet.
Har du noen tips for å kunne "piffe" opp igjen lysten? I perioden 13-15 år onanerte jeg hver dag, og var ofte kåt - i den alderen jeg trengte det minst... Tar imot all hjelp og tips :)
Dette er litt rart, så jeg lurer på om du kanskje kan ha rett i at det er ett eller annet hormonelt. Jeg vil anbefale en tur til legen/gynekologen, for dette har ikke jeg så god greie på. Det eneste jeg lurer på er om du fortsatt slanker deg hardt eller er undervektig. Da kan det godt være at du forstyrrer hormonbalansen. Slik slanking og undervekt er også ofte et tegn på et dårlig forhold til kroppen - noe som også går ut over sexdriften, naturlig nok.
Hei.
Syns for det første at det er litt flaut. Men jeg er konstant kåt(!!!!), men vil ikke se løs ut å gå på alle guttene. Det funker ikke alltid å gjøre seg selv fornøyd, og når ikke det alltid funker så vet jeg ikke hvordan jeg ellers skal få det til. Jeg er fra en tettsted, og for å si det sånn, så er alle guttene her litt løse av seg, så da er det litt vanskelig å finne en fast "pulevenn" ut av disse. Hva skal jeg gjøre?
Dette høres veldig "Få meg på, for faen" ut... Kjempebra film. Løsningen der var også bra: en pulevenn er ingen god idé, det er bedre med en kjæreste. Jeg tror ikke helt på at alle der du bor er løse av seg, det høres merkelig ut. Da kjenner du antakelig feil folk, for de fleste vil jo faktisk ha et forhold med følelser og stabilitet og alt som hører med. Når man først og fremst er kåt er det vanskelig å tenke sånn, men å få seg en kjæreste som man kjenner litt mer for enn bare kåthet er egentlig det beste forslaget mitt.
Hei!
Er det vanlig at man ikke får orgasme så lett, under samleie?
Sliter selv med det.. Hva kan man evt. gjøre for og få det til lettere/fortere?
Hilsen en anonym jente.
Ja, det er veldig vanlig. Penetrering alene er som regel ikke nok for at kvinner skal få orgasme, de må også ha mye stimulering av klitoris, helst både før og under samleiet. Kvinner som onanerer mye får oftere og lettere orgasme enn andre også når de har sex med en partner, antakelig fordi de kjenner kroppen sin bedre og vet nøyaktig hva de trenger, men også fordi de oftere har et godt og avslappet forhold til kropp og sex generelt.
Vet det sikkert ikke finnes noe svar på dette, men hvor ofte i uken feks er det "normalt" å ha sex? Kjæresten og jeg er i midten av 20årene og har vært sammen i snart 3 år. Vi har det veldig bra sammen, med unntak at vi det siste året omtrent ikke har hatt sex. Vi har snakket om det uten at noe egentlig skjer og jeg savner det ikke sånn innmari mye heller, men er dette "normalt"?
Som du sier, noe sikkert svar finnes ikke, men det er i hvert fall ganske vanlig å ha sex 1 - 3 ganger i uka, med variasjoner. Men det viktigste er jo hva som passer for akkurat dere, uavhengig av hva som er normalt. "Normalt" betyr jo bare "hva mange andre gjør", og det trenger vel ikke dere å rette dere etter...? Noen har sex to ganger om dagen, andre en gang i måneden, og så lenge de selv er fornøyd, er det ganske likegyldig hva som er normalt. Hvis du ikke savner sex så mye blir det veldig rart å ha sex likevel for å fylle kvoten, liksom.
Hei
Hva kan du si om menn som har massiv kontakt med prostituerte kvinner og sex med disse over årevis?
