FORANDRET: – Det som virket håpløst og utenkelig for to år siden, har vist seg å være mulig. Jeg har aldri følt en større ro og frihet. Jeg skulle ønske at flere får oppleve det samme, sier Lars i dag om veien ut av alkoholismen.
 Foto: Geir Dokken/All Over Press Norway
FORANDRET: – Det som virket håpløst og utenkelig for to år siden, har vist seg å være mulig. Jeg har aldri følt en større ro og frihet. Jeg skulle ønske at flere får oppleve det samme, sier Lars i dag om veien ut av alkoholismen. Foto: Geir Dokken/All Over Press Norway
Alkohol

– Å innrømme at jeg var alkoholiker var det mest skambelagte jeg kunne gjøre

Slik kom Lars Kittilsen (45) seg ut av avhengigheten.

KK.NO: Kan et lite spørsmål forandre et helt liv? Når Lars Kittilsen (45) skal beskrive sitt absolutte bunnpunkt som alkoholiker, er det ikke historier om å ha blitt funnet i en grøftekant etter å ha ravet rundt som en karikatur så betryggende langt unna de fleste av oss han forteller om – men et lite spørsmål stilt på et kjøkken.

«Har du drukket?» spør en god venninne ham, når han kommer kjørende for å besøke henne en torsdag kveld i mars 2013.

Selvsagt svarer han instinktivt med en løgn, slik han har løyet for seg selv og alle andre de siste tre årene. Men venninnen henter alkometeret og ber ham blåse. Og så raser alt. Når han faller, er det ikke bare som venn. Han faller som firebarnsfar. Han faller fra den selvpålagte «stillingen» som familiens sterkeste. Og han faller som sjefredaktør i Varden, Telemarks største avis.

– Å innrømme at jeg var alkoholiker var det mest skambelagte jeg kunne gjøre, sier Lars.

alt
BOKAKTUELL: Lars Kittilsen (45) er aktuell med boken «Hei jeg heter Lars … En alkoholikers dobbeltliv». Den tidligere sjefredaktøren i Varden jobber i dag som rådgiver i rådgivningsfirmaet Onesto og holder også foredrag. Foto: Geir Dokken/All Over Press Norway Vis mer

Fra bunnpunktet den marskvelden i 2013, har reisen tilbake vært bemerkelsesverdig rask. Når han nå også kommer med boken «Hei, jeg heter Lars … En alkoholikers dobbeltliv», er det én hovedgrunn til det:

– Det viktigste er å gi folk som sliter, et håp. Det er mye ensomhet og isolasjon, skam og skyldfølelse. Og mye uvitenhet og fordommer om alkoholisme. Jeg vet at mange vil kjenne seg igjen i denne boka – både de som sliter, og de rundt. De er ikke alene, sier Lars.

LES OGSÅ: Drikker du for mye alkohol?

«Når ble jeg egentlig alkoholiker?»

Alkoholisme er et av våre store folkehelseproblemer. Statens institutt for rusmiddelforskning (Sirius) anslår at rundt 90 000 nordmenn er «storkonsumenter». Men mørketallene er store, tallet er nærmere 300 000, mener enkelte. Og den som fortsatt tenker at en alkoholiker er en som raver synlig rundt: Tro om igjen. De fleste er en del av normalbefolkningen. De er sånne som oss.

«Når ble jeg egentlig alkoholiker?» er et spørsmål Lars mange ganger har stilt seg selv. Uten å finne klare svar. Han er opptatt av å understreke at drikkingen var hans ansvar. Men at det skjedde mye på kort tid som kom til å prege ham, er det liten tvil om.

Høsten 2010 ble han separert fra kona, som etter hvert flyttet med de fire barna til en by et stykke unna. Året etter mistet han både lillebroren og sin tvillingbrors kone, i kreft. Begge hadde små barn. Han vil ikke gå i detaljer, men oppsummerer de to årene slik:

– Det var en stor påkjenning for hele familien. Og jeg var den som ville stå oppreist for alle andre … At man står i en livskrise selv – det forstår man først etterpå.

I boken beskriver han veien inn i alkohol slik: «Jeg flyktet fra følelser. Fra sorg, savn og sinne og inn i trening, jobbing og alkohol. Jeg drakk aldri for å bli full. Men for å senke skuldrene. I starten var det helt legitimt. Men så gikk det fra nytelse til avhengighet.»

Det å bo alene og det å reise mye i jobben, ga store muligheter til å drikke. Alkoholen snek seg inn. Det ble hvitvin til fiskepinner, rødvin til kjøttpudding. En vakker dag drakk han øl som restitusjon. Selv i kajakken og til slutt også i bilen ble den med. Alt dette samtidig som han jobbet mer, trente mer, spiste sunnere.

