ADOPSJON: – Følelsen av å komme til verden, og bare bli gitt bort av den som skal elske deg mer enn noe annet, har gjort meg svært sårbar, forteller Jorunn. FOTO: Ida Bergersen
ADOPSJON: – Følelsen av å komme til verden, og bare bli gitt bort av den som skal elske deg mer enn noe annet, har gjort meg svært sårbar, forteller Jorunn. FOTO: Ida Bergersen
Adopsjon:

- Følelsen av å komme til verden, og bare bli gitt bort av den som skal elske deg mer enn noe annet, har gjort meg svært sårbar

Moren til Jorunn forlot henne da hun ble født.

De fleste barn som kommer til verden er høyt ønsket, og allerede fra første stund har de et sterkt bånd til sin mor. Men det er ikke alle mødre som, av ulike grunner, er i stand til å ta vare på barnet sitt. Slik var det for Jorunn Fuglu (56). Hun ble forlatt av moren rett etter fødsel.

– Først var jeg på sykehuset noen dager, og så ble jeg overført til et barnehjem i Oslo. Der var jeg i nesten tre måneder, før jeg kom til adoptivforeldrene mine. Jeg husker ikke når jeg ble fortalt at jeg var adoptert, men jeg har en opplevelse av at jeg alltid har visst det.

Store deler av livet har Jorunn båret på en ensomhet, og følelsen av å ikke høre til noe sted. Et adoptivbarn vokser opp uten røtter, og uten mulighet til å kjenne seg igjen i menneskene man vokser opp med.

– Én ting er at du ikke ligner på noen, men jeg tror også at savnet etter å kunne speile seg i noen, er tilstede hos mange. Det er slike ting andre tar for gitt.

Les også: Silje og Rune valgte å adoptere to barn med spesielle omsorgsbehov

– Jeg kom til verden uten å føle meg trygg

Selv om Jorunn har det fint i dag, og ensomheten har sluppet taket, blir hun fortsatt overrasket over hvor dypt det stikker, når hun åpner opp og forteller om det å være adoptert. Dette første såret, har forårsaket en dyp smerte.

– Det å komme til verden, uten at noen tar deg imot, kan bli til et uforløst savn. Jeg kom til verden uten å føle meg trygg – det var ingen forutsigbarhet, ingen nærhet, alt var totalt fremmed.

«Hvem er jeg?» er et spørsmål Jorunn har stilt seg selv mange ganger. Hun måtte forholde seg til nye mennesker hele tiden de første månedene etter at hun ble født. Og selv om det ikke er noe hun husker, har det satt sine spor.

– Selvfølgelig ble jeg tatt hånd om, men følelsen av å komme til verden og ikke føle seg viktig, kan påvirke ens selvbilde og selvfølelse på en uheldig måte. Det kan være at personene rundt meg brydde seg om meg, men ikke som en mor kan gjøre. Kun en biologisk mor vet intuitivt hva som passer for sitt barn.

Selv om Jorunn fikk en ny familie, ble hun ikke ivaretatt på en måte som barn skal bli. Hun har brukt mye tid på å forstå hva det vil si å være adoptert – tidligere følte hun seg alltid litt annerledes, og hun har alltid vært sårbar, følsom, og livredd for å bli avvist.

– Følelsen av å komme til verden, og bare bli gitt bort av den som skal elske deg mer enn noe annet, har gjort meg svært sårbar. Tidligere følte jeg at jeg ikke var bra nok, og hadde mye skyldfølelse. Hadde jeg gjort noe galt, var det noe feil med meg?

Les også: Line (43) fant igjen sin biologiske familie

alt
VANSKELIG Å KNYTTE SEG TIL NOEN: – Jeg var så redd å ikke være bra nok. Dette har heldigvis endret seg med årene, men det er fordi jeg har vært mye i terapi, forteller Jorunn. FOTO: Ida Bergersen Vis mer

Redselen for å bli avvist og forlatt førte til vanskeligheter med å knytte seg til noen

Frykten for å bli avvist og forlatt ligger som et underliggende traume hos Jorunn. Da hun var tenåring, var hun livredd for å knytte seg til en kjæreste – det var helt umulig.

– Jeg var så redd å ikke være bra nok. Dette har heldigvis endret seg med årene, men det er fordi jeg har vært mye i terapi. Jeg har alltid brukt tid på refleksjon, og forstått mye på egenhånd, men det var først da jeg begynte i terapi i Dialoggruppen at jeg forsto sammenhengen. Det hjalp meg med å klare å akseptere og forstå hvor dypt det egentlig stikker. Det har vært en lang prosess.