Mye moralsk betinget litteratur om dette, også mye moralsk betonede råd, som ikke passer helt hvis man ønsker å tro på at mannen klarer å slutte med dette
Ja, dette har lett for å bli moralens område, for det er jo helt klart en moralsk dimensjon inne her: å kjøpe sex er å utnytte at en annen er utsatt og selger sex, og det er og blir umoralsk, uansett hvor mye man mener at kvinner gjør det "frivillig", at menn har "behov" eller at sex er en "vare" på linje med en hvilken som helst annen. Slike unnskyldninger er bare forsøk på å unngå å se utnyttelsen som foregår. Men selv om det er umoralsk å kjøpe sex trenger ikke en sexkjøper å være et amoralsk menneske. Jeg tror det handler om at vedkommende av en eller annen grunn ikke ser den moralske dimensjonen, for hadde han sett den, ville han ikke kunne gjøre det. En mann som klarer å leve seg inn i hvordan det er for den prostituerte, og virkelig ta dette inn over seg, kan godt klare å la være. Den enkle veien er å kjenne ordentlig etter hva man ville synes hvis det var en kone/datter/mor eller ham selv som solgte sex, men selv da vil mange forsvare sexkjøp på de måtene jeg har nevnt. Så det er ikke lett, men det er mulig.
Hei Peder!.
Først vil jeg bare si takk for gode råd og tips som du kommer med her på KK. Det er alltid en fryd å lese, og ikke minst lærerikt å se at man ikke er alene om enkelte problemer.
Det jeg lurer på er hvordan jeg skal kunne komme meg ut og faktisk finne en ordentlig fin mann som vil være med meg for den jeg er?. Tidligere så har jeg ikke hatt noe i veien for å møte menn men dersom ting ikke har fungert eller av en grunn tatt slutt, så har dette gått veldig inn på meg. Det har faktisk gått så langt som at jeg har skjermet meg vekk fra andre menn, dating og sosiale begivenheter i flere måneder. Dette er selvfølgelig noe jeg innser er problematisk for meg OG jeg ønsker av hele mtt hjerte å gjøre endringer i forhold til dette. Ikke minst; oppleve hva kjærlighet virkelig kan være.
Setter pris på om du har noe råd/tips i forhold til dette.
På forhånd takk!.
Skjønner godt at det går inn på deg å bli skuffet - noe annet ville jo vært litt trist, egentlig. Men slike skuffelser kommer vi ikke utenom. De kan ikke helt unngås, de må heller håndteres når de kommer, og da helst på en annen måte enn ved å trekke seg tilbake og skjerme seg... Det er fristende, men da blir man jo sittende der alene, da. Jeg synes kanskje ikke noen måneder i eksil er så fryktelig galt, men det er nok lurt å komme seg ut igjen om ikke alt for lenge. Jeg vet ikke, jeg, om dette fungerer som et godt råd, det er vel neppe noen fryd å lese, i hvert fall, men jeg vil nok foreslå at du prøver så godt du kan å tørke tårene og komme deg ut igjen. Skulle ønske jeg visste hvor du da kunne finne en fin mann som elsket deg som du er, men det vet jeg ikke. En første forutsetning er at du gir dem sjansen, altså at du viser hvem du virkelig er. Lykke til!
Hei!
Jeg har vært i ett forhold i 7 år (jeg var 15), det blei slutt i fjor sommer.
Problemet mitt nå erhvordan jeg skal bli kjent og treffe nye gutter. De kompisene jeg går litt med er nok ute etter noe mer enn hva jeg er. Men de jeg finner og liker vil heller bare være `friends with benefits`. Jeg er ikke ute etter å finne meg en kjæreste enda, men er jo på "jakt" etter noe spennende.
Men liker/tørr ikke å ta initiativ til å prate eller ta kontakt. Jeg liker heller at gutter kommer hen til meg:)
Jeg har vel egentlig ikke selvtillit nok til å gjøre det, og ekstremt uerfaren når det kommer til gutter:)
Håper du kan komme med noen tips til meg:)
Hilsen jente 23
Du trenger sannsynligvis erfaring med å møte menn, det tror jeg du har rett i. Du bør nok date litt, rett og slett. Ikke tenk på at daten må være så "riktig" eller så "seriøs", og tenk for all del ikke at du må ligge med alle sammen - du har antakelig mer glede av å bare komme i kontakt og kjenne på kraftfeltet, kjenne hvordan det er, spenningen og spillet. Hvis det ikke er så mange interessante kandidater rundt deg til daglig er det jo veldig nærliggende å ganske enkelt anbefale nettet. Gjør avtaler om å møte noen, møt dem på trygge steder der det er mye folk, og sikre deg en "nødutgang" ved f.eks. å ha en avtale med en venninne eller noe etterpå. Den avtalen kan selvfølgelig bare være løgn, men hvis du vil ha en, kan du jo bare avlyse den hvis det ligger an til det... I gamle dager var det nok mye sånn at jenter som ville møte noen bare trengte å gå på et utested og se litt u-opptatt ut. Dette fungerer selvfølgelig bra fortsatt. Lykke til!
