BLE VOLDTATT: - Jeg har jobbet mye med meg selv for å forstå at det ikke var min skyld, forteller Cecilie.
BLE VOLDTATT: - Jeg har jobbet mye med meg selv for å forstå at det ikke var min skyld, forteller Cecilie.
Voldtekt

Cecilie (25) ble voldtatt av flere menn: - Jeg la skylden på meg selv

25-åringen fikk ungdomstiden ødelagt etter voldtektene i tenårene. Vendepunktet kom da hun klarte å komme seg ut av offerrollen.

Sommeren før Cecilie skal begynne i 10. klasse drar familien på hyttetur til Hvaler sammen med et vennepar. Utpå kvelden bestemmer Cecilie seg for å gå en tur med hunden. Hun har på seg en svart og hvit kjole som går til knærne. Da hun har gått et stykke, stopper det en bil bak henne. Det har begynt å skumre ute. Idet hun snur seg og ser ruta gå ned, ser hun at det sitter fire menn i bilen. «Slipp båndet og sett deg i bilen», sier sjåføren til henne. Cecilie blir redd og gjør som han sier.

– I ettertid har jeg tenkt mye på hvorfor jeg ikke bare løp, men jeg var livredd, sier Cecilie Landsverk (25) 10 år senere.

LES OGSÅ: Alison ble bortført av to menn

«Hvorfor gjorde jeg ikke noe?»

Bilen kjører ikke langt før den stopper på en grusvei i en skog. Cecilie aner ikke hvor de er eller hva som kommer til å skje. De virker rusa og diskuterer på et språk hun ikke forstår. Mennene, som er mellom 30–40 år, drar henne med seg ut og voldtar henne, en etter en.

– Jeg har slitt mye med hvorfor jeg ikke gjorde noe, men jeg var nok for ung til å forstå omfanget av det som skjedde, sier hun.

Før sistemann klarer Cecilie å rive seg løs. Hun løper inn i skogen helt til hun hører en lyd i buskene. Er det mennene som har tatt henne igjen? Men så er det familiehunden som har funnet henne igjen. Like foran dem er veien. Cecilie kjenner seg igjen. Hvor lenge hun har vært borte, har ikke Cecilie peiling på, bare at hun må komme seg hjem. «Ta deg sammen», sier hun til seg selv når hun går i retning hytta. Da hun kommer inn døra, begynner hun å gråte. «Hva har skjedd?», sier faren. «Noen har fulgt etter meg», sier Cecilie, som ikke tør si det som det er. Moren tar henne med til politistasjonen, men Cecilie sier ikke sannheten til politiet og vil ikke anmelde.

– Jeg var redd jeg ikke skulle bli trodd, sier Cecilie som i stedet forsøkte å fortrenge og vaske vekk det som hadde skjedd.

LES OGSÅ: Dopes ned før voldtekten

- Å være forelder til barn som blir utsatt for voldtekt er ikke lett

Først etter tre måneder fortalte hun foreldrene hva som egentlig skjedde.

– «Dette har ikke skjedd», svarte de. Jeg husker jeg knuste et glass i sinne. Det var frustrerende ikke å bli trodd. I dag har jeg tilgitt dem. Vi har et godt forhold, sier hun.

Faren til Cecilie, programdirektør i TVNorge Eivind Landsverk (54), syntes det var vanskelig å forstå hva datteren hadde vært utsatt for.

– Deretter klandrer man seg selv, og spør seg: «Hva kunne vi ha gjort for å forhindre det? Å være foreldre til barn som blir utsatt for voldtekt er ikke lett, sier han ærlig.

Men når ting ser som mørkest ut, er likevel hans beste råd: Ikke gi opp.

– Det vi som foreldre har gjort, er å hjelpe og støtte – og å være tilgjengelig når Cecilie har trengt oss, sier han.

I flere år plaget Cecilie seg selv med at ikke engang hennes nærmeste – hennes egne foreldre – trodde på henne. Kunne det som hadde skjedd ha vært hennes feil? Hadde kjolen vært for kort og utfordrende?

Mobbet på skolen

Helt siden familien flyttet fra Asker til Aurskog da Cecilie var 10, hadde hun slitt. Hun ble mobbet på skolen og opplevde at jentene i klassen frøs henne ut. Cecilie hadde ingen nære venner. Første gangen hun forsøkte å ta livet sitt, var hun 14 år.

– Jeg var allerede under behandling etter selvmordsforsøket da voldtekten skjedde.

Hun fikk diagnosen posttraumatisk stress i kjølvannet av voldtekten. Så hun folk som ble utsatt for overgrep på tv, gikk hun helt i kjelleren. Møtte hun på utenlandske menn på gaten eller gjenkjente den spesielle lukten fra bilturen, var hun redd det var voldtektsmennene som var kommet tilbake. Hun sov dårlig om natten og slet med mareritt og angst. Det var så vidt Cecilie klarte å fullføre ungdomsskolen. Hun var deprimert, tiltaksløs og hadde høyt fravær.

– Jeg orket ingenting, og angsten holdt meg hjemme, sier Cecilie, som fikk det bedre
da hun byttet til Steinerskolen i 9. klasse.

Moren sluttet i jobben for å være til stede for datteren og kjørte henne til og fra skolen, som lå et stykke unna.

alt
KOS: Cecilie bor sammen med hundene Tyson (t.h.) og Viper. – Du er aldri alene når du har dyr. Vis mer

LES OGSÅ: Slik tilga Monika de som voldtok henne

Ble voldtatt igjen

Da Cecilie under en fotballkamp i Skien da hun var 17 år skulle på do, gjentok marerittet seg. Hun ble voldtatt igjen. Hun anmeldte det, men da politiet ville ha henne med tilbake til åstedet, trakk hun anmeldelsen.

– Hjemme trodde de jeg løy. For hva var sannsynligheten for at dette kunne skje to ganger?

Gjennom 10 år i psykiatrien har Cecilie hatt ti forskjellige diagnoser, og like mange behandlere.

– Man blir aldri ferdig. Ny diagnose. Nye medisiner. Er det rart ting tar tid? Det er vel dette som har opprørt oss som foreldre mest, sier Cecilies mor Kirsten (56). 

Familien valgte tidlig å være åpen om Cecilies situasjon.

– Vi har derfor møtt stor forståelse for at vi har måttet hive det vi har i hendene for å gå hjem fra jobb for å være der for Cecilie når hun har hatt det vanskelig. For vår del, har vi hatt god støtte i familie og venner, sier Eivind, som forstår svært godt at foreldre også kan bli syke av å ha psykisk syke barn. Det tapper deg. Man blir oppgitt, frustrert, sint og klandrer seg selv. Og ting tar tid. Lang tid. Behandlinger går gjerne over år, sier Eivind og utdyper: – I tillegg kjemper man mot et system i psykiatrien som har kun ett målebarometer: Diagnose.

Diagnose er ofte ensbetydende med medisiner.

– Psykiatrien fokuserer i for stor grad på medikamentell behandling, og har glemt respekten for enkeltmennesket, sier han.

Cecilie har i dag et anstrengt forhold til psykiatrien.

– Jeg ble frisk da jeg gjorde noe med meg selv, sier hun.

Leger og psykologer ville gjøre Cecilie ufør da hun var 19 år, noe hun bestemt nektet.

– Jeg ville ha et liv.

På videregående begynte Cecilie på helse og sosial. Andre året tok hun utdanning som hudpleier, og var ute i arbeidspraksis.

– Det å mestre og føle tilhørighet, er viktig for alle mennesker. Og selv om jeg hadde angst og slet med å gå ut, var det viktig å utfordre meg selv.

Innlagt for psykoser

I 2013, da Cecilie var innlagt for psykoser, møtte hun terapeut Mariann Marthinussen.

Samtaleterapi kombinert med kognitiv terapi fikk meg til å se livet i et annet lys. Hvis noe skulle skje, så måtte jeg ut av offerrollen. Jeg måtte ta tak selv og endre meg, ikke vente på at noen andre skulle gjøre det.

På kort tid lærte Cecilie å ta kontrollen over livet tilbake. Marthinussen utfordret henne.

– Jeg fant meg selv og lærte at jeg, uavhengig av hva jeg har erfart, bestemmer retningen på livet videre. Jeg hadde lenge hatt en hemmelig drøm om å bli ambulansearbeider. Alle mente det var umulig, men jeg bestemte meg for å bevise det motsatte, sier Cecilie, som tok utdannelsen over nettet.

– Det ga meg så mye å se at jeg, som aldri har vært flink på skolen, plutselig fikk 5-ere og 6-ere. Det var en seier!

Tok ansvar

Både psykisk og fysisk begynte Cecilie å jobbe med seg selv. Bivirkninger fra piller hun tok, og et dårlig kosthold, hadde gjort henne stor.

– Jeg har veid 20 kilo mer enn hva jeg gjør i dag, sier Cecilie, som la om kosten og begynte
å trene.

Tidligere var Cecilie god til å snakke seg selv ned. For å snu det, begynte hun å henge gule lapper rundt i huset for å minne seg selv på at hun var bra nok og hun kunne klare hva hun ville.

