ANITA SKORGAN: Å bli bestemor er … åhh! Det er beyond words, sier Anita Skorgan til KK. FOTO: Astrid Waller
ANITA SKORGAN: Å bli bestemor er … åhh! Det er beyond words, sier Anita Skorgan til KK. FOTO: Astrid Waller
Anita Skorgan:

- Da jeg skjønte at jeg ville bli alene på julaften, ble jeg fryktelig lei meg

Ensomhetsfølelsen Anita Skorgan følte den gangen hun ikke hadde noen å være med på julaften, gjorde noe med henne. Noe bra.

Anita Skorgan har ramlet inn i jula i 30 år etter julekonserter i kirker over det ­ganske land. Det har vært et salig kaos av gaver, ­panikkshopping av julemat, ­pynting i siste liten – og midt i dette en ganske sliten sangstrupe som skal lande etter uker på reise­fot fra kirke til kirke. Og på toppen av det hele – en ­moderne familie med mine, dine og våre barn som skal ­legge felles planer.

– Det er faktisk litt av en kabal! Vi er jo en broket gjeng, fordelt over Oslo, Roma og Skåne, sier Anita og smiler. En jul endte hun faktisk opp med at alle skulle ­andre steder enn til henne. Det skal hun fortelle om senere. Men la nå kvinnen først gjøre sin entré.

Det er hunden Kaisa som kommer først. Hvit, liten og lettbeint løper hun inn i lokalene til Skyskraper på Sagene. Her jobber Anitas management, og Kaisa hilser på alle med begeistringen liggende tykt utenpå pelsen. Anita kommer bak med lette steg. Smilende, rolig. «Blidhet går i arv», forteller Anita at hun har lest hundeforskning som tilsier. «Her er det nok snakk om både arv og miljø», skyter en kollega inn.

– Vi leser hverandres hjerner. Kaisa har gitt meg noen utrolig hyggelige vaner, og jeg er blitt et mye lykkeligere menneske med hund. Jeg lå an til å bli sofagris med ryggproblemer, sier Anita senere godt plassert bak en stor cappuccino og med et hengivent blikk mot hunden.

Det er de to som bor sammen nå, i leiligheten på Smestad. Alle tre ­døtrene har flyttet ut. Tidligere i høst fortalte Anita åpent om hjertesorgen etter bruddet med kjæresten.

– Men jeg går ikke rundt og griner lenger. Jeg har vært lei meg, men sorg er jo ikke farlig, sier hun og ler en befriende latter.

LES OGSÅ: Inger Lise Rypdal (67): - Livet er enklere når du vet hvem du er og hvor grensene dine går

alt
ANITA SKORGAN: – Jeg lå an til å bli sofagris med ryggproblemer, sier Anita Skorgan, som forteller at hun er blitt et mye lykkeligere menneske etter at hun ble hundeier. FOTO: Astrid Waller Vis mer

– Den opptredenen kostet meg blod

Det er 40 år siden hun sto på scenen i den internasjonale MGP-finalen i England med dongeri, høye skinnstøvletter, hvit bluse og rosa magebelte. «For han er den store casanova», sang hun smilende, 19 år gammel – og så nervøs at hun kort tid før hun gikk på scenen, hadde låst seg inne på do og nektet å komme ut.

– Den opptredenen kostet meg blod, jeg er fryktelig stolt over at jeg faktisk klarte å gjennomføre. Jeg var helt uerfaren.

– Hva er den største endringen på deg da og nå?

Anita tenker seg om.

– Først og fremst tillit til egne evner. Og tillit til andre. Jeg var usikker og sjenert. Og opptatt av å være en i flokken. Å skille seg ut var noe av det skumleste jeg kunne tenke meg.

Hun husker å ha blitt gjenkjent allerede fra hun var 13 år. Senere skulle det bli massivt, da hun på tidlig 1980-tallet var gift med superstjerne Jahn Teigen i tre år, og hele Norge ­jublet da kjærlighetsbarnet deres, Sara, ble vist fram i sitt blå babyteppe. Det var «Cheek to cheek» og «Don’t you know my love is forever» i de tusen stuer i Norges land. At den crazy Jahn Teigen var blitt sammen med den unge og fagre Anita Skorgan, var samtaleemne rundt fredagskosen.

