BENKREFT: Cecilie (23) var bare 16 år gammel da høyre lår sviktet fullstendig. Etter mange runder hos legen, fikk hun endelig vite årsaken. FOTO: Privat
BENKREFT: Cecilie (23) var bare 16 år gammel da høyre lår sviktet fullstendig. Etter mange runder hos legen, fikk hun endelig vite årsaken. FOTO: Privat
Benkreft:

Cecilie (23) fikk en svært sjelden krefttype som 16-åring

- Det var først da jeg så mamma og pappa gråte, at jeg skjønte hvor alvorlig det faktisk var.

Cecilie Sneltvedt (23) var en aktiv håndballspiller gjennom så å si hele barndommen. Hun ønsket virkelig å satse på håndballen, og trente derfor fem-seks ganger i uken, både på eget lag, og med et eldre lag. Men etter hvert, da hun gikk på ungdomsskolen, begynte hun å slite med diffuse smerter.

– Jeg fikk smerter under oppvarming, det var akkurat som om muskulaturen sviktet i det høyre låret. Jeg ramlet, men reiste meg opp igjen og fortsatte. I en spensthopp-konkurranse på skolen skulle jeg selvfølgelig ta flere spensthopp enn alle andre, og det klarte jeg, men da klarte jeg ikke å gå etterpå.

Muskulaturen i beinet fungerte ikke som normalt, noe Cecilie syntes var rart. Hun var hos legen mange ganger, men ble fortalt at det var voksesmerter, eller at hun bare måtte bytte sko og såler. Smertene ble ikke borte, så hun oppsøkte en fysioterapeut. Han mente at hun hadde fått en betennelse i kneet.

– Alt tilsa at det var håndballskader som ødela for meg. Alt eskalerte i starten av førsteklasse på videregående, da jeg var i Danmark for å besøke familie – da gjorde alt vondt. Jeg fikk vondt bare av å gå korte strekninger.

Ble endelig tatt på alvor

Cecilie oppsøkte fysioterapeuten på nytt. Han mente at hun hadde en muskelbetennelse, men allikevel at en lege skulle ta MR av beinet. Da så legene at noe ikke var slik som det skulle.

– Jeg lå inne i den MR-trommelen i halvannen time. Bildene viste at jeg hadde en stor kreftsvulst i beinet. Jeg tror nok at hele gjengen fikk skikkelig bakoversveis.

Inne i låret fant legene en svulst som var aggressiv og opptok omtrent to tredeler av låret hennes.

– Legene fortalte meg at dersom jeg hadde kommet inn tre måneder senere, hadde det gått galt. Svulsten spiser på bein, og jeg hadde nesten ikke noe igjen av lårbeinet mitt.

LES OGSÅ: - Jeg tror det er kjærligheten til livet som gjør at jeg kan leve som om jeg var frisk

En sjelden krefttype

Hvert år får 200 nordmenn diagnosen sarkom, som er en gruppe sjeldne ondartede svulster som oppstår i ben eller bløtvev. Gjennomsnittsalder for osteosarkom, krefttypen Cecilie fikk, er 16 år. Som regel vet man ikke grunnen til hvorfor sarkomer oppstår.

– Hvert år får cirka 30.000 nordmenn kreft, men bare 250 personer får et sarkom – altså i underkant av ett prosent av alle nye krefttilfeller. Dette er altså en sjelden kreftform, men ser man på barn og unge som får kreft, representerer sarkomene cirka 15 prosent, sier Ole-Jacob Norum.

Norum er avdelingsleder i Ortopedisk klinikk ved Oslo Universitetssykehus.

– Sarkomer er svært sjelden arvelig. Dersom man får bensarkom er overlevelsen på cirka 70 prosent.

alt
EN SJELDEN KREFTTYPE: Da Cecilie fikk beskjed om at hun hadde benkreft, var hun mest bekymret for håndballkarrieren. FOTO: Privat Vis mer

Fikk ekstremt sterke cellegiftkurer

Noen av pasientene med bensarkom er nødt til å amputere, men det gjelder kun cirka 10 prosent. Pasienter som har blitt behandlet for sarkomer, går til kontroller jevnlig, slik at det skal være mulig å kunne fange opp tilbakefall av sykdommen, i tillegg til å overvåke ettervirkninger av behandlingen.

– Behandlingen ved bensarkom er tøff og langvarig, og de aller fleste får nedsatt funksjon. Noen får ettervirkninger av cellegiftbehandlingen, mens andre får ettervirkninger av operasjonen – eller begge deler. Dette gjør at mange må innstille seg på et annet aktivitetsnivå etter gjennomgått behandling. Likevel er det viktig å merke seg at mange har god livskvalitet, sier Norum.

