ET RIKERE LIV:  Det første året etter at Milla ble født var svart for Aleksander Helmersberg. Så, etter hvert, vokste det fram et rikere liv. Et liv med flere farger enn noensinne.    Foto: Silje Holte
ET RIKERE LIV: Det første året etter at Milla ble født var svart for Aleksander Helmersberg. Så, etter hvert, vokste det fram et rikere liv. Et liv med flere farger enn noensinne.
Foto:Silje Holte

Aleksanders datter har Downs syndrom: - Milla forsterker alt i livet

Men i starten var ikke alt like idyllisk...

Du husker kanskje Aleksander fra hans engasjerte innlegg for sin datter på Facebook for to år tilbake. Han, som var pappa til Milla, denne solstrålen av en datter, med lyse musefletter, det brede smilet og de kvikke øynene. Milla – med Downs syndrom. Aleksander fikk nok den gangen, og skrev et innlegg mot Radioresepsjonen som hadde harselert med Downs syndrom. Og som Aleksander skrev – nå var hjertet hans fullt. Han fikk massiv støtte fra folk der ute. Det varmet. Og han trengte det. 

Aleksander var helt uforberedt på den store livsendringen da han 1. desember 2011 fikk ei lita, vakker jente med Downs. Hun legges på brystet til mamma Camilla. Pappa Aleksander Helmersberg bivåner det hele. Freden har kommet til rommet. Gjennom vindusruta skimtes snøskimmel. Snart skal alt bli svart.

LES OGSÅ: «Babyen har Downs. Vi har to dager til å bestemme oss»

Datteren legges over i pappas armer. I tankene har han nettopp gjenopplevd fødselen til sønnen Sander, som ble født samme sted fire år tidligere. En uggen følelse har tatt bolig i Aleksander. Følelsen av at noe ikke er som det skal. Mens han holder datteren forsterkes følelsen. Han ser hvordan jordmødrene holder seg mest for seg selv i det ene hjørnet av rommet. Slik var det ikke sist. Den ene av dem kommer mot sengen. Sier: «Vi må undersøke henne. Vi tror hun har Downs syndrom.»

Ordene treffer Aleksander som et knyttneveslag i mellomgulvet. Han klemmer ekstra hardt rundt den nyfødte i samme øyeblikk, mens fordommene herjer gjennom kroppen. Alt fra det mest overflatiske rundt utseende, til spørsmål som: Vil hun kunne gå? Vil hun klare seg selv når vi ikke er der lenger? Så kommer tårene. Ikke fra Aleksander eller Camilla, som man gjerne skulle tro. Nei, det er jordmorassistenten som begynner å gråte. Virkelig gråte! Surrealistisk nok er det Camilla som må trøste.

Så blir de overført til enerom. En mann i hvit frakk kommer inn og forklarer kort om alle de ulike testene som skal tas de nærmeste dagene. Sjekk av hjertet, sjekk av ditt, sjekk av datt. Så får de nybakte foreldrene en 20 år gammel brosjyre, før de overlates til seg selv.
Aleksander forsvinner inn i tåka. Han «våkner» opp til bekreftelse av diagnosen og en sterk følelse av skam. Vil ikke at noen skal kikke oppi vogna, når de er ute og triller. Vil nesten holde henne skjult. Dette barnet han snart skal komme til å elske så uendelig høyt, og innse at det aldri er henne han følte skam over, men syndromet.

LES OGSÅ: De fleste med Downs syndrom fødes av yngre mødre

Både Aleksander og Camilla har fått et realt sjokk. Er det ingen som ser det? Heldigvis er det til slutt en jordmor som forbarmer seg over dem. Selv om hun har gått av vakt, blir jordmoren hos dem i flere timer. Hjelper dem gjennom dagen. Verken Aleksander eller Camilla vil tilbringe mer tid enn nødvendig på sykehuset. Allerede neste dag tar de med seg Milla i bærebagen, trår ut gjennom sykehusdøra, til en verden som ikke lenger er den samme. Det neste året blir svart.

– Jeg husker lite av det, sier Aleksander. 

VERDENS FINESTE: – Milla er et sympatisk, selvstendig vesen. Jeg har verdens vakreste datter, sier Aleksander stolt.
VERDENS FINESTE: – Milla er et sympatisk, selvstendig vesen. Jeg har verdens vakreste datter, sier Aleksander stolt. Silje Holte

En alvorsprat må til

Han sitter i toseteren ved siden av spisebordet hjemme på Sotra, rett utenfor Bergen. Forsøker å minnes.

– På mandagen, tre dager etter fødselen, gikk jeg på jobben igjen som vanlig. Prøvde å normalisere livet. Gjeninnføre rutinene i hverdagen. Det var nok måten jeg overlevde på. Jeg bare gjennomførte. Det er nok årsaken til at jeg knapt husker noe fra det første året.

Selv til sine beste kompiser snakker han knapt om Milla i denne perioden.

LES OGSÅ: - Han var jo barnet mitt, hvordan kunne jeg ønske at han var annerledes?

– Etter som månedene gikk ble sjokket erstattet av sorg. Jeg ble sint på meg selv fordi jeg følte sorg over å ha fått et barn jeg burde følt glede over. Det gjorde sorgen enda sterkere, forteller tobarnsfaren.

Blikket glir over til veggen med en hvit hylle, en kopp med bokstaven C stablet oppå en lik kopp med bokstaven A og en rød kaffeboks. Over der igjen et familieportrett med Aleksander iført kjøkkenforkle lent over en vaskemopp, Sander foran og en høygravid Camilla til høyre. Uvitende om det som venter.

Til forsiden