STOR FAMILIE: Kristin, med datteren Elin, hadde plutselig fem søsken å feire 50-årsdag sammen med. En stor familie! Foto: Cathrine Dillner Hagen
STOR FAMILIE: Kristin, med datteren Elin, hadde plutselig fem søsken å feire 50-årsdag sammen med. En stor familie! Foto: Cathrine Dillner Hagen
Adopsjon

- Ingen adopterer bort sitt nyfødte barn om de ikke må

Hele bygda visste. Den siste som fikk vite at Kristin Johanne Åmot (50) var adoptert, var hun selv. Hvordan takler man sånt?

Det er bare fire år siden faren slapp bomben: – Du må ikke bli sint på mæ. Men du e adoptert.

Alle de drøyt 500 innbyggerne i bygda Korsvegen i Melhus kommune i Sør-Trøndelag kjenner hverandre. Sånn er det nå, og sånn var det da Kristin Johanne Åmot kom til verden i 1966. Hun var et etterlengtet barn, alle visste at Jon og Karen skulle adoptere ei lita jente. Det var ingen hemmelighet, det var bare ingen som fortalte den lille jenta det etter hvert som hun vokste til. 

– Jeg tror mamma og pappa mente å gjøre det, og jeg vet at flere ba dem gjøre det snart. Men så ble det aldri sånn. Jeg tror de var redde for å miste meg, de hadde ventet så lenge på å få meg, sier hun.

LES OGSÅ: Nina og Nils ventet 5 år på adoptivbarna: -Vi torde ikke slippe jubelen løs før vi hadde barna på fanget

Sett med 2016-briller kan det være vanskelig å forstå. Og hadde hun gjort det, uten å sette seg inn i datidens virkelighet, hadde det også blitt vanskelig å tilgi. Men fra etterkrigstiden og fram til utpå 60-tallet var innenlandsadopsjon relativt vanlig i Norge. Det finnes ingen oversikt over hvor mange det gjelder, men Bergens Tidende har i en artikkelserie om norske adopterte kommet fram til et anslag på 30 000 barn. Mange av adopsjonene skjedde anonymt, i andre tilfeller fantes det lokale registre som senere forsvant. Det vi vet, er at kvinnene som ga bort barna sine hadde gode grunner til det. Fattigdom var utbredt og skammen ved å få barn utenfor ekteskap var av og til ikke til å bære. Noen ble annonsert i avisen, ved siden av brukte sykler og leiligheter: «Nyfødt pikebarn tilgjengelig for adopsjon». Mødrene ga dem bort av nød, i håp om et bedre liv for sine barn. 

LES OGSÅ: Line (43) fant igjen sin biologiske familie

– På 60- og 70-tallet i Trøndelag snakket man ikke så mye om følelser. Man var heller ikke så opptatt av dette med biologi, vi visste ikke hva det betydde å kjenne sitt opphav. Hadde du mat og trygghet skulle du være fornøyd, konstaterer Kristin.

– Sammen med mamma og pappa følte jeg alltid at jeg hørte til. Det ble til og med spøkt med at jeg ikke lignet på noen i familien. Når jeg tenker tilbake har det vært flere anledninger som kunne ha vært en inngang til å fortelle meg det.

Men de fikk liksom aldri sagt det. Ikke før Kristins mor var død, og faren innså at han måtte. Det ble en dag hun aldri vil glemme: Det er august 2012, Kristin er 46 år, har mann og to døtre. I januar mistet hun mammaen sin til kreft. Nå har hun akkurat kommet hjem fra familieferie, og bestemmer seg for å stikke innom pappa på vei hjem fra butikken. Handleposene står igjen i en varm bil, hun skal ikke bli, bare innom en snartur.

– Kom og sett dæ her. Sitt helt attmed mæ, æ ska fortæl dæ no, sa han plutselig.

Og så snudde han opp ned på alt hun visste om seg selv ved å fortelle at hun var adoptert.
Kristin klarte ikke å svare noe annet enn «åja». Så faren spurte: «Visste du det?»

– «Nei», sa jeg. «Men du blir jo ikke sint?» sa han. Så reiste jeg meg og sa at jeg hadde varer i bilen og måtte hjem. 

Folk forventer sjokk og drama når Kristin forteller om denne dagen. For ble hun ikke sint? Sjokkert? Lei seg?

LES OGSÅ: Christina og Clas fikk tre barn på et halvt år

– Jeg ble ikke slått i bakken, jeg ble satt ut. Jeg tror ikke jeg klarte å tenke i det hele tatt, jeg var ikke i stand til å stille spørsmål. I stedet dro jeg hjem med handleposene mine, satte dem på kjøkkengulvet og fortalte gubben min at jeg er adoptert. Han svarte det samme som jeg hadde gjort: «Åja». Senere fortalte han at han hadde visst det noen år.
Det skulle bli flere sånne samtaler. Med slektninger, og nære venninner. Alle visste at Kristin var adoptