Samlivsekspert Peder Kjøs holdt nettmøte torsdag 5. juli.
Følg med på kk.no for flere spennende nettmøter i tiden som kommer!
Jeg er 20 år og har aldri fått orgasme. Jeg har vært i flere lange forhold med menn som er langt eldre en meg og deretter mer erfarene. Vi har virkelig prøvd alt av leketøy samtidlig med sex og uten sex. Alle stillinger jeg har fått anbefalt av venninner funker heller ikke. Syntes det er ganske fortvilende, men nyter det alikevel til tross for at jeg og kjæresten min har sex mye. Noen ganger to ganger om dagen i helgene når vi har tid til det. Er det noe galt med meg eller hva skal jeg gjøre?
For de fleste er det absolutt enklest å få orgasme alene - særlig de første gangene. Onani er en god måte å bli kjent med sin egen kropp og finne ut nøyaktig hva slags stimulering man trenger. Det er slett ikke noe galt med deg, du er jo også så ung at det ikke er noe uvanlig i at du foreløpig ikke har hatt orgasme. Det blir lettere med erfaring, og de viktigste erfaringene gjør du altså alene.
Hei,
Jeg og kjæresten min har et godt sexliv, med et lite "men"... Han klarer kun å komme ved runking, og ikke under selve akten. Det gjør meg ikke noe sånn i det daglige, men jeg har jo lyst at vi skal få det til... På sikt er det jo et annet aspekt ved dette, og det er at vi jo ønsker barn. Jeg er redd dette problemet kan bli større da. Vi snakker fint og åpent om dette, uten at vi klarer å finne ut av det selv. Har du noen tips?
For de fleste er det psykiske sperrer som gjør dette vanskelig. Det kan være en prestasjonsangst som gjør at han ikke får til å slappe av, eller det kan være en angst for å gjøre deg gravid. Noen har en slik ubevisst angst selv om de egentlig ønsker seg barn - å få barn innebærer jo temmelig enorme endringer i livet, så det kan ta tid å tilpasse seg en slik realitet. For noen er det rent tekniske vanskeligheter som kommer i veien, for eksempel at den stimuleringen man får under vanlig samleie ikke er akkurat det man trenger for å komme. I så fall kan det være nyttig med en gradvis tilpasning. Han kan for eksempel onanere til han er veldig nær orgasme, og så komme inn i deg like før, eller kanskje aller først sprute utenpå deg. Etter hvert kan det bli stadig mindre behov for å onanere først. Dette pleier å ordne seg med ganske enkle tiltak, så ikke bekymre deg for mye ;)
Heisann. Noen ganger etter å hatt sex / orgasme så kjenner jeg en veldig smerte i livmoren- nesten sammentrekninger/ kramper. Til tider er det så smertefullt at jeg blir liggende i fosterstilling og klarer ikke snakke engang. Dette varer i 3-5 min så går dette over. Er dette normalt? hva ka jeg gjøre for å slippe dette?
takker på forhånd.
Så sterke kramper har jeg ikke hørt om før. Jeg foreslår at du tar en prat med legen, for jeg vet ikke hva dette kan skyldes, og det høres vel ikke helt normalt ut...?
Hei!
Gift par på 4 året (av totalt 7 år) samboere. Stemmer det virkelig at man ahr noe som kalles 7 års krisa???
Slik jeg ser det så har vårt forhold dabbet noe av dessverre, med 2 barn, hektisk hverdag og lite søvn. Vi har det veldig fint sammen, dvs han er flink å hjelpe meg med husarbeid og barna, mens jeg gjør det meste ellers (matlaging, rengjøring, klesvask, økonomi, organisering etc). dette syns jeg egentlig fungerer fint :) Problemet er at jeg har begynt å se litt på andre menn (ufrivillig!) og jeg ahr sååå dårlig samvittighet for dette :( Det er 2 menn som har gitt meg ganske masse oppmerksomhet og jeg merker at jeg liker det. har selvsagt IKKE gjort noe mer ut av dette, men kjenner at det svir i samvittigheten at jeg kanskje syns de er kjekk (tenker da sexuelt sett)... er det normalt, og hva bør jeg gjøre? tror også det henger sammen med at mannen kanskje ahr vist meg litt lite oppmerksomhet i det siste, + selv om han så han ene flørta veldig meg meg (og sa at han likte meg så godt osv) så lot han ikke bry seg... han er veldiglite sjalu, men dette gjør meg usikker. Han sier hver dag at han elsker meg og visre også det gjennom handling, jeg skulle bare ønske han hadde ville vist det foran andre også... men det har han helt sperre for, vil knapt holde hender. =(
Hva råder du oss til?