Så dyktig var han til å skjule alle spor, at han fikk kommentarer på hvor sterk han var, og skryt for sitt arbeid med AKAN på jobben. Utad var han velfungerende. Men inni ble følelsen av skam, skyld og ensomhet stadig sterkere.

– Alkoholisme kalles løgnens sykdom. Jeg ble en mester i å manipulere meg selv til å tro at vin og øl var normalt. Benektelsen ble min største fiende, sier Lars.

LES OGSÅ: Myter og fakta om alkohol

Ble syk, deprimert og utbrent

Da vinteren 2013 kommer, etter nærmere tre år med eskalerende drikking, er det lite igjen av den ellers så oppegående redaktøren. I februar blir han syk, deprimert og utbrent. Han får en henvisning til akuttpsykiatrisk avdeling, men får ikke plass og sendes hjem med antidepressiver. Det eneste han føler at hjelper, er å drikke. Oftere og oftere tenker han på døden som en mulighet. En kjapp sving til høyre eller venstre i bilen. Noen avskjedsord skrives på pc-en, for så å bli slettet neste dag.

Og slik går dagene fram til denne torsdagskvelden i mars, da et lite spørsmål skal komme til å forandre alt. Og da promillen var avslørt, da det gjaldt som aller mest – var familien der for ham. Foreldrene rykket ut. Søsteren Kjersti kom, med en klem, et smil og en lapp med nummeret til Vangseter – en klinikk for behandling av alkoholisme.

– Da hadde Lars uken i forveien ymtet om at han kanskje drakk litt for mye, uten å innrømme at han hadde alkoholproblemer, forteller søsteren Kjersti Dahl Hanssen, og fortsetter:

– Noen dager senere tok foreldrene våre ham på fersk gjerning i å gjemme alkohol. Han begynte å se veldig sliten ut. Lars var den som alltid hadde taklet alt, han var den flinke, kreative og morsomme. Å se ham være så sliten, var tøft. Det var ikke alltid han tok telefonen når vi ringte, og jeg må innrømme at det var mange tanker som rørte seg i hodet om hva som kunne møte meg når jeg da tok turen innom ham. Jeg hadde en sterk følelse av at nå måtte Lars få rask hjelp, forteller Kjersti.

LES OGSÅ: Slik påvirker alkohol hukommelsen din

En helt vanlig alkoholiker

Selvsagt var Lars fristet til å sno seg unna behandling. Samtidig kjentes det som en lettelse å få slippe dobbeltlivet. De første dagene på Vangseter var han mest opptatt av å bevare sitt eget selvbilde som en alkoholiker «light» som drakk vin der «de andre» drakk sprit. Å erkjenne at han var en ganske vanlig alkoholiker, var likevel en befrielse. Å ikke lenger trenge å unnskylde seg eller skjule skjelvingen på hendene.

Først så han de seks ukene på Vangseter som en innskrenkning av friheten. Men ganske snart ble det en frihet til å være ærlig. Og for første gang erkjente han for seg selv at han hadde et problem.

– Da den erkjennelsen kom, forsto jeg mye. Men det var tungt å se hvor mye jeg hadde manipulert meg selv og andre, sier Lars.

Han lærte at alkoholisme er en følelsessykdom. Forsto at han drakk når han var urolig og stresset, når han lengtet og var lei seg. Den treffer ham derfor sterkt, den bønnen av Frans av Assissi som daglig sies høyt på Vangseter: «Gud gi meg sinnsro til å godta de ting jeg ikke kan forandre. Mot til å forandre det jeg kan. Og forstand til å se forskjellen.»

alt
UVENTET: De færreste ville gjettet det. Men en dag skulle den sunne og spreke avisredaktøren starte sin faste lørdagskommentar slik: «Hei, jeg heter Lars …» Foto: Geir Dokken/All Over Press Norway Vis mer

Og så skjer mirakelet. På de seks ukene han er til behandling, forsvinner den store uroen. Som på ny ser han verden, ser alle de fine detaljene som ligger der for den som evner å se. Og ikke minst ser han at slitne alkoholikere får farge i kinnene. Ustødige bein går stødigere. Og skjelvende hender blir rolige.

LES OGSÅ: Derfor bør du slutte etter tre-fire glass

«Hei, jeg heter Lars...»

Det er en annen Lars som vender tilbake enn den som dro. Beslutningen er tatt: Innsikten om hvilken råtass han er på å manipulere seg selv, får ham til å forstå at han aldri mer kan røre alkohol. Han har levd på løgner, og nå er brutal ærlighet eneste farbare vei. Han setter klarere grenser for seg selv. Og han rydder i omgangskretsen, oppsøker kun dem som vil være sammen med ham for den han nå er blitt.

