LIVMORHALSKREFT: Aicha Bouhlou nektet å la seg stoppe av kreftsykdommen, og fant stor glede i å kombinere mat, kunst og Instagram. Foto: Odd Nerbø
LIVMORHALSKREFT: Aicha Bouhlou nektet å la seg stoppe av kreftsykdommen, og fant stor glede i å kombinere mat, kunst og Instagram. Foto: Odd Nerbø
Aicha Bouhlou

For Aicha ble Instagram redningen etter den vonde kreftsykdommen

- For min del begynte jo dette med mat etter sykdommen. Etter angsten for å dø, som jeg fremdeles har i meg.

Livet tar ofte mange og uventede vendinger. 17. mai 2013 legger Aicha ut sitt første matbilde på Instagram: en kake, i anledning nasjonaldagen. Pyntet til et norsk flagg med jordbær og blåbær. Det er starten på noe helt nytt i livet for den da 49 år gamle Aicha Bouhlou. Hun får etter hvert en stor fanskare på Instagram, og i år kom nettsiden aichasmat.no og i august slapp hun kokeboken «Aichas kjøkken». Gjennomførbart, enkelt og naturlig – det er kjepphesten til Aicha.

Hun er ingen fancy restaurantkokk. Hun lever for hverdagsnytelsen. Inspirert av sine mange mødre, som hun selv sier. Damene hun vokste opp med rundt seg. De fra ørten forskjellige nasjoner. De som sanset og var mat i alt de gjorde. Aicha er oppvokst i Hessen midt i Tyskland, dit hennes familie kom som arbeidsinnvandrere fra Marokko da hun var rundt to år gammel. 

– Vi var sju barn. Min mor var hjemmearbeidende. Det var en ganske tøff jobb. Far hadde til tider to jobber, forteller hun til KK. – Det var viktig for mine foreldre å finne en kolonihage da vi flyttet til Tyskland. Vi bodde i et nytt boligfelt med både store eneboliger og mindre blokkleiligheter. Her var det folk fra Italia, Spania, Tsjekkia, Polen, Tyskland. De utvekslet oppskrifter. 

LES OGSÅ: Mat-Tina: - Jeg har opplevd mye dritt i livet

– Jeg var veldig aktiv på kjøkkenet. Mange av minnene mine er knyttet til dette kjøkkenet. Det var alltid litt for varmt, alltid masse lukter, alltid en gryte på gang, alltid et brød i baking. På skolen ville alle vite hva jeg hadde i matpakken, for det var nybakte, flate brød, fylt med spinat, feta eller kjøttdeig. Ikke tørt brød med ost på. Alle som har vært i Marokko, vet at man ser gull, safran, gurkemeie og masse farger på tallerkenen. 

alt
LIVET ETTER KREFTSYKDOMMEN: - Hva skulle jeg gjøre med dagene mine? Jeg oppdaget at jeg ikke kunne konsentrere meg lenger. Det er visst ganske vanlig. Redningen – eller rettere sagt starten på noe nytt – kom da datteren Nadina viste Aicha appene Wordfeud og Instagram. Dette bildet er tatt i Frankrike. Foto: FOTO: Helge Skodvin Vis mer

Aicha maler bilder av kvinnefellesskap, av mat, av storfamilien som renser bønner i sofaen mens Derrick og Harry Klein løser mordgåter på TV-en. 

– Det var et familieprosjekt. Vi produserte egen mat. Det var også et økonomisk spørsmål. 
Lørdagene ble tilbrakt med luking i koloni­hagen. Etterpå ble det gjerne pizza. – Mor lærte av de italienske naboene. Pizza var en stor oppdagelse for henne, for da kunne hun putte hva som helst fra kolonihagen oppå. Tomat, fersk oregano. Min mor var en magiker på kjøkkenet, og jeg har mye fra henne. Den ­totale kjærligheten til råvarene. Begeistringen. Det hadde både far og mor. 

LES OGSÅ: Maten som øker risikoen for kreft

- Far var «konge på å handle»

– Første gang mannen min Odd var på handletur med min far, forsto han virkelig hvor jeg kom fra. Odd og jeg satt bak i bilen. Mor satt foran. Plutselig stoppet far midt i veien fordi han oppdaget et berg av meloner. Han skapte trafikkork, og Odd ble kjempestresset. Men far bare viftet med armen til de andre bilistene, for han skulle smake på melonene. Da far endelig kom tilbake med tre stykker melon, var det ikke for å kjøre videre, men for å høre vurderingen til medpassasjerene før han bestemte seg for hvilken han skulle kjøpe. 

Faren kunne også lage utflukter av en handletur. «Mor vil ha fisk, hvem vil være med til spanjolen?» kunne han si. Og dermed pakket de bilen og kjørte halvannen time på autobahn for å kjøpe fisk. 