Jepp, sjuårskrisa finnes! Det er ikke alltid den inntreffer akkurat ved sjuårsmerket, men det er veldig, veldig vanlig at et forhold går litt trått etter noen år. For mange handler det nok om at man tar inn over seg at "this is it" - sånn ble det, dette er det det ble. Samtidig avtar den glødende forelskelsen, for den kan jo ikke vare. Heldigvis avløses den ofte av en mer sakte form for god, varm nærhet og kjærlighet, men heftig hjertebank og at man oppdager stadig nye sider av hverandre... Nei, det er ikke realistisk etter sju år. Og så er det jo mye praktisk, så man kan fort bli litt for mye "team" og litt for lite par. Det beste er å gjøre team-greiene som et par, hvis du skjønner. Altså at man gjør ting sammen, og setter pris på hverandre, også som samarbeidspartner. Sånn sett blir jeg litt skeptisk når du skriver at han er "flink" til å "hjelpe til" med unger og husarbeid. Hjelpe til?? Er det ikke like mye hans ansvar som ditt? Har ikke han like mye glede av det som deg? Hmmm, dette bør dere nok ta en prat om. Par som fordeler ansvaret veldig tradisjonelt er oftere misfornøyd med både parforholdet og sexlivet, mens likestilte par er godt fornøyd. Jeg synes ikke det er rart at du ser på andre menn hvis han du har hjemme er en "hjelper" og ikke en "partner", hvis du skjønner. Det virker som om mannen din er litt lite tilkoblet, og det er akkurat det som skjer hvis man fordeler oppgavene heller enn å gjøre så mye som mulig sammen. Når han også er lite flink til å vise deg at han setter pris på deg, er det alt for forståelig at du retter blikket utover. Her må det skjerping til, og det handler om fellesskapet deres. Det kommer ikke til å hjelpe hvis du sier at han må gi deg mer oppmerksomhet. Dere må gjøre mer sammen, leve tettere på hverandre, for det er da dere får ordentlig øye for hverandre.
Jeg er samboer med en mann på 37 år. Han er tidligere narkoman. Vi har vært kjærester i 4 år og bodd sammen i 6 mnd.
Før vi flyttet sammen hadde vi sex i allefall 2 ganger i løpet av helgen da vi traff hverandre. Etter at vi flyttet sammen har vi kun hatt sex max en dag i uka. Dette synes jeg er for lite, da vi har det veldig fint når vi har sex.
Han har til tider depresjoner, da blir han stille og mutt og trekker seg litt inn i seg selv. Han er i full jobb og har hobbyer han holder på med på fritiden.
Jeg har noen ganger sendt han tekstmeldinger der jeg hinter til sex, men de har han ikke svart på eller så later han som om ham ikke har sett de før det er for seint.
Dette har gjort til at jeg har sluttet å gjøre det. Jeg har noen få ganger tatt det opp med han at jeg synes at vi har sex for sjelden og at vi som er såppas unge og faktisk har det så bra sammen på andre måter burde ha det oftere. Han sier at han ikke har tenkt på det sånn og at han er veldig glad i meg.
Jeg vil jo ikke presse han, men hvordan i all verden går man fram når det er sånn?
Jeg er vant med fra før at det er mannen som har hatt mest lyst, men vet jo at det ikke er sånn bestandig:)
Jeg er blid og omtenksom, men merker at det sliter litt når han heller ikke gir meg noe komplimenter lengere. Jeg får ofte høre at jeg ser bra ut og er ei sprek dame fra andre menn , men vil jo helst høre det fra den jeg er så glad i.
Har du noen gode råd?