Hvor kommer forestillingen om klitoris som en "knapp" fra?
Finnes det billigere alternativ for personer med komplekse forhold til egen kropp, bortsett fra sexologer?
Hehe, strålende spørsmål. Klitoris er ingen "knapp", verken i betydningen "bryter" eller som del av et klesplagg... Jeg tror begrepet springer ut av en litt sånn mekanisk oppfatning om sex, at sex liksom er et slags maskineri. Det er vel gjerne sånn vi tenker når vi sier at sex skal "fungere" og sånt, også. Jeg bruker sikkert slike ord selv, men tenker jo egentlig på sex som veldig organisk, så jeg er enig i at det er rart.
Det billigste alternativet til sexolog er nok onani. Å onanere gir deg gode opplevelser med kroppen din, du blir mer kjent med hva slags stimulering du trenger (obs, der var vi mekaniske igjen!), og det blir lettere å få orgasme, også når du har sex med en partner. Men selvfølgelig: å ha et komplisert forhold til kroppen kan skyldes mange ting, gjerne noe som krever mye arbeid, og i bunn og grunn handler det jo veldig ofte om kompliserte forhold til andre mennesker.
Hei Peder!
Jeg har et spørsmål angående parforhold. Jeg og kjæresten har vert sammen i 2 år, og har det veldig fint sammen. Vi har et avstandsforhold, og ser hverandre kun i helger. I ukedagene irriterer det meg grenseløst at han ikke sender meg tekstmeldiger! Jeg vet han er gla i meg, men jeg trenger at han viser det også, i og med at vi ikke ser hverandre så ofte.. Jeg har prøvd å ta dette opp med ham, og da sier han at han forstår problemet og blir deretter veldig flink å sende en melding i ny og ned men så dabber det av igjen..
Er det bare meg som er for kravstor eller er har du noen andre tips til hvordan vi kan få et nærere avstandsforhold?
Min erfaring (både privat og som psykolog, egentlig) er at kvinner og menn er veldig forskjellige når det gjelder akkurat dette. Kvinner vil ofte ha kontinuerlig kontakt og stadige bekreftelser på forholdet, mens menn ofte er der de er akkurat nå. Dette betyr ikke at han har glemt deg, ikke bryr seg, har noe gående med en annen eller noe sånt - det er bare det at han holder på med noe annet og da er mest opptatt av det. Jeg tror ikke jeg skal gi deg noe annet råd enn å prøve å akseptere denne forskjellen, og ikke legge for mye i den. Din fortolkning kan fort bli et problem i seg selv...
Jeg må bare skynde meg og legge til en liten ting: selvfølgelig er også menn veldig forskjellige på dette, og kvinner også. Par der begge er av samme kjønn kan godt ha det samme problemet, eller det kan tvert imot være mannen som synes kvinnen er for fjern. Men mitt subjektive inntrykk er at dette er en damer-og-menn-greie.
Først og fremst må jeg takke for en utrolig god spalte! Veldig gøy å lese dine gode svar på alle våre rare spørsmål.
Jeg har en kjæreste som jeg har vert sammen med i snart 2 år. Vi trives veldig godt i hverandres selskap, og jeg er sikker på at det er dette menneske jeg vil dele resten av livet mitt med! Han sier han føler det samme, men når jeg begynner å snakke om bryllup og barn, skygger han banen med det samme!! Vi er begge i begynnelsen av 20 årene, og jeg føler at dette er en fin tid å gifte seg på viss vi begge er sikre alikevel....
Hvorfor er det slik at mange menn ikke vil ha snakk om gifting og bryllup? Jeg er redd for å sette ham i en presset situasjon, men samtidig vil jeg jo få frem at dette er noe jeg alvorlig ønsker. Hva synes du om dette? Hvordan bør jeg gå frem for å ikke skremme ham?
Tusen takk for tilbakemelding, det er kjempehyggelig å høre at svarene mine kan fungere for dere. Og spørsmålene deres er virkelig ikke rare, nesten alt dere spør om er gjenkjennelig og forståelig, det er tusen varianter, men likevel mye felles. Fortsett å spørre, det er alltid mange andre som lurer på det samme, uansett hvor "rart"! :)
Menn og gifting... Et stort område. Jeg tror dette handler mye om kjønnsroller og hva vi læres opp til å tenke, tro, håpe på og forvente, helt fra vi er ganske små. Selv om likestillingen har kommet langt er det nok mye vanligere at unge kvinner ser på det som et mål å få etablert et trygt og stabilt forhold og komme på plass, enn at unge menn tenker det samme. Myten om unge menn er at de vil ha seg så mye som mulig og helst unngå i det lengste å bli "fanget". Dette er ganske teit, for også unge menn liker stabile, trygge, skikkelige forhold, men de har liksom ikke helt "lov" til det, det ligger i mannsrollen å skulle "rase fra seg", selv om de fleste i praksis ikke gjør det. Kvinner og menn har i praksis omtrent like mange partnere i løpet av livet, selv om menn ofte sier at de vil ha så mange som mulig... Så, for å svare på det du spør om: jeg tror han er redd for alvoret, det seriøse, at livet skal være over. Og da er det lurt å ikke sette ham under press, men samtidig må du kunne si hvordan du vil ha det. Du kan jo si at du alvorlig ønsker dette, men at han ikke trenger å si ja eller nei akkurat nå? Ikke snakk om dette hele tiden, men du kan nevne det og se hva han gjør.
Hei, og takk for dine ærlige svar her!
Jeg har nettopp innledet et forhold til en mann. Dette er mitt første seriøse forhold. Det jeg sliter med, er at jeg ikke får orgasme når vi har sex. Vi har fin kommunikasjon, og er for øvrig en god match i senga. Jeg kommer når han slikker meg, men vil så gjerne komme sammen med han. Er det realistisk å få til? Har du noen gode tips til oss? Jeg har prøvd å hjelpe til med hånda selv, og vi har prøvd litt ulike stillinger. Tror du det handler om teknikk eller at det ligger psykisk hos meg? Kan legge til at jeg før han aldri hadde kommet med en mann før, så hvis det er en mann det skal gå med, burde det være han;-)
På forhånd, takk!
Når du kan få orgasme av oralsex tror jeg trygt vi kan si at dette ikke handler om noe psykisk - hvis det ikke er noe spesielt som slår inn akkurat ved samleie, da. Jeg tenker nok at dette handler mest om teknikk, og da spesielt stimulering av klitoris. De fleste av oss har egentlig et ganske "fallosentrisk" bilde av sex. Med det mener jeg at vi er opptatt av penis (fallos) og penetrering. Det er det som er "ordentlig sex", liksom. Men for kvinner handler orgasme nesten alltid om å være tent nok og å få mye stimulering av klitoris. Det er fint å hjelpe til med hånden, det kan godt fungere bra. Hvis du da ikke får orgasme, kan det hende at du trenger mer stimulering før han kommer inn i deg. Siden det fungerer med oralsex er det jo nærliggende å foreslå noe veldig enkelt: la ham gi deg oralsex til du er veldig nær orgasme, så kan han komme inn i deg, og så hjelper du til med hånden hvis det trengs. Jeg vil også minne om verdiene av å onanere: hvis du onanerer mye, blir du mer klar over nøyaktig hva slags stimulering du trenger, og hvis han onanerer deg, blir også han mer oppmerksom på hva som skal til. Dette får dere til!
Jeg er i et forhold som er mye preget av løgner. helt siden dag en har kjæresten snakket mye med andre jenter han tidligere har hatt forhold til, mimret og også sagt ting han enda har lyst til å gjøre med dem. Dette vet jeg fordi jeg har vært inne på profilen på facebooken hannes (alt lå i arkivet). Jeg har derfor store problemer med å stole på han. Vil gjerne få dette til å fungere å få tilliten på plass igjen da vi har det ellers veldig fint sammen. Hva kan dette komme av? Har snakket med han å han har sagt at han bare ikke har tenkt seg om å at det ikke skal skje flere ganger, men jeg vet ikke om jeg tror på det. Hva kan jeg/vi gjøre for å få tilbake tilliten? Å hvordan kan jeg være sikker på at det ikke skjer igjen? eller verre ting..