Da Jorunn var 18 år prøvde hun å finne sin biologiske mor, uten hell. Da hun ble 30 meldte behovet seg nok en gang. Denne gangen fikk hun vite at hun hadde søsken.

Først i 2014, gjennom programmet «Tore på sporet», fikk Jorunn nye opplysninger, som førte til at hun fikk møte familiemedlemmer for første gang. Hun hadde nemlig to søsken, tvillingene Bob og Nina. Moren deres ble kalt «Rocke-Lill», og var Norges første kvinnelige rockeartist.

– Møtet med Nina og Bob var helt fantastisk – jeg kommer aldri til å glemme det. Da vi møttes, var det som om vi kjente hverandre fra før, selv om det var første gang og vi alle var over 50 år. Følelsen av gjenkjennelse, var helt nydelig, og mange brikker falt på plass.

De tre søsknene hadde også en fjerde bror, men han hadde levd et hardt liv, og døde for en del år siden. Moren deres, «Rocke-Lill», døde kun en uke før Tore på sporet fant henne. Det var halvannet år før han kontaktet Jorunn.

– Jeg har ikke problemer med å forstå valget hennes. Det høres kanskje rart ut, men det er så enkelt for meg. Jeg har brukt lang tid på å akseptere at det ble sånn, men nå kan jeg føle en stor kjærlighet for henne, selv om hun er død.

alt
FIKK MØTE SØSKNENE: Møtet med tvillingene Nina og Bob var utrolig sterkt for Jorunn. Nå har søsknene mye kontakt. (Foto: Privat) Vis mer

Dro til Tyskland for å finne ut mer om moren

Tore på sporet førte til at Jorunn fikk muligheten til å dra til Tyskland, hvor moren bodde de siste tiårene før hun døde. Der fikk hun møte stesønnene til mannen moren hadde giftet seg med.

– Det var et utrolig rørende møte. Sønnene sa at da de så meg, var det som å se henne – stilen, energien, lukten og alt, minnet dem om henne. De sa at det var som å møte henne igjen, gjennom meg, selv om hun er død.

Det ble et sterkt møte, som Jorunn beskriver som noe av det mest fantastiske hun har opplevd. Endelig fikk hun vite litt om hvor hun faktisk kom fra, samtidig som hun fikk en bekreftelse på kvaliteter hun hadde arvet fra sin mor – selv om de to har levd to vidt forskjellige liv.

– Det gjorde noe med meg som menneske. Jeg har alltid hatt et stort savn etter min biologiske mor, siden vi aldri har møttes, men det å vite at jeg ligner, gjorde det mye enklere. Det ble lettere å akseptere at jeg er adoptert.

Har mye kontakt med søsknene i dag

Jorunn ble skilt fra ektemannen for syv år siden. Det førte til store endringer i livet hennes – selve skilsmissen var ikke traumatisk; hovedproblemet var at hun ble alene.

– Jeg forsto at jeg trengte hjelp for å komme meg styrket ut av det, og ikke svekket. Derfor begynte jeg i terapi i Dialoggruppen. Det var en fantastisk prosess hvor jeg lærte så utrolig mye, at jeg bestemte meg for å ta den utdanningen selv.

Nå jobber Jorunn som terapeut innenfor Dialoggruppen, for å hjelpe andre med å bearbeide deres opplevelser. Hennes historie og oppvekst i sin adoptivfamilie, har gitt henne dyp innsikt i årsakssammenhenger og hvordan man kan endre fastlåste mønstre, slik at man kan leve et bedre liv med større utnyttelse av sitt eget potensiale.

– Jeg elsker jobben min. Jeg føler at alt jeg har vært igjennom ikke har vært forgjeves – det å hjelpe andre mennesker med å komme seg videre i livene sine, og forstå seg selv, ved å akseptere og tilgi – det er meningsfylt. Og noe av det jeg virkelig ønsker, er å nå ut til flere adopterte.

Jorunn, Nina og Bob har hatt mye kontakt siden de møttes. Siden den gang har de feiret jul sammen hvert år, i tillegg til å feire bursdager sammen. Jorunn forklarer at bursdager er litt vanskelige å feire, fordi det minner om dagen de ble skilt fra sin biologiske mor.

– Nå feirer vi istedenfor at vi har truffet hverandre, noe som er helt fantastisk, og som har gjort noe med livet mitt. Nå er jeg tryggere på meg selv, mindre sårbar, og lever bedre med min historie.

Les også: Camilla vokste opp med håpet om å få møte sin eneste bror

Til forsiden