Hvis han i perioder er deprimert, og kanskje også ellers har en tendens i den retningen, er det ikke uvanlig å ha lite sexdrift. Hvis han i tillegg går på medisiner mot depresjon er det enda mer vanlig å være lite tent. Jeg vet ikke hvor stor vekt man skal legge på at han har vært rusmisbruker tidligere, men jeg vet i hvert fall at mange med en slik bakgrunn kan ha store problemer med intimitet og nære forhold til andre. Hvis det er slike ting som hemmer ham, kan det være en god idé at han snakker med en psykolog om dette, eller kanskje aller helst at dere går til psykolog sammen. Om ikke annet kan det være bra for dere å snakke med en tredjeperson om hvordan dere kan leve med forskjellen i sexdrift. Men uansett: ulik sexdrift er ikke uvanlig, og det kan bli mye problemer ut av dette i et parforhold. For mange hjelper det mye å finne andre former for nærhet og uttrykk for hengivenhet, slik at den mest "intime" får dekket litt av sitt behov mens den "minst intime" slipper å føle et prestasjonspress. Mange trekker seg unna nettopp for å slippe slikt press, og da blir selvfølgelig problemet enda større.
Hei =)
Jeg og samboer deler data og det popper jo opp chatter og sånt om noen skriver. Dette skjedde når jeg satt der og det var en samtale mellom han og en vennine.
Han lurte på hva hun gjorde og hun sa hun så på film i sengen. Han sa da, sengen ? mmmm ^^ . da svarte hun, med klær da! Og da skrev han, åja :( neida hehe.
Jeg tok opp dette med han, og han sa at det hadde han ikke tenkt noe over det, for det betydde ikke noe for han og det var som en fleip fra hans side.
Han sa han aldri ville risikere det vi hadde for første gang i livet var det sånn som han ønsket å ha livet sitt.
Vi gifter oss denne sommeren og har en sønn.
Er det virkelig sånn at mannfolk kan skrive sånne ting uten å mene det? Jeg kunne aldri gjort dette da jeg skriver kunn intimt med min forlover.
Han forsto jeg ble såret og beklaget seg. Men trur du han er ærlig ??
Takk for svar =)
Dette var teit av ham, han burde ikke ha en sånn småflørtete tone med venninner, men det trenger slett ikke å bety at han har gjort eller kommer til å gjøre noe "ordentlig galt". Det er ikke så uvanlig at kvinner og menn har en slik prat gående, men så veldig lurt er det vel ikke. Det er jo greiest å holde det intime innenfor parforholdet sitt, men så varierer det jo hva folk synes er intimt. Disse grensene er det lurt å snakke sammen om, slik dere har gjort. Da vet han bedre hvor dine grenser går, og så vil han forhåpentlig ta hensyn til dette, og du får en mulighet til å skjønne hva som ligger i den kommunikasjonen han har med andre. Det er selvfølgelig umulig for meg å svare på om han er ærlig, du må nesten kjenne etter selv hva du tror, men reaksjonen hans kan vel tyde på at dette er ganske ufarlig - og så måtte han jo vært rimelig dum hvis han hadde noe skummelt på gang på en maskin som dere deler!
Hei :)
Jeg har noe jeg lurer på ang klitorisorgasmer. Jeg har ikke noe problemer med å få det, men tingen er at jeg klarer ikke å oppnå mer en 2 stk på en dag. Selv om jeg venter til klitoris ikke er øm lenger. Jeg kan som sagt få de to rett etter hverandre med kanskje 1-2 min opphold fra den første (hvis jeg har kommet de 2 gangene og prøver å få til den 3 f.eks mange timer senere, så går det fortsatt ikke). Uansett hvor mye jeg prøver videre så kommer jeg altså ikke flere ganger enn to... Hvorfor? Er dette normalt og er det noe jeg eventuelt kan gjøre for å få flere orgasmer? Jeg har ikke noe problem med å få mange vaginal og g-punkts orgasmer.
Takk for svar :)
Øh, vel, du blir vel sliten, da...? Det er ganske fysisk krevende når kroppen skal gjøre alt det den gjør i en orgasme, så det er ikke så overraskende (eller unormalt) at du bare kan få det til en eller to ganger om dagen. Jeg er litt fristet til å mene at du strengt tatt ikke har et "problem", men det er det selvfølgelig opp til deg å definere ;)
Jeg vil så gjerne, men jeg får ikke til å bli trygg på at jeg er noe stort i livet til kjæresten min.