– Jeg er fortsatt redd for å skuffe eller såre andre. Men jeg er reddere for å være uærlig. For da vet jeg hvor kort veien er tilbake til alkoholen igjen, sier Lars.

Roen han fikk fra alkoholen, søker han nå i musikken. I hele oppveksten har han spilt i korps, hørt mye på musikk og også komponert selv. Han kjøper seg en sopransaksofon, etter hvert også et lite hjemmestudio, og begynner å lage musikk.

Bare to uker etter å ha kommet hjem fra Vangseter, er han tilbake på jobb. Privat er han ærlig, men som redaktør er det flere hensyn å ta. Om han er åpen – hvordan vil den informasjonen spre seg? Påvirke avisens stilling og troverdighet? Etter flere runder med familie og venner, bestemmer han seg: Kan han gjøre en forskjell for andre som sliter, er det verdt å ofre litt fasade for.

Ennå kan Lars huske den rare stillheten som la seg etter allmøtet i avisen, der han kort fortalte om de siste årene. Og blomstene han fikk dagen etter. Og så, i sin faste lørdagsspalte, skriver han kommentaren som skal gå landet rundt (les den her), den nakne fortellingen om dobbeltlivet, alle løgnene, den store skammen og de psykiske problemene som fulgte med – og som starter med setningen: «Hei, jeg heter Lars…».

Responsen på sosiale medier ble enorm. Og positiv. Jonas Gahr Støre tvitret: «Kred til redaktør Lars Kittilsen, Varden for å snakke åpent om alkoholisme. Til hjelp for mange. Viktig med åpenhet om stort folkehelseproblem.» Men den kanskje aller viktigste tilbakemeldingen fikk Lars da en lege ringte og fortalte om en pasient som hadde tatt med seg aviskommentaren – og bedt om hjelp.

LES OGSÅ: Derfor velger jeg bort alkoholen

alt
KK 3: I salg fra fredag 16. januar! Vis mer

En frihet å kunne slippe

Mannen som en gang tenkte at et liv uten alkohol måtte være trist, tenker i dag slik:

– Det har gått veldig bra. Det er ikke et liv i forsakelse. Det er en frihet å kunne slippe. Nå har jeg et overskudd og en optimisme jeg ikke har hatt på lenge.

Søsteren Kjersti beskriver ham nå  slik:

– Jeg opplever Lars som mye roligere, det virker som om han nyter livet mer. Han er blitt flinkere til å kjenne på følelser og å snakke om det han tenker på. At han så raskt kom tilbake, sier noe om den styrken han har i bunnen, konstaterer søsteren.

Gudene skal likevel vite at fristelsene lurer på hvert hjørne. I boken sin lufter Lars flere tankekors – til ettertanke for de fleste av oss. Om den romantiseringen han ser at nærmest et helt samfunn har rundt alkohol. De mange bildene på Facebook av vinglass en fredagskveld. «Endelig helg». Og paradokset ved at flaskene på polet blir stadig lekrere, mens sigarettpakkene ser mer og mer farlige ut. I sum gir det legitimitet til alkoholen som uskyldig kos. Du er unormal om du takker nei til et glass.

Livet etter Vangseter har på ingen måte vært fritt for motgang. Men i dag flykter han ikke lenger fra følelsene, han tør kjenne på dem. Og nesten ukentlig deler han tankene sine i et fellesskap av likesinnede, et fellesskap han som mangeårig og kritisk journalist aldri ville ha tippet han skulle få et stort utbytte av, men som har lært ham alt om forskjellen på å prøve å bli forstått – og å forstå.

– Det finnes så mye styrke og ressurser blant folk som har hatt problemer og utfordringer. Det finnes så mye klokskap, selvinnsikt og verdifull refleksjon. Flere kunne hatt nytte av et lignende fellesskap, sier Lars.

Hver gang en ny person kommer til, får de sammen ny giv. Og hver gang noen faller fra, mobiliserer de, og minner hverandre på hvor listig, gåtefull og mektig alkoholisme er. Og fortsatt bruker Lars den bønnen han en gang lærte, både sammen med fellesskapet og alene når livet er vanskelig. Istedenfor å drikke. Den bønnen vi alle kan finne styrke i, men som kanskje bare den som har nådd bunnen, kan forstå dybden i. «Gud gi meg sinnsro til å godta de ting jeg ikke kan forandre. Mot til å forandre det jeg kan. Og forstand til å se forskjellen.»

Saken kan også leses i KK03, som er i salg fra fredag 16. januar.

Til forsiden