Du kan ikke være sikker på at dette ikke skjer igjen. Jeg tror ikke dette handler om tillit, men om å ta valg. Det virker ikke som om han har bestemt seg helt for å satse på deg, men heller vil holde bakdøra åpen og holde kontakten med andre. Hvis du skal ha noen grunn til å stole på ham, må han ta et klart og tydelig valg som er troverdig for deg. Det holder ikke å si at han "ikke tenkte seg om", det er tull. Han må ta stilling og velge mellom dem og deg, faktisk. Såpass synes jeg du bør kreve, hvis du skal satse på dette forholdet.
Hei. Takk for super spalte.
Hvordan kan jeg få kjæresten min til å ta mer initiativ til sex? Det er som oftest jeg som er den mest glupske av oss, men nå vil gjerne at han skal "starte" oss av og til. Jeg vil veldig gjerne føle at jeg er attraktiv og at han har lyst på meg.
Nå vet jo ikke jeg hvorfor han ikke tar initiativ, men hvis du er "glupsk", kan det da hende at du ganske enkelt kommer ham i forkjøpet...? Hva ville skjedd hvis du lot det gå noen dager uten at du tok initiativ? Ville han kommet mer frampå da? Ellers er det jo selvfølgelig veldig greit å si det direkte til ham, at du gjerne vil at han skal vise deg mer at han har lyst på deg.
Hei Peder!
Du er så flikt til å svare på spørsmål og dette er kanskje ikke helt i kjernevirksomheten av spørsmålene dine. Men jeg fyrer løs;)
Jeg syns selv dette er fryktelig vanskelig og vet ikke helt hvem, hva hvor jeg skal gjøre med saken. Det eneste jeg vet er at det spiser meg opp sakte men sikkert.
Jeg er en dame i slutten av 20årene som er gift med en veldig god mann. Sammen har vi det veldig godt.
Men det var dette, men´et. Jeg har en litt paranoid side ved meg selv, som gjør meg så usikker og utilpass i gitte situasjoner og tilstander. Jeg ble fra jeg begynnte på barneskolen mobbet og utfryst av de andre i klassen min. Dette ble ikke bedre på ungdomsskolen heller. På vidregående hadde jeg bare satt meg som mål å bli ferdig og gjøre det bra. Og kanskje det ble bedre enn på barne-ungdommskolen. Noe det ble litt, da jeg iallefall ikke ble helt utfryst og hengt ut. Men fikk være mer i fred. Men de som kjente meg fra tidligere gjorde alt for å fortsette der de slapp.
Grunnen til at det ble slik var at jeg var den litt større, halvfetetypen, fikk briller 3 uker etter at skolen begynte i førsteklasse. Hadde andre hobbyer enn de andre i klassen. Jeg trente kampsport og det var det virkelig ingen toleranse for. Og at jeg desverre har en bror som er yngre enn meg som lider av adhd i stor grad+ at han har en hjerneskade i frontallappen som påvirker finmotorikken hans. Dette ga de andre+foreldrene grønt kort til å hakke på meg hver gang broren min gjorde noen glupe ting på skolen. Da de fleste i min klasse hadde søsken som gikk i klasse med min bror noen trinn under.
Jeg ble fortalt gang på gang hvor fet, tykk, stygg etc jeg var. Hvor idiot familien min er og hvor rar jeg er som har en slik bror. At jeg ikke eksistere, at jeg er gjennomsiktig etc.
Dette har brennmerket seg fast i hodet mitt og jeg klarer ikke å gi slipp på dette. Jeg treffer folk som er veldig hyggelige men jeg klarer ikke å bli venninder mer enn kaffe+enkel prat.
Jeg har en kropp som er super trent og sporty. Og slank, som aldri tidligere( har gått ned 20kg på 2 år). Men når jeg ser meg i speilet, ser jeg en stor tung person. Drar jeg på shopping leter jeg alltid etter klær til å skjule meg bort i. Føler ingen trang til å vise meg frem.