Veien til kjærester var kronglete: møttes på byn, han kontaktet meg siden men poengterte at han ikke ville ha noe forpliktende. Jeg fallt "naturligvis" i fellen og forelsket meg, og måtte forlate han. Han ga ikke slipp og etter utallige forsøk frem og tilbake endte vi opp som kjærester. Han var den som alltid tok kontakt igjen. Grunnen til at han var usikker på følelsene sine overfor meg, var at han ikke var over eksen.
Så innimellom slagene hadde han hyppig kontakt med en dame han datet rett før han traff meg. Han er svært betatt av henne i denne perioden, mer enn han noen gang var overfor meg..tross mye lenger tid sammen med meg.
Jeg tror denne nesten-forelskelsen i den andre damen ødelegger mye for oss. Hun vil ikke ha ham, og han kaster seg over til meg atter en gang. All kontakt (såvidt meg bekjent, og i følge ham) med denne damen stopper.
Hvorfor ble han så betatt av henne så raskt? Hadde hun noe jeg ikke har? Hvorfor tar han "til takke" med meg, er det bare fordi han ikke fikk hun og har gitt opp letingen i en alder av snart 50 år?
Jeg har nevnt for ham at jeg er usikker og føler meg nest best, men han avfeier meg nesten når jeg nevner det og blir lettere irritert. Han mener jeg skal glemme det dumme han har gjort og fokusere på det gode vi har nå. Og ja, det er mye godt og jeg elsker ham..men jeg kjenner samtidig på en sterk følelelse av å være nummer 2, og det er slett ingen god følelse.
Trist å høre at dere har kommet så skeivt ut - det er ikke lett å få en grunnleggende tillit på plass med en slik start. Det kan godt hende at du har rett i at han egentlig var veldig betatt av en annen, og at du sånn sett er nr. 2. Fullt mulig, det. Men spørsmålet er hva han faktisk gjør, hva han faktisk har valgt, og hva du synes om dette. Det er jo deg han faktisk er sammen med, ikke sant? Kan du føle at dette er helhjertet, selv om du vet at han også var opptatt av en annen? Dette er jo ikke akkurat noe uvanlig scenario. Mange har jo flere "kandidater", men faller ned på en, noen ganger på grunn av tilfeldigheter, andre ganger fordi vi selv dypest sett foretrekker den ene framfor de andre. Slik kan det også være med ekser. Man kan sørge over en eks samtidig som man elsker den man er sammen med. Følelser er sjelden så enkle og rett fram, det er ofte kompromisser og blandinger av ulike slag. Hvis jeg skal gi deg noe råd, har jeg lyst til å følge forslaget kjæresten din gir: prøv å tenke mer på hva dere har nå, de kvalitetene forholdet deres har, enn hva han eventuelt kunne hatt eller kunne håpet på med en annen. Hvis du virkelig elsker ham, er historien hans og veien hans inn i forholdet til deg en side av saken som du nesten bare må velge å leve med. Du er jo ikke nummer 2, det er jo deg han er sammen med!
Hei Peder!
Her om dagen "kom" kjæresten min uten å få utløsning! Han sa at det var akkurat lik oppbygning som til en vanlig orgasme, men også han var overrasket over at han ikke fikk utløsning. Han hadde heller ikke kommet tidligere på dagen. Er dette mulig eller kan han ha "faket"?
Takk for svar!
Jeg har hørt at enkelte sånne Østen-orienterte typer mediterer og trener for å få til akkurat dette, men jeg tror ikke jeg har hørt at det skjer spontant. Hvis det var meg, og særlig hvis det skjedde igjen, ville jeg ha tatt en prat med legen. Jeg ville gruet meg fælt til å forklare hva som var problemet, men samtidig ville jeg jo vært nysgjerrig på hvor det egentlig ble av ejakulatet (som det heter). Det er selvfølgelig også mulig at kjæresten din "faket", men jeg skjønner ikke helt hva som skulle være vitsen med det, når dere tydeligvis gjorde det på en sånn måte at du kom til å se at det ble en litt uvanlig avslutning. Det hender selvfølgelig at menn faker, men dette er naturlig nok lettest å få til med kondom.
