Fast KK-spaltist Kjetil Østli Foto: Astrid Waller
Fast KK-spaltist Kjetil Østli Foto: Astrid Waller
Kjetil Østli

- Han var ikke der. Sønnen min var borte

Da den åtte gamle sønnen til Kjetil Østli forsvant på skitur, kjente han panikken bre seg. -Jeg har aldri følt meg mer fortapt.

Han forsvant på sletta nedenfor Kobberhaugshytta sør i Nordmarka, mellom Frognerseteren og Kikut, fordi vi misforsto hverandre. Det var sju–åtte kuldegrader, han var nå tynnkledd og alene.

Kvelden før hadde jeg lest poeten Mary Oliver: «Du må aldri, aldri, gi andre ansvaret for livet ditt. Ikke la andre velge for deg, ikke la vaner få styre for mye over deg. Finn ut hva som gir deg noe, og åpne den døren», skrev hun. Hun skrev det om oss voksne, ikke om min Per, som nå allerede hadde vært borte et kvarter. Det virket som om forfatteren hadde hatt det vondt, bøker og natur var hennes dører ut. Hun forsvant i bøkene, våknet i naturen. Dette, skrev hun, var den versjonen av henne hun likte best. Hun brant her, gjorde noe som ga henne noe, og slik skapte hun noe sterkt og meningsfullt oppå det hun bar på.

LES OGSÅ: "Ikke vent med å få barn. Det er dommen idet jeg fyller 41 og starter min fjerde pappaperm"

En ny verden reiser seg

Det var lite nytt i det hun skrev, litt Paolo Coehlo-aktig, men jeg trengte ordene. Hvor mange kjenner jeg ikke, meg selv inkludert, som lurer på om de tør forsøke noe annet før de dør? Som innimellom kjemper mot mønsteret de har vokst inn i? Hvorfor er jeg ikke mer med venner, hvorfor er jeg ikke mer med dem som betyr noe for meg, hvorfor leser jeg ikke ut en bok, hvorfor tar jeg meg ikke tid til å tenke etter? Hvorfor er jeg sånn, hvorfor er jeg så urolig, så engstelig, så sliten? Hvorfor jobber jeg så mye, og hvorfor ser jeg på en skjerm hver gang jeg er rastløs? Hvorfor? Kanskje har man vanene fordi man helst vil leve sånn. Men hva hvis ikke? Jeg leste videre, og tenkte brått at ting skjer hele tiden.

Nå er hetterottene våre døde, katten jeg hadde, er død, kaninene Loke og Orion er for lengst døde, og alle mine oldeforeldre er døde, tre av mine besteforeldre er døde, og mine foreldre er blitt eldre, ekskjærester kun minner. Min gamle verden er døende, leiligheten i Bærum er forlatt, huset i Hallingdal er forlatt, leiligheten på Majorstua og Tøyen er flyttet ut fra, og den i Trondheimsveien solgt, dvd-ene og cd-ene jeg samlet, er gitt bort, de fleste bøkene er sendt til loppemarked, men, og her er poenget: En ny verden reiser seg jo. Det er ikke ruiner, dette, men brudd og muligheter. Nye bøker kjøpt, nytt barn er født, og enda et, og enda et, og ny leilighet, og nye vennskap, og ny terskel for lykke.

Mary Oliver: «Du må aldri, aldri, gi andre ansvaret for livet ditt. Kun du selv kan ordne dette.»

Han så etter oss, men vi var ikke der

Per er åtte år og hadde aldri gått her før. Han, lillebror Ask (4) og jeg var på skitur, Ask i pulk til nå. Da vi skulle hjem, ville Ask gå selv. Per (8) fikk det ikke med seg, han gikk. Han trodde vi var bak ham, jeg trodde han ventet i bunnen av første bakke. Da han snudde seg, var vi ikke der. Han gikk videre. Han så etter oss, men vi var ikke der. Fireåringen og jeg stavret oss framover i krabbefart. Da vi omsider kom oss dit jeg trodde Per ventet, var det ingen der, kun snødekte grantrær og spor i alle retninger over myra.

Jeg antok at han garantert ventet i bakken før Blankvann, den fæle oppoverbakken jeg så vidt unngikk å bli lemlestet i, da en skiløper som i fjor kom midt i sporet i utfor nedover. Der, i bunnen, trodde jeg han var. Han var ikke der heller. Da kom uroen. Han sto ikke og ventet etter nedkjøringene heller. Ikke ved den neste oppoverbakken. Ikke ved grusveien vi måtte krysse, der skiløypa nok en gang deler seg.

Han var ikke der. Sønnen min var borte.

LES OGSÅ: -Når apokalypsen kommer, må jo barna i hvert fall klare å løpe opp en bakke

- Aldri følt meg så fortapt

Hjernen svettet, kroppen knøt seg, jeg så ikke menneskene vi møtte. Så ikke trærne, jeg så ingenting, så bare etter en gutt med grå jakke, grå lue. Åndedrettet andpustent nå, beskjedene til Ask i pulken kortere, hardere. Jeg løp med skiene på. Har fortsatt støle armer og lår, løp opp bakkene med pulk, har kanskje aldri vært sterkere, og følt meg så fortapt. Jeg sto utfor de isete bakkene med pulk. Hvor er du? Hvor er du? Ikke gå feil, vær så snill, ikke. Du har så lite klær på. Vi må være sammen. Kjære deg, hvor er du?

Etter fire kilometer, i en lang nedoverbakke, ser jeg en grå jakke.

– Det er Per! utbrøt lillebror i pulken, han ser bedre enn meg.

Vi tok ham igjen i et kryss. Han smilte så godt i solskinnet, som i en drømmesekvens på film.

– Der er du! Har du vært redd? spurte jeg.

– Nei, ikke egentlig.

– Ikke?

– Nei, jeg gikk bare og tenkte på «Ringenes Herre» og på «Hobbiten», jeg tenkte egentlig på noe hele veien til dere kom.

– Hvordan har du det nå?

– Jeg har det egentlig veldig fint.

Åtte år. Tynnkledd og alene i skogen i minusgrader. Tenkte på «Hobbiten». Ikke redd. Tok ansvar selv, og gjorde alt rett. Og hadde det fint. Veldig fint. Nesten så han glødet.

– Så rå du er, sa jeg, og stemmen knakk da jeg sa det.

LES OGSÅ: Kjetil Østli: Hvorfor flyr vi så mye når vi vet det er det verste vi kan gjøre?

Til forsiden