Julie Haugland Ormvold

Endelig får Julie oppleve morslykken

Julie ble mamma og mistet datteren på samme dag. På bloggen sin skrev hun seg gjennom sorgen, og i dag er hun lykkelig med sin lille Sofus.

– Vil dere holde den vesle prinsessen deres? spør jordmoren. Det er 11. januar 2012, og Julie er akkurat blitt mamma for første gang. Da hun får vesle Signe i armene, kjenner hun på lykke. Den lille jenta hun har ønsket seg sånn, er helt perfekt, med bitte ­små fingre og bitte små øyebryn. Sam­tidig presser smerten på i brystet. For lille Signe lever ikke.

– Å komme hjem uten babyen min var som ti tusen kjærlighetssorger på en gang, sier Julie Haugland Ormvold (30).

Vi sitter ved kjøkkenbordet ­hennes i Rygge i Østfold, der Julie bor sammen med mannen Aleksander og sønnen Sofus. De lyse rommene er fargesatt med sarte pasteller, og overalt finnes spor av Julies kreativitet og sans for gjenbruk.

En snirklete ramme med et vakkert stoffstykke inni. En krydderhylle laget av en gammel skuff. En lampe som har fått ny skjerm av en vakker papirserviett.

– Det er hverdagslykke for meg. Å lage noe fint, fotografere det og skrive om det på bloggen min, «NydeligFlott». Og få hyggelige ­tilbakemeldinger – og kanskje inspirere andre, sier Julie. Bloggen startet hun en snau måned etter at hun mistet Signe.

– Bloggen ble terapi for meg. Den ble et tilfluktssted, der jeg kunne ta en pause fra sorgen, ­forteller Julie. Etter hvert ble bloggen også et sted der hun kunne dele sorgen over barnet hun mistet. Og gleden og spenningen over en ny baby som vokste inne i henne.

LES OGSÅ: - Vi er blitt sterke av all motgangen 

alt
Til minne: Julie og Aleksander er også foreldre til en liten engel i himmelen. Vis mer

Fire og en halv måned på vei er Julie med sitt første barn da hun sitter sammen med Aleksander og venter på ultralydundersøkelsen. Gleden var stor da hun ble gravid like etter bryllupet, men hun har hatt en litt rar følelse.

Hun søkte om tidlig ultralyd, men fikk avslag. Og Julie har ikke tort kjøpe inn noe til babyen ennå. Paret før dem kommer smilende ut fra under­søkelsen, og Julie kjenner på ­forventning og spenning. Er det en gutt eller jente hun venter? Er barnet friskt?

– Jordmoren stirret og stirret på skjermen. Da hun sa at det var noe som ikke stemte, ble jeg helt stiv i kroppen. Hun snakket om hodeform og ryggrad, men jeg forsto ingenting, forteller Julie.

Den fredagen får Julie og ­Aleksander beskjed om at de må til Rikshospitalet for nye under­søkelser. Og at det ganske sikkert er en jente de venter. I løpet av helgen søker Julie på nettet på de ordene jordmoren hadde brukt.

Finner ut at det er ryggmargsbrokk de frykter, og at det ikke er stor sannsynlighet for at det vil gå bra. Julie og Aleksander bestemmer at jenta deres skal hete Signe. Og søndag kveld kjenner Aleksander datteren sparke for første gang.

alt
Gave fra sykehuset: "Små hender og føtter setter også dype spor" står det på kortet med avtrykk av Signes føtter og hender. Vis mer

– Heldigvis hadde vi snakket på forhånd om hva vi skulle gjøre hvis barnet ikke var friskt og levedyktig. Så det valget var ikke vanskelig å ta. Bare utrolig vondt, sier Julie.


De verste antakelsene blir bekreftet mandag. En trygg og god lege på Rikshospitalet forteller at barnet deres trolig vil dø, enten i magen, under fødselen eller i en av de mange operasjonene hun vil måtte gjennomgå, om de velger å bære henne fram.

Julie og Aleksander søker om å avslutte svangerskapet, men trenger ikke å vente på svar. Onsdag blir fødselen satt i gang, og sent på kvelden kommer Signe til verden.

– Gravlys og blomster. Det er ikke sånt man planlegger når man blir gravid, sier Julie.

Istedenfor amming og bleieskift må Julie og Aleksander ta stilling til om Signe skal legges på minnelund eller begraves på kirkegården i nærheten.

De velger begravelse, og bare de unge foreldrene og presten er til stede da Signe stedes til hvile i en 40 centimeter lang kiste.

LES OGSÅ: Endy adopterte som alenemor

alt
Hvilested: Julie spaserer ofte innom graven til vesle Signe, og setter ut blomster og lys. Vis mer

Julie fortsetter å pusse opp rommet som skulle blitt Signes barnerom. Mens hun maler, drypper det på gulvet, men det er ikke maling som drypper.