Jeg var hos kjæresten min for noen dager siden, og kom tilfeldigvis over noe i en pose. jeg fant en slik flashlight vagina. Vi har vært sammen i litt over 1 år nå, og jeg så at han hadde bestilt den ca en måned etter vi ble sammen. vi var begge jomfruer før vi ble sammen. Jeg lurer på om er det vanlig at gutter har slike? Og hvorfor har de det? Skal jeg snakke med han om det? Det hele bunner nok i en frykt for å ikke strekke til eller ikke være bra nok.
Oppsann! Et pinlig funn. Generelt er jo jeg tilhenger av åpenhet og kommunikasjon om alt mulig, men akkurat dette tror jeg kanskje det er lurest å la forbli en hemmelighet. Jeg gjetter at du har rett: han har skaffet den for å "øve", fordi han er usikker på om han er god nok for deg seksuelt. Hvis det da ikke ganske enkelt er et onaniredskap han tilfeldigvis liker. Dette er uansett så vanlig og så harmløst at jeg ikke synes du skal bekymre deg. Vi har jo alle våre små hemmeligheter, og det er vel greit, så lenge det ikke er noe som truer forholdet.
Har ikke menn samvittighet? tenker de bare på seg selv?
hvordan klarer menn å ha sex med damer uten følelser og uten å bry seg om hennes føleler?? etter å hatt en fyr i et halv år, så fant han en annen og sendte 1 sms etter at jeg spurte han hva greia var.. og så ignorerte han meg.. virker bare som menn tenker bare på egne behov og bruker alt og alle etter hva slags behov de har.
Vel, det finnes både damer og menn som ikke viser særlig tegn til samvittighet, mens de aller fleste jo gjør det, så her tror jeg det blir ganske galt å tenke at "alle menn" (eller "alle damer") er slik eller sånn. Dette handler nok om denne fyren (og de som er som ham). Hvis du tenker at dette gjelder "alle", er det er svært dårlig utgangspunkt for ditt neste forhold... Det er nok bedre at du prøver å tenke over hva det var med akkurat dette forholdet, akkurat denne personen, heller enn å generalisere på en måte som blir nedbrytende for deg selv. De aller fleste menn du kommer til å møte kommer til å behandle deg mye bedre enn denne karen, men det du må finne ut av er hva du skal se etter for å unngå at det samme skjer igjen. Et kjempeenkelt tips: en fyr som er hensynsløs og bryr seg lite i begynnelsen av forholdet, kommer til å gjøre det enda mer etter hvert, og omvendt. Se etter en som virker nær, omsorgsfull og snill, så slipper du sånne brudd. (Merkelig nok gjør mange det stikk motsatte - de finner seg en hensynsløs drittsekk som de synes er tøff og som de tror skal bli annerledes, og så blir de overrasket over at han fortsetter å være nettopp en hensynsløs drittsekk...)
Hei,
Min kjæreste har et veldig godt forhold til et par av kompisene sine, noe jeg synes er kjempebra! Men når de er ute sammen og blir ganske full, har de det med å kysse og kline. De gjør det bare fordi de synes det er gøy, ikke fordi det er noe seksuelt, de er alle hetrofil. Alikevel får jeg en ekkel følelse inni meg av å se kjæresten min kysse noen andre. Er det riktig av meg å føle det sånn eller er dette en sjalusi jeg må komme over? Er det noe han burde respektere at jeg ikke liker?
Oi, dette var litt nytt for meg. For noen år siden var det en slags trend at jenter skulle kline med hverandre på fest, men det ble litt borte. Nå er det altså menn. Ja, ja. Det er med sex som med alt annet - ulike moter og trender kommer og går. Så hvordan skal du forholde deg? I utgangspunktet synes jeg dette høres ganske harmløst ut. De leker med en grense og liker vel å vise seg fram litt, uten at det egentlig trenger å bety noe særlig for hvordan han føler overfor deg. Men på den annen side synes jeg han bør respektere at du ikke liker dette, selv om det bare er tøys. Jeg synes du skal si til ham hvordan du føler, og så får du heller se hva slags svar han har. Hvis han forklarer hva dette betyr for ham på en måte som gjør at du blir beroliget, er det vel greit, men hvis du fortsatt misliker dette, synes jeg nok at han bør ta hensyn til det.