– Vi fikk tak i for eksempel tre kilo sardiner. Da vi kom hjem, var det fest. Mor ble så lykkelig at hun gråt. Så var det ut på den lille, trange altanen med hele gjengen og grille fisk. Det kunne være av de lykkeligste øyeblikkene, der min mor fortalte om bestemor, mens vi spiste.

Maten var en sosial måte å være sammen på, forteller Aicha.

– Mat er kultur. Særlig fordi alt var ukjent for oss når vi kom til fremmede land. Både for meg og mine foreldre. Da måtte vi lage noe vi kjente igjen. 

LES OGSÅ: Kakekrigen-stjerne Roy Fares (31): -Smellen jeg gikk på har gjort meg mer ydmyk

Fryktet arrangert ekteskap

Aicha maler et varmt og kjærlig bilde av sin oppvekst, likevel valgte hun som 16-åring å reise vekk. Hun fryktet tradisjonen med arrangert ekteskap.

– Jeg reiste fra Tyskland. Jeg pakket bagen, tok med smykket jeg hadde fått av far og pengene jeg hadde spart over lang tid fra en fritidspark jeg jobbet i. 

Hun endte i Hardanger. Der begynte hun å jobbe hos det som hun i dag kaller sin ekstrafamilie. Men hun møtte også norsk matkultur – på godt og vondt. 

– De hadde masse jord de kunne dyrke, men de eneste grønnsakene de dyrket, var potet og kål. Den første uken fikk jeg kjøttkaker i brun saus, fiskeboller i hvit saus, fiskepudding med stekt løk og potet. Alt var brunt eller hvitt. Pannekaker og bacon. Risengrynsgrøt med kanel. Hvitt og brunt. Hvitost og brunost. Lapskaus, farget til med brun saus fra Toro. Mandagen begynte dette å gjenta seg. Onsdagen skjønte jeg at det ville skje uke etter uke. Da begynte jeg å grine ved middagsbordet, forteller Aicha og ler høyt og lenge. 

– Jeg kom fra safranland, med henna-hender og svart kajal. Kan du tenke deg?

LES OGSÅ: #Etniskfredag: Marrokansk harirasuppe med lam

Det ender med at Aicha reiser til Bergen for å finne råvarer og lage mat. Hun jakter på paprika, og lykken er stor da hun endelig ser paprikaskiver på rundstykkene på et bakeri. Forskrekkelsen er like stor da hun ser nordmenn plukke av det røde før de setter tennene i et brunt rundstykke med hvitost. På en annen butikk finner hun en remse hvitløk. Som henger der til pynt. 

– De fleste var inntørket, men noen kunne reddes, så jeg kjøpte alt. Da ropte damen «guuuu, hon ska ha hele» høyt, minnes Aicha. 

– Odd kjørte sjarmoffensiv de luxe

Familien i Hardanger fikk smake fargerik mat, og Aicha fikk en ny familie, i tillegg til den i Tyskland. 

– De manglet ikke kjærlighet i Hardanger, og familien ga meg en god start i Norge. Det er derfor mine døtre har Hardanger-bunad. 

Snart skal Aicha signere bøker på butikken i Kinsarvik. 

– Eg må jo heimatt og signere bøker, sier hun på klingende hardangermål, og legger varmt til: – De er så stolte!

LES OGSÅ: Spis deg til sunnere hår

Det første året i Norge tar Aicha artium. Så studerer hun historie. Blir mor til to døtre, Nadina og Sara, og da hun møter Odd, blir hun bonusmamma til hans to døtre også. 

– Odd kjørte sjarmoffensiv de luxe, og gikk rundt og fortalte alle at han hadde vunnet i lotto, sier Aicha leende og berømmer ektemannen for kurtiseringsjobben. – Det var bra innsats. 

«Dette forholdet kommer aldri til å overleve oppussingen», sa folk

Ektemannens innsats var det også lite å si på da Aicha litt senere ville åpne galleri. 

– Jeg tror det var safrangrytene til min mor og mitt liv fullt av farger som fikk meg til å starte det. Når du kommer inn i et marokkansk hjem, tenker du fort at det er kaotisk. Men egentlig er det en salig blanding som alltid på en måte ser vakkert ut. I mitt hjem var det alltid en naturlig estetikk. Ornamentikken, teppene, min far som satt og tegnet, sier Aicha. – Jeg tok kunsthistorie, men skjønte at jeg ikke kunne bli akademiker. «I’m a do'er!» Odd spurte hva jeg ville. Og jeg ville lage utstillinger som jeg selv ville ønsket å se. Odd sa: «vi bare selger huset og satser litt».

Så de to kjøpte et oppussingsobjekt. Der bodde familien på ett rom i åtte måneder, mens huset ble pusset opp. Galleriet fikk plass i underetasjen. «Dette forholdet kommer aldri til å overleve oppussingen», sa folk. Men det ble en suksess! Både forholdet og galleriet. Til Galleri Bouhlou og Aichas kunstverden kom dronning Sonja, Gro Harlem Brundtland, Jonas Gahr Støre. Og de store kunstnerne. På det meste omsatte Aicha for seks millioner kroner i året. Etter 17 år la hun ned galleriet. 