– Jeg var streng mot meg selv. Det var ikke synd på meg fordi jeg hadde opplevd det jeg hadde. Jeg kunne få det livet jeg ønsket. Men ingenting kommer gratis. Var noe kjipt, ga jeg meg en halvtime til å gråte. Jeg begynte å dyrke det positive framfor det negative. Det ga meg tro på meg selv.

Det var i fjor Cecilie bestemte seg for å bruke det hun har opplevd og startet en selvhjelpsgruppe for andre overgrepsutsatte jenter i Aurskog-Høland kommune sammen med utekontakt Tine Enger (45). Siden høsten 2014 har cirka ti jenter møttes hver fjortende dag for å snakke sammen om det som er vanskelig.

– Deltakerne sier at gruppen hjelper dem videre. Å kunne være en ressurs for andre, betyr mye, sier Cecilie, som også holder foredrag for lærere og elever.

alt
VIL IKKE VÆRE OFFER: Det var etter at Cecilie møtte terapeut Mariann Marthinussen at hun forsto at hun måtte ut av offerrollen. – Samtaleterapi kombinert med kognitiv terapi fikk meg til å se livet i et annet lys. Vis mer

LES OGSÅ: - Jeg ble holdt innesperret

Vil gjøre en forskjell

Tine Enger synes det er en ære å få jobbe sammen med Cecilie.

– Jeg er så utrolig imponert over styrken og motet hun viser, og hun gjør virkelig en forskjell – både ved å være så åpen om temaet, og ved å starte dette tilbudet, sier Enger og fortsetter: - I tillegg til å være et stort forbilde og en trygg bauta for jentene som går der, så innehar hun mye selverfart og tillært kunnskap om temaet og er en god samtalepartner for de andre.

Tilbakemeldingene fra de andre har vært entydig positive. De har stor nytte av å gå der.

– De sier at det er godt å kjenne på at de ikke er alene, og at de kan snakke sammen med andre som forstår. Det å gå i denne gruppa har også gitt flere av dem styrke til å tørre å ta tak i sine egne utfordringer, sier Enger.

Foreldrene: - Cecilie er vår helt

Foreldrene er umåtelig stolte av Cecilie og de grepene hun har tatt for å snu noe negativt og vondt til noe positivt.

– Endringene rundt Cecilie skyldes først og fremst at hun selv har tatt tak for å endre et negativt tankemønster. Og det står det stor respekt av. Cecilie er vår helt, sier Eivind og Kirsten.

I dag lever Cecilie det livet hun drømte om å ha. Hun har skaffet seg egen leilighet, venter på lærlingplass som ambulansearbeider, jobber på en institusjon for psykisk utviklings­hemmede og bruker store deler av fritiden på andre unge jenter som har opplevd overgrep.

– Hver morgen våkner jeg og føler takknemlighet for livet jeg lever. Det har vært en lang vei
å gå, men jeg hadde ikke hvert den jeg er i dag, hvis det ikke hadde vært for disse erfaringene.

LES OGSÅ: Gruppevoldtatt som 12-åring

Har temadager for 9.-klassinger

Ved siden av å drive en selvhjelpsgruppe for andre overgrepsutsatte har Cecilie også deltatt på temadager om «Grensesetting og overgrepsproblematikk» for hele kommunens 9.-klassinger. Dette er et prosjekt Aurskog-Høland kommune startet med for tre år siden, etter at de gjennom SLT-arbeidet avdekket en stor utfordring i forhold til vennevoldtekter i kommunen. (SLT står for Samordning av lokale kriminalitetsforebyggende tiltak.)

– I fjor var Cecilie med og snakket til lærerne. I år deltok hun som erfaringskonsulent. Det gjorde inntrykk på elevene. Og hun vil med dette kunne bidra til å hjelpe enda flere, sier utekontakt i Aurskog-Høland kommune, Tine Enger.

Terapeutens råd

Mariann Marthinussen driver «Lev ditt liv» og har privatpraksis i Oslo. Hun har lang erfaring med å hjelpe mennesker i livskriser.

- Uansett hva som har skjedd oss, har vi et valg: Vi kan velge hvordan vi ønsker å forholde oss til det som har skjedd. Ingen andre enn deg selv eier dine tanker, følelser og kropp. Du kan alltid hente det tilbake.

- Vi kan velge om vi ønsker å være et offer for en ugjerning, en situasjon, et annet menneske, eller om vi ønsker å se oss selv som seirende, kraftfulle mennesker ut av en vond og vanskelig opplevelse eller erfaring. Søk hjelp til støtte eller utvikling av egne drivkrefter og motivasjon. Finn mennesker som kan tro på deg. Vi trenger å skille på handling og person. En avskyelig handling kan ha blitt utført, men den handler ikke om deg som person. Du er mer enn den handlingen du har opplevd.

Denne reportasjen er tidligere publisert i Allers og på KK.no.

Til forsiden