– I begynnelsen, da jeg ble kjent, krympet jeg meg selv. Jeg var opptatt av ikke å ta plass. Det ga utslag i dårlig holdning, rent fysisk. Men jeg har jo også hatt noe veldig modig i meg, som grep utfordringer og ville opp på den scenen.

– Jahn brukte å si til meg: «Hvordan skulle det tatt seg ut hvis alle var livredde før de gikk på jobb? Hvis rørleggeren satt og skalv før han skulle fikse et kjøkken.» Da lo jeg godt, men det måtte en dypere jobb til. Frykt er hemmende, og det er trist å la seg stoppe av det.

– Kan du fortsatt bli nervøs før en opptreden?

– Nei, ikke i det hele tatt. Jeg har jobbet aktivt med psyken min. Da jeg nærmet meg 50 år, tok jeg en avgjørelse om at det er nok nerver nå! Jeg vil ikke ha den dritten lenger. Da løsnet det. Jeg har hatt mye frykt knyttet til å reise, bare det å sette seg inn i en bil var skummelt. Det er jo fryktelig upraktisk når man lever av å reise rundt på turneer. Så jeg jobbet meg gjennom det. ­Sceneskrekken er helt borte nå. Hvis jeg kjenner en uro før en konsert, er det et tegn på at noe ikke er helt på plass. Så da øver vi litt mer.

LES OGSÅ: Da Ingebjørg var fire år, fortalte foreldrene at det skulle komme to små gutter og bo hos dem: - De er like mye mine brødre for meg, som mine ­biologiske søsken

- Broren min reddet meg

Med andre ord kommer hun ikke til å låse seg inne på do eller gjemme seg bak alteret når årets julekonserter er i gang. Men hvordan gikk det den jula da alle var opptatt med sitt? Da alt tegnet til at hun ville bli sittende alene hjemme på ­selveste julekvelden. Hun kunne kjøpt inn veldig dyr mat og drikke, og kost seg med gamle svart-hvitt-filmer, men nei …

– Da det gikk opp for meg at jeg ville bli sittende alene på julaften, ble jeg fryktelig lei meg. Broren min reddet meg. Han sa: «Men kjære menneske, kom til oss, da!» Og det gjorde jeg. Det ble veldig fint det. Men ensomhetsfølelsen var ganske sår. I ettertid har jeg tenkt at det gode med opplevelsen er at nå vet jeg litt om hvordan det føles å være ensom i høytidene. Å få mer forståelse for andres ­situasjon må jo være meningen med motgang. Man forstår ingenting fullt og helt før man har kjent det på egen kropp.

Julegleden fra barndommen ligger i henne, da storfamilien var samlet, og de gikk rundt juletreet i flere ringer og sang vers etter vers av julesangene, og Anita følte at noe i henne åpnet seg i lyset fra juletreet.

– Jeg opplever at mange av julesangene trekker sjela di oppover og åpner opp et større rom inne i deg. Det er viktig for barn, at sjelen deres får åpne opp for en større horisont – og kjenne en slags livslengsel. På konsertene prøver vi å gi plass til barnet. For det er jo barnet inne i oss vi feirer, og det barnet burde vi ha mye mer kontakt med. Når Bob ­Dylan synger om «Christmas at heart», så er jeg hundre ­prosent sikker på at det er det han mener, sier Anita, og ­legger til med store gestikulerende bevegelser:

– Jeg tolker juleevangeliet esoterisk, det vil si på et indre plan. Jeg tror historien om Jesusbarnet handler om hvordan du reagerer når det hellige banker på. Som oftest er vi så travle og fulle av tanker og planer at vi ikke hører når det hellige banker på, kanskje litt sånn forsiktig: «Kan vi komme inn?» Du får bare lyst å svare: «Nei, her er det fullt! Jeg har IKKE tid. Det er ikke rom i herberget.»

– Men hva skal vi gjøre da, når det hellige banker på?

– Godt spørsmål! Det er jo ikke sikkert at du engang merker det. Men hvis du er heldig, klarer du bare å være stille. Jeg bruker å gjøre en øvelse annenhver time, da setter jeg meg i en krok og er helt stille. Det er så lett å miste seg selv i løpet av dagen, jeg henger jo over telefonen min som en gal kvinne. Men nordmenn oppsøker stillheten instinktivt. Vi drar på hytta og går i skogen. Det handler ofte om et ­ønske om å få kontakt med et stille sted i deg selv, tror jeg. Selv kjenner jeg mer og mer på lengselen etter natur.

LES OGSÅ: Nysingle Veronica Maggio: - Jeg er lei av å nøste opp i kjærlighetslivet mitt i låtene mine

- Å være kjent er en utfordring

– Du har vært kjent siden du var 13 år, hvor lett er det å finne stillhet da?

– Det blir i hvert fall enda viktigere å finne et stille sted. Å være kjent er en utfordring for egoet. Egoet vokser og vokser ... I am the greatest!

Anita slår seg på brystet for å demonstrere.

– Det er viktig å holde egoet i sjakk, ikke la det ta over hele skuta, men gjøre mytteri mot det med jevne mellomrom.

– Det virker da som du har god kontroll på egoet?

– Tja, kanskje, men man kan jo spille skuespill også.

Anita Skorgan ler sin befriende latter. Hun har opplevd at livet i rampelyset er ustadig. Det ene øyeblikket er du på topp, noen år senere skraper du bunnen av kassa for å få det til å gå rundt.

– Å leve av musikk har til tider vært vanskelig. Jeg har alltid prøvd å være selektiv og tenke langsiktig. Ofte når det ser helt svart ut økonomisk, dukker det opp noe i siste ­liten. Så er det forskjell på å ha forsørgeransvar og bare ha seg selv å tenke på. Nå kan jeg leve på grøt hvis det røyner på. Og så har jeg alltid muligheten for å undervise i bakhånd. Å føre kunnskap videre til andre ligger jo i oss.

LES OGSÅ: Da Marias kjæreste lå for døden, ble bestevennen hans en enorm støtte: - Vi skammet oss over kjærligheten vår

alt
EN UTFORDRING: – Å være kjent er en utfordring for egoet. Egoet vokser og vokser, sier Anita. FOTO: Astrid Waller Vis mer

- Jeg vil nok alltid ha et behov for å skape

– Hva er planene med musikken framover?

– Vi lever i en spesiell tid. Det finnes ingen budsjetter for plateinnspillinger lenger. Er det behov for flere sanger, eller vil folk helst ha det gamle, spør jeg meg. Men jeg vil nok ­alltid ha et behov for å skape, og jeg tror ikke alltid folk vet hva de vil ha før de får det. Jeg har flere spennende samarbeid på gang, blant annet med en dyktig svensk musiker, ­Peter Nordberg. Vi har spilt inn en sang sammen, og har ­flere planer. Det kjennes meningsfylt.

«Deilig er jorden», heter årets juleturné, og kanskje gjør den ekstra inntrykk på henne i år, strofen om at slekt skal følge slekters gang. Anita har mistet begge sine foreldre, moren Ingrid som ble 89 år, døde i fjor høst, faren Bjørn for sju år siden. Sorgen og savnet er der, men også den voldsomme gleden over en pjokk på snart tre år, med lyse krøller og brune øyne. Saras sønn Josef.

– Å bli bestemor er … åhh! Det er beyond words! Jeg klarer faktisk ikke å sette ord på det. Han er helt skjønn, det tar helt av faktisk.

– Hva betyr det for deg at Sara har flyttet hjem til Oslo?

– Det betyr alt i verden! Hun bodde jo i Danmark i fem år, så ett år i New York. Jeg var så redd for at hun skulle bli bitt av New York-basillen, men da hun begynte å sende meg bilder av seg selv som omfavnet trær, skjønte jeg at hun ­heldigvis lengtet hjem.

alt
KK38 Vis mer

Etter bruddet med Jahn Teigen følte Anita at hun og den eldste datteren hennes utviklet en helt spesiell tosomhet.

– Vi var veldig mye sammen bare vi to, og det var fint. Det var mye tostemt sang i bilen vår, for å si det slik. Jeg har undertrykket hvor vondt det var da Sara flyttet ut, vi var så tette. Og er det fortsatt. Den største testen som mor er om du klarer å slippe ungene dine. Ut i verden. Lykke til – jeg er med deg hele veien, men nå flyr du ut. Jeg ville være en mor som ga henne det rommet. Men …

Anita Skorgan smiler dette smilet som liksom tar over hele ansiktet, og som er umulig ikke å bli smittet av.

– Men da Sara kom tilbake, ble jeg faktisk helt overmannet av følelser!

Til info: Denne saken er hentet fra KK38, som er i salg til og med torsdag 30. november.

Til forsiden