– Jeg liker å gi alt. Alt er gøyere da. Men jeg ble veldig sliten over en lang periode. Det ble verre og verre, og jeg fikk så store smerter.  

LES OGSÅ: Slik bør du spise i 30-, 40- og 50-årene

- Om nettene hørte mannen på at hun gikk rundt og gråt av smerte

Et helt år fulgte der Aicha oppsøkte lege og terapeuter. Ingen fant ut hvorfor hun hadde så vondt. Om nettene hørte mannen på at hun gikk rundt og gråt av smerte. Det var livmorhalskreft. Og da legene endelig stilte diagnosen, var svulsten så stor at operasjon var umulig. Men en erfaren overlege ga Aicha nytt mot. En beinhard behandling med stråling ble satt i gang. 

– Da jeg var ferdig med behandlingen sa legene at jeg hadde vært gjennom traumatiske ting og døden nær, og at jeg burde finne en psykolog. Det gjorde jeg. For det er ikke bare bare å bli ferdig med kreftbehandling. 

– Jeg kom hjem, men følte meg ikke frisk. Hva skulle jeg gjøre med dagene mine? Jeg oppdaget at jeg ikke kunne konsentrere meg lenger. Det er visst ganske vanlig. Og jeg kunne ikke jobbe med kunst; det er krevende å selge. Aicha følte seg verdiløs. Redningen – eller rettere sagt starten på noe nytt – kom da datteren Nadina viste Aicha appene Wordfeud og Instagram. 

– Da jeg oppdaget Instagram som galleri, var jeg straks familiær med det. Problemet var at jeg ikke hadde så mye å legge ut. Men jeg gledet meg alltid til å lage mat. Det hadde jeg alltid vært god på. Det kunne jeg jo legge ut!

LES OGSÅ: Mat-trenden som tar internett med storm

Det er denne Instagram-kontoen som blir starten på Aichas nye liv. Etter hvert begynner det å ta av. Amerikanske matsider reposter bildene hennes, Salmalaks ber henne om oppskrifter, og Gyldendal vil gi ut kokebok. Boken er, som Aicha, «selfmade». Hun har gjort alt selv, fra manus via oppskrifter til bilder. 

– Jeg tror det er kunstsiden min som kommer fram. Jeg liker at fargene alltid er til stede, i både kunst og mat. Jeg begynner gjerne med grønnsakene. De skal spille hovedrollen. På samme måten som jeg liker at man pynter seg litt, tar leppestift på, sier Aicha. 

– Min far sier «jeg har lyst til å bli forført». Og jeg liker å forføre. Det er det mat handler om. Du skal få lyst. Jeg liker å være inspirator. Galleriet handlet også om det. Det er kallet mitt. Er det for innbilsk å si? 

Kitchen & me on a Sunday. by my husband

Et bilde publisert av aichabouhlou (@aichabouhlou)

– For min del begynte jo dette med mat etter sykdommen

Selv om Aicha vokste opp i små kår, fikk hun smake det meste.

– Det som slår deg når du kommer til Norge som utlending, er at folk har fine hytter, hus og biler, eller som min mor sier «de har vanvittig flotte kjøkken og så mye utstyr, men de bruker det ikke». Folk skal ha mange pene ting, men så steiler de fordi et kilo tomater koster 60 kroner. Min far hadde to jobber, han var en lavtlønnet mann, men han spanderte hummer på oss så vi fikk smake. Mat var viktig. 

Fortellingen har altså vendt tilbake til Hessen. Aicha understreker at boken – maten – har tatt henne enda nærmere familien igjen.

– For min del begynte jo dette med mat etter sykdommen. Etter angsten for å dø, som jeg fremdeles har i meg. Jeg bestemte meg for å være glad for alt i livet. Hverdagen er viktig. Da jeg var syk, ville jeg ingenting annet enn å få hverdagen tilbake: stå opp, kjenne lukten av kaffe, kjøpe jordbær, spise mat og tåle den. 

LES OGSÅ: Slik kan du bruke gresskar i matlagingen

Aicha henter inspirasjon i seg selv og sin bakgrunn. 

– I kvinnene i mitt liv. De forlot alt, kom fra forskjellige kulturer, hadde dårlig økonomi, var hjemmeværende og hadde ikke noe sosialt nettverk. 

Det kjenner Aicha seg igjen i etter sin reise. 

– Jeg føler at jeg har begynt på nytt igjen. Gang på gang. Jeg har ikke bare overlevd kreften, jeg har overlevd så mye annet, hele livet. Det gjelder oss alle, vi overlever kjærlighetssorg, foreldre som blir syke og dør, nye hjem … Jeg har funnet en ny form for liv i flere omganger. Da skal det jeg driver med, være verdifullt. Det henter jeg styrke i. 

Denne artikkelen har også vært på trykk i KK 42. [email protected]

Til forsiden