Hei! Jeg er en jente på 20 år som enda ikke har hatt orgasme. Prøver mye forskjellig, som leketøy og tålmodighet. Men mitt mål vil aldri komme. Spør jo ofte for å få nye tips, men føler ikke noe vil fungere. Jeg kan jo også være en av de prosentene som ikke er ment å få denne herligheten, men vil liksom ikke tenke det.
Det er også ganske lett å gi opp å prøve når man aldri skaper fremgang eller får suksess. Har du noen tips:) ?
De aller, aller fleste kan få orgasme, så du har god grunn til å være optimist. Problemet skyldes svært sjelden at det er noe fysisk galt, det dreier seg oftest om teknikk eller om psykiske sperrer. På den tekniske siden er leketøy og tålmodighet gode ideer, men det viktigste er egentlig å bli skikkelig godt kjent med kroppen sin, kjenne godt etter hva som fungerer for akkurat deg. For de fleste er det best å begynne litt i periferien og bruke god til på ytre kjønnslepper, nede rundt åpningen til vagina, indre kjønnslepper, og vente en god stund med klitoris, og også der begynne rundt før man går rett på. Det pleier ikke å fungere så godt med ulike "erstatningspeniser" - penetrering er vanligvis ikke det beste, det er de ytre områdene som har mest følsomme nerver. På den psykologiske siden er det en stor fordel hvis du klarer å slappe av og helst ikke tenke på det hele som et slags "prosjekt" som du "må få til". Prøv å bare ha det godt, uten å skulle nå et mål. Dette er selvfølgelig lettest å få til hvis du er skikkelig opphisset. Bruk fantasien eller porno eller hva du vil. Jeg blir stadig overrasket over at både kvinner og menn prøver å onanere når de egentlig ikke har lyst, men gjør det fordi de "må", for å få "trening", for å "klare det". La målet ditt være å ha det godt når du har lyst, så kommer du sannsynligvis til å få en orgasme på toppen som bonus :)
Hei Peder!
Jeg er veldig oppgitt over hele meg for tiden, det vil liksom ingen ende ta. Så nå håper jeg noen kan komme med noen kloke ord. Som kanskje kan gjøre det litt lettere og bedre, der vi står nå.
Våren i fjor fikk jeg en prolaps i nakken og brukte hele sommeren, høst på å komme meg på beina igjen. Det var virkelig krise. Jeg mistet føligheten i armer, bein midlertidig og var som en råtten laks. Så sykehuset var mitt midlertidige bosted+ masse, masse trening....
Så fra desember gikk alt veldig bra, formen var super, nakken veldig fin. Og alt så strålende ut. (men det er ikke til å stikke under en stol at slike ting tar veldig på forholdet. Det at man er helt avhengig av andre hele tiden...når man er vandt til å gjøre alt selv)
Så fra februar/mars i år har jeg slitt veldig. Ikke med nakken, heligvis. Men en lumsk infeksjon som ikke vil bli borte. Noe som har resultert i 4 stk kraftige illebefinnede. Jeg er plaget med en vannvittig feber, som kommer og går. Legen har prøvd alt og finner selvsagt ingen ting. Men formen generelt er helt pyton. Så nå venter jeg på en spesialitst. Så da er livet, gå på jobb-sove-jobb. Jeg orker bare ikke å gjøre noe mer. Det er bare helt tomt i hele meg. Det er ikke plass til noe av oss to. Og dette er så trist, syns jeg. Jeg bare orker ikke tanken på å ha sex med mannen min, kjenner absolutt ingen ting. Det er som om alle følser bare har visnet vekk inni meg.
Før kunne jeg bare tenke på han, så var det full klaff. Og dette er veldig trist. Han sier pent og forståelsesfullt at slik er livet og du er syk. Det går over...
Dette gjør også at vi er minimalt sammen med noen av venneparene våre. Jeg har bare ikke ork til å være selskapsdame og diske opp med full pakke, noe vi pleier å gjøre flere ganger i året. Det å dra bort til de også er slitsom. Jeg klarer bare ikke mange mennesker som skal skravle og drikke vin. Det blir bare helt stopp.
Vi har ikke flagget dette så høyt blandt bekjente, siden vi selv ikke vet hvorfor det er slik. Og legen ei heller klarer å bli klok på dette. De få som vet hvorfor vi er så asosiale, stikker liksom unna og vil ikke ta kontakt eller høre hvordan det går.Dette syns jeg er veldig trist for mannen min. Som sikkert hadde hatt litt godt av å kunne snakke litt med de og være sosial med de.