På jobben er jeg veldig dyktig, jeg jobber innenfor reiseliv og treffer mange mennesker. Her er glimt i øyet viktig og jeg får kun ros i bøtter og spann fra både kolleger+kunder. Men bak fasaden som hun flinke skjuler det seg en veldig usikkerthet og skyhet. Jeg har en ny sjef som glemte å invitere meg til julebord i 2011 og nå skal det arrangere tur i mai for ansatte sammen og jeg har ikke fått invitasjon fra sjefen min. Selv om fristen går ut rett over påsken. Dette gjør meg så usikker og utilpass. Jeg føler at jeg har en jobbpersonlighet som flørter, har glimt i øyet og gjør alt dette som kreves for å være flink i jobben. Men denne skammer jeg meg litt over, for jeg klarer ikke være slik privat.
Jeg har også en svigerfamilie som ikke eier respekt for meg i det hele tatt, de bare buser over meg og hører ikke/later som jeg ikke eksiterer.
Siden jeg jobber i reiseliv er det ikke uvanlig at jeg treffer på gamle kjenninger fra skolen. Både foreldre og klassekamerater. De hilser ikke, ser meg ikke i øynene og bare legger total isfront mot meg. Jeg hilser pent, men sier ikke mer enn hei, goddag etc. Som jeg må gjøre på jobben. Jeg orker ikke å måtte snakke mer med de eller få noen ekle kommentarer.
Mannen min jobbet tilfeldig faktisk sammen med en av guttene fra min klasse et års tid. Og han sa ikke så høyt at vi bodde sammen, da jeg bad han om det når jeg fikk vite det. Jeg var litt redd for hva han ville komme med. Jeg traff han helt uten forvarsel en dag på kontoret og han klarte ikke hilse på meg en gang, Han bare tok meg daft i hånden og mumlet litt før han sprang videre bort. Dette siden sjefen hans stod på siden å presangterte meg for han.
Alt dette sammen gjør meg bare så utilfreds og usikker at det gnager løs på hele meg!
Og nå har jeg kommet til et punkt hvor noe må gjøres. Hvis ikke er jeg redd at det betyr slutten for oss.
Så nå ønsker jeg virkelig noen innspill på hva jeg/vi skal gjøre.
Så urettferdig verden er, tenker jeg når jeg leser dette. Du kom dårlig ut i begynnelsen, noe som selvfølgelig ikke du kunne noe for, men som du likevel bærer konsekvensene av fortsatt. Selv om du har gjort mye bra for deg selv og er et helt annet sted i livet nå, drar du likevel på følelsen av å være hun jenta som andre ikke ville henge med. Ikke rart at du blir "paranoid", som du sier - du er jo vant til at folk forholder seg sånn. Jeg får inntrykk av at du er utrolig modig og tøff, og ikke lar deg knekke, så derfor vil jeg heller heie på deg enn å gi deg så mye råd. Jeg tror du gjør noe veldig bra når du hilser på folk, er blid og imøtekommende, selv når andre overser deg og kanskje skammer seg over hvordan de har behandlet deg før (for det tror jeg de gjør). Det eneste rådet jeg har gjelder den jobbturen: hvis du orker tror jeg det kan være lurt å spørre sjefen om han/hun har glemt å invitere deg, for det er vel mest sannsynlig at det er det som har skjedd. Jeg håper at du har god støtte fra mannen din, og at dere kan snakke sammen om hvordan alt dette er for deg. Du kommer til å trenge mange gode tilbakemeldinger og mye støtte før de gode erfaringene blir sterke nok til å overstyre de negative forventningene du utviklet da andre behandlet deg dårlig i barndommen. Prøv å bygge opp en heiagjeng!
Kvinne i min beste alder vil jeg på påstå, men..? Ble skilt for 2 tilbake etter et stormfult ekteskap som kanskje aldri skulle vært inngått.Har etter dette ikke hatt noe langvarig forhold, da jeg har trengt tid på å bearbeide mitt ekteskap. Datet en del mannfolk, men ingen som har vekket min interesse for noe mere. Helt til jeg møtte en mann på nyåret, på nettdating. Denne mannen falt jeg totalt for, noe han også gjorde en periode. Vi har hatt kontakt, møttes hos hverandre og han har stadig sagt han føler seg tiltrukket av meg. Sånn er det også da vi møtes, begge er tiltrukket av den andre. Men samtidig har han utrykt at han ikke helt føler seg klar for noe fast ennå, da han ble skilt for 1 år tilbake. Dette må jeg jo godta, man kan ikke presse seg på andre. Det kommer det sjelden noe godt ut av. Men stadig får jeg flørtete meldinger fra han. Jeg er en godt voksen dame, som burde klare å handle på riktig måte i denne type situasjoner. Men denne mannen har tatt meg med storm, noe som er svært sjelden mannfolk gjør. Har også datet andre i perioden jeg har hatt kontakt med mannen for å se hvordan ting ligger an. Men det er ingen som kan få mine følelser til å bruse på samme måte. Betatt, ja i aller høyeste grad. Men føler også at ting har vært vanskelig,og vet snart ikke hvordan jeg skal handle eller gjøre. Har du et råd om hvordan denne situasjonen kan løses for meg? Ønsker meg nok et forhold til en mann, men ikke type samboer på nåværende tidspunkt.
Takk på forhånd for svar.
Han har deg gående i en av-og-på-syklus, og du blir hekta. Han gir deg litt, holder igjen litt, og gir litt igjen... Akkurat som en spilleautomat. Du fortsetter å putte på fordi du får gevinst en gang i blant, men du ender opp med tomme lommer. Det du bør gjøre er å sette en deadline. Bestem deg for når du må ha et ordentlig svar, og hold deg til dette. Hvis han ikke vil ha noe fast, mens du vil, må du jo bare droppe det, eller hva? Jeg vet at dette er vanskelig, for da setter du på en måte strek over både det som har vært og det du hadde håpet på, men dette tapet må du nesten bare bære, hvis du ikke vil bli gående i syklusen med håp og skuffelser i lang tid.
Hei Peder.Flott greier dette her.
Det er så utrolig vanskelig å forstå seg på menn. Jeg har hundrevis av spørsmål, men må selvfølgelig begrense meg til ett. Når samboern min forteller meg at han tenner på meg og har våte drømmer om meg. Er det virkelig sant? Kan det være meg og ingen andre? Vi har vært sammen en stund nå og jeg finner det litt vanskelig å tro på at det er faktisk meg som tenner han og ikke tanken på andre kvinner. Han elsker meg over alt på jord, men det betyr nødvendigvis ikke at han drømmer seksuelt om meg? Han sier han blir tent når han ser meg, mens jeg svarer med å si, det er ikke meg, det er ideen på sex i seg selv du blir tent på. Jeg tror at han sier det bare fordi jeg vil høre det, men ikke fordi han faktisk mener det. Du er mann, hva tenker du om det?
Takk for svar
Jeg tror helt sikkert at det er sant at han tenner på deg, både når han er våken og når han drømmer, men han har helt sikkert også seksuelle drømmer som ikke handler om deg - de kan handle om noen helt andre, eller om ingen spesiell, bare om sex som sådan. Alle har sånne drømmer, selv om ikke alle husker dem, eller vil innrømme at de har dem. Og så lurer jeg på: hva så? Hva er grunnen til at du lurer på dette? En ting er jo vanlig nysgjerrighet, men jeg mistenker vel at du også er ute etter noe mer, kanskje en form for bekreftelse på at han virkelig elsker bare deg. Problemet med drømmer er at han ikke kan noe for dem. De fungerer ikke som bevis på kjærlighet fordi drømmer går sine egne veier. Så jeg synes ikke du skal legge så stor vekt på hva han drømmer, jeg. Derimot synes jeg du skal legge vekt på det han sier, og da er det ikke så lurt å motargumentere. Hvis han sier at han tenner på deg, hva får du da ut av å si at det er sex han vil ha, og ikke deg? Du vil bli overbevist, men hvordan skal han klare det, når du uansett ikke tror han mener det han sier? Jeg gjetter at han ganske snart blir lei av at du svarer sånn, og heller slutter å si at han tenner på deg. Spør ham heller om hva han tenner på, hva han liker ved deg, hva han har lyst til å gjøre eller noe sånt - det kommer til å bli mye morsommere samtaler, og det han sier blir også mye mer overbevisende.