– Jeg orket ikke å snakke med noen den første tiden, men jeg begynte å lage ting for å få tiden til å gå.

Hun finner fram et fat hun ikke liker så godt. Maler det, og klipper ut motiver fra interiørblader. ­Fester alt med decoupagelakk. Det blir en klokke, der viserne står på kvart på elleve.

alt
Stoppet tiden: Dette fatet var blant det første Julie viste fram på bloggen sin. Ved hjelp av maling, motiver fra interiørblader og decoupage-lakk ble det en klokke som viser tidspunktet Signe ble født – og døde. Vis mer

– Det er tidspunktet da Signe ble født – og døde, sier Julie.

Hun lager flere ting. En lampe fra Ikea blir ny ved hjelp av nostalgiske papirservietter og decou­pagelakk. Hun orker fortsatt ikke besøk, men tingene hun lager, gir henne glede. Og hun vil jo gjerne vise dem fram. Hun bestemmer seg for å lage en blogg.

Når det drypper for ille på ­gulvet på barnerommet, legger Julie bort malerkosten og drar til Blogglandia.

– Det var fint å ha et sted jeg kunne være en annen, og der jeg kunne dele små gleder i hver­dagen. Et sted der ingen spurte hvordan jeg hadde det, og der jeg kunne ta ting i mitt tempo.

LES OGSÅ: Kjempet seg tilbake til livet

alt
Familiekos: – Lykken er å kose meg hjemme sammen med Aleksander og Sofus, sier Julie. Vis mer

Tre måneder at hun mistet Signe, er hun klar for å dele historien. Hun skriver, Aleksander leser og gir henne full støtte i at dette kan hun dele på bloggen. Over 3000 har lest innlegget hun skrev om Signe.

– Det var sterkt å lese tilbakemeldingene. Jeg gråt for hver eneste en. Kanskje kan det virke rart at man orker å utsette seg for sånt, men det hjalp faktisk. 

Julie synes også det er fint om andre kan finne trøst i å lese historien om Signe. 
– Jeg leste selv blogger til jenter som hadde mistet barn, og det er godt å kjenne på gjenkjennelse.

Daglig er mellom 700 og 1000 gjester innom Julies blogg. Der kan de lese om den gamle loppemarkedsstolen som ble ny med lyseblått bomullstrekk. Se bilder av morsomme funn Julie har gjort på loppemarked, eller få tips til hvordan man kan trylle med washi-tape. Etter hvert kunne leserne følge Julies voksende mage, og bli inspirert av smarte løsninger til barnerommet.

– Sofus kom til verden om ­morgenen den 9. februar – på ­ettårsdagen for bloggen min, sier Julie, og titter på sønnen som har våknet fra formiddagsluren.

Nå stråler han mot mammaen sin fra den hvitmalte sengen som Julies oldefar snekret for 80 år siden. En gammel stige er blitt en koselig hylle for babysko og gamle barnebøker. Uroen over sengen har Julie laget av papir­servietter.

– Det trenger ikke å koste mye å ha det fint rundt seg. Og det er så morsomt å gi gamle ting en ny funksjon og nytt liv.

LES OGSÅ: -Jeg føler meg som den største vinneren

alt
Ventetid: – Jeg turte ikke føle meg helt trygg før jeg holdt lille Sofus i armene mine, sier Julie. Hunden Lambi var en kjær venn i ventetiden, men dessverre lever hun ikke lenger. Vis mer

Å bli gravid på ny var vidunderlig – og skummelt. Julie ble fulgt grundig opp på Rikshospitalet i svangerskapet med Sofus.

– Han ble sjekket fra topp til tå, og vi fikk vite at vi ventet en helt perfekt gutt. Likevel ville jeg ikke føle meg for trygg før jeg hadde babyen min i armene, sier Julie. Støtten fra Aleksander har betydd mye.

– Vi er kommet nærmere hverandre, og er blitt kjent på nye områder. Det var veldig godt å kunne dele frykten og usikker­heten da jeg var gravid med Sofus. For vi visste begge at det ikke ­alltid går bra.

De vonde følelsene er kommet på avstand, og nå nyter de hver­dagen med Sofus og hverandre.

– Sofus er en herlig gutt. Det gir så mye glede å følge utviklingen hans, smilene, den første bablingen, sier Julie smilende.

Over sengen til Julie og Aleksander henger to sett rammer med fot- og håndavtrykk. De bitte små avtrykkene til Sofus. Og de enda mindre avtrykkene til Signe.

– Vi er foreldre til to, Signe er også babyen vår. Og det kjennes fint å ha henne med seg videre i livet.

Julies blogg: NydeligFlott

 

Til forsiden