Det er bare veldig frustrerende og irriterende at livet er slik for tiden. Og jeg føler at vi trenger litt hjelp med å holde hodet over vann. Slik at vi faktisk fortsetter å være sammen. For før når alt har fungert og alt er bra, har vi det veldig godt sammen.
Håper du har noen forslag som gjør at vi kanskje kan få det litt bedre i all smørja!
Råtten laks, så fælt! Sykdom som rammer på den måten vil jo, som du sier, selvfølgelig også ramme samlivet, både det sosiale og sexlivet, selv om dette er noe man merkelig nok ikke snakker så mye om. Man skal liksom være tapper og si at "det går bra", selv om det kanskje ikke gjør det. Fint at også mannen din er tapper, det er bra at han tydeligvis ikke vil gjøre det enda vanskeligere for deg, men jeg er helt sikker på at hele situasjonen er ganske ille også for ham. Når det gjelder selve sykdommen får vi bare håpe at legene finner ut av det, at kroppen din får overtaket og du kommer på plass igjen, men fram til det skjer er det jammen ikke så greit. Skulle ønske at jeg hadde et mirakelråd, men det har jeg ikke. Men jeg vil anbefale deg (og dere) å kanskje være litt mer åpne om hvordan dette egentlig er, både dere imellom og overfor venner. Det er lettere for venner, både de nære og de litt mer fjerne, å involvere seg og holde kontakten hvis dere er tydelige og åpen om hvordan dere har det. Det kan være vanskelig å holde kontakten når man ikke orker som før og kanskje stadig må avlyse ting, men det er lettere for andre å skjønne hva som skjer hvis de får vite litt mer. Hvis dere for eksempel skal spise middag hos noen venner, og alle vet at du gjerne vil, men blir sliten, kan du kanskje ta deg en liten time på sofaen underveis uten at noen synes det blir veldig merkelig - jeg har selv opplevd at folk jeg kjenner har måttet ta seg en "time out" eller gå hjem tidlig uten at det trenger å ødelegge selskapet. Det kan også være lurt å tenke at mannen din kan gjøre ting uten deg, også ting dere har gjort sammen. Du kan jo legge deg uten at han trenger å bryte opp samtidig - hvis dere har snakket om at dette er greit. Kjipe råd, selvfølgelig, men det handler jo om å finne fram til en slags variant som kan fungere, selv om det ikke blir ideelt.
Kjæresten min gjorde det slutt med meg for 3 uker siden og begrunnet det med at han mente vi hadde mistet noe.(ja, vi har hatt våre konflikter som alle andre i forhold) Videre fortalte han at han tror han er sikker i avgjørlsen sin akkurat nå, men han er veldig usikker og ønsker heller finne tilbake til meg (eller tilbake til hverandre..) Han vet ikke hvor mye/hvilke følelser han har for meg. I tiden etter det ble slutt fikk vi tilbake en veldig god kjemi. Begge var mer avslappet, vi pratet lettere med hverandre, begge ble på en måte 10kg lettere. Det skal sies at den siste mnd var preget med eksamenstid for hans del og en ventetid for min del (ventet på at han skulle bli ferdig, så det har vært en utfordrende tid, aller mest for han.
En uke etter det ble slutt og jeg kom litt over sjokket, valgte jeg å møte han. Bodde hos han en helg. Da oppførte vi oss som kjærester og hadde det kjempe bra sammen. både fysisk (det har aldri vært noe problem) men også i at det var så avslappende og godt å være med hverandre. Han sa også at han likte stemningen mellom oss nå. (helt klart, han har det jo som plommen i egget nå..) Jeg valgte være med han og ha sånn kontakten fordi jeg gikk og ventet og håpte på at han skulle snu og angre seg. Og fordi jeg ikke helt var klar for å bryte ting tvert av. For han må jo se selv hvor bra vi er og at vi fungerer.
Det har jo bare endt med at jeg har det kjempe vondt og har kjempe kjærlighetssorg. (vi har kun møtes 2 ganger etter det ble slutt, en gang kun på middag og en gang med overnatting, men hatt dglig kontakt per tlf). Hele greien sliter jo på meg fordi jeg vil så gjerne væe kjæreste med han enda og jeg klarer ikke sette mine egene følelser til side når jeg er med han, hvertfall ikke når han vil kose og holde rundt meg og sier hvor glad han er i meg. Jeg forsøkte ta opp med han at jeg synes det er vanskelig å ha daglig kontakt fordi jeg føler jeg går rundt å venter. forsøkte si at vi måtte kutte ned eller bryte kontakten. Jeg hørte på han at han synes det var kjipt og sa at vi kunne jo heller forsøke ikke ha daglig kontakt men sånn innimellom. Han har hele tiden sagt at jeg må velge hvordan kontakt vi skal ha, fo han skjønner jo det.. men jeg synes det er veldig urettferdig av han å la meg ta den avgjørelsen når han vet hvilke følelser jeg har! jeg gikk med på å kutte ned på kontakten, gikk bedre, likevel gikk jeg med håpte på en mld, og når jeg fikk det ble jeg bare skuffet fordi det ikke stod eller svarte til mine forventninger.
Da tok jeg mot tli meg og sa at jeg, selv om det er kjempevanskelig for det strider imt hva jeg vil, måtte bryte kontakten med han, på bakgrunn av at han er så usikker på sine følelser og jeg går bare å venter.
Jeg er kjempe tilgjengeig for han. Han vet hva jeg vil, så jeg ønsker jo at han skal finne ut av ting selv.
Nå har det kun gått 3 dager siden jeg kuttet kontakten med han. Jeg fikk svar at han synes det er trist og at jeg vet hvor han er hvis jeg ombestemmer meg, og at han ikke klarer å svare skikkelig på meldingen min fordi han ikke vet hva han skal si og han bare blir stille og at han er kjempe glad i meg. det er det siste jeg hørte fra han (jeg svarte jo ikke på det)
Nå jeg begynner så smått å angre på at jeg SA til han at jeg skulle bryte, og ikke bare gjorde det. fordi jeg ønsker så veldig å høre noe fra han...
Denne uken er han på guttetur i skogen, så forventer ikke at han skal ringe meg, men jeg lurer så veldig på om han savner meg.. og håper jo p åen mld eler noe.
Det jeg lurer på er hvordan tenker gutter egentlig ? hvertfall når jeg sier at jeg vil bryte? Skulle han mot formodning komme i kontakt med sine egne følelser og f.eks innser at han savner meg, vil han gi lyd fra seg selv om jeg sa at jeg ville bryte kontakten? eller hvordan fugerer dere ?? :)
Jeg håper jo ikke kamepratene hans snakker han fra å finne tlibake til meg...og gjør jeg det lurt i å ikke skrive han noe mld (selv om jeg så gjerne vil) nå som jeg har sagt at jeg vil bryte kontakten??
Gjør jeg rett i å kutte kontakten ??
Aller først: ja, du gjør nok rett i å kutte kontakten. Jeg skjønner godt at du er lei deg og savner ham, og da er det ikke så rart at du på en måte klamrer deg til ham, men det virker vel ikke som om han er så veldig interessert. Og hvis han eventuelt er interessert, må han finne ut av det selv. Jeg tror ikke det er så lurt av deg å tenke at han må "innse" noe eller "komme i kontakt med følelsene sine". Da tenker du at han egentlig er interessert (og tilgjengelig), mens du kanskje heller burde prøve å innstille deg på at han ikke er det. Det er selvfølgelig hardt å skulle innse at han ikke vil, men hvis det er sånn, er det ikke så mye du kan gjøre med det. Hvis du kommer til ham og tilbringer helger og sånt, gjør du bare bruddet vanskeligere, fordi du hver gang får litt håp. Det enkle rådet mitt er å ikke ta kontakt, ikke stille ham spørsmål, ikke gruble for mye på hva han "egentlig" føler, men å holde deg i ro. Hvis han så tar kontakt, synes jeg du skal be ham om et ordentlig svar - er han klar for et forhold eller ikke? - og ikke gå inn i noen diskusjoner fram og tilbake eller "møtes for å finne ut av det". Du bare seigpiner deg selv, vet du. Dette blir vanskelig, men lykke til!