Cecilie måtte igjennom totalt 18 cellegiftkurer – seks før operasjonen, og 12 etterpå. Det må gis svært høye doser cellegift for å drepe kreftceller fra bensarkom, derfor fikk Cecilie også motgift etter at cellegiften hadde fått virket i noen timer. Hadde hun ikke fått det, ville dosene ha vært dødelige.

– Tanken er å gi store doser cellegift, over grensen av hva et menneske kan tåle, og deretter motgift før man så «skyller ut» cellegiften igjen, slik at den ikke gjør uopprettelig skade på hjerte, nyrer og andre friske organer, sier Norum.

Kurene førte til mange bivirkninger, men 23-åringen er sta, og kom seg igjennom det. Hun har full lårbensprotese, noe som vil si at hun har byttet ut hele lårbeinet fra hoftekule og ned til kneleddet.

– Jeg fikk beholde kneskålen, men måtte borre opp i leggbeinet for å feste det kunstige lårbeinet og kneleddet til leggen. Også har jeg bare én muskel foran på låret, i stedet for fire, slik alle andre har.

LES OGSÅ: Anette gikk i 10 år med udiagnostisert kreft

Forsto ikke hvor alvorlig det var

Cecilie forklarer at hun er glad for at hun bare var 16 år gammel da kreften ble oppdaget. Hun var for ung til å forstå omfanget – hun skjønte ikke hvor alvorlig det faktisk var, og tenkte ikke tanken på at det kunne gå galt.

– Det jeg syntes var kjipt, var at jeg måtte ta en pause fra håndballen. Det var først da jeg så mamma og pappa gråte, at jeg skjønte hvor alvorlig det faktisk var. Overlevelsesprosenten var på 70 prosent. Først nå i ettertid forstår jeg hvor skumle de 30 prosentene var.

Det eneste Cecilie hadde i tankene da hun var ferdigoperert, var håndball. Hun hadde et sterkt ønske om å returnere til håndballbanen, og det tok lang tid før hun klarte å forstå at det ikke kom til å skje.

– Det er en heftig operasjon – jeg fikk et arr med 102 sting. Tre dager etter operasjonen klarte jeg å sette meg på sengekanten og så vidt reise meg, men da ble jeg helt utslitt. Noen dager senere satt jeg i en rullestol i 45 minutter og trodde jeg skulle svime av. Alle syntes at jeg hadde god fremgang, men selv var jeg ikke enig i det hele tatt. Jeg er en veldig utålmodig person!

Cecilie måtte lære seg alt på nytt. Å skulle lære seg å gå igjen, var ikke så lett. Hun ønsket at beinet skulle flytte seg, men det gjorde jo ikke det.

– Jeg kjente at jeg ikke hadde sjans til å spille håndball igjen. Og det var utrolig kjipt. Men jeg har jobbet som håndballtrener i fire år, så det hjelper jo på litt, smiler hun.

LES OGSÅ: Forekomsten av brystkreft har økt de siste årene

alt
HAR KOMMET EN LANG VEI: Til tross for all motgang, har Cecilie kjempet seg tilbake, og nå går hun lange turer i fjellet. FOTO: Privat Vis mer

Går lange fjellturer og stortrives i ny by

Noe av det vanskeligste med hele prosessen, var å føle seg hjelpesløs. I 16-årsalderen ønsker de fleste å løsrive seg fra foreldrene sine, men Cecilie trengte dem mer enn noen gang.

– Jeg hadde nettopp fått meg scooter og levde tenåringslivet, men brått måtte jeg ha hjelp til alt; bare det å ta på seg bukse og sokker var problematisk. Det var en stor overgang.

Opptreningen gikk sakte, men sikkert fremover. Først ble Cecilie kvitt rullestolen, deretter én krykke, to krykker, og til slutt kunne hun kaste gåstavene. Denne prosessen tok til sammen tre-fire år.

– Siden det har det bare gått fremover. Nå går jeg mange fjellturer og stortrives med det! Jeg har vært utrolig heldig, og har ikke slitt med fatigue, noe jeg vet at mange andre sliter mye med.

Cecilie gikk på skole på Radiumshospitalet, og fikk fullført videregående etter fire år. Nå har hun flyttet til Tromsø, og studerer for å bli lektor i kroppsøving.

– Det er sikkert det dummeste faget jeg kunne ha tatt, men jeg klarer å bevege meg, selv om jeg ikke er like spenstig som alle andre. Men jeg stortrives! Det var fint å flytte til nord, og få en ny start på livet med mange nye mennesker. Ingen trodde at det skulle gå så bra med meg, med tanke på alt jeg har vært igjennom. Det tok litt tid å innse det selv også, men jeg setter virkelig pris på det nå, smiler hun.

Les også: Mariannes psykiske lidelser viste seg å være MS

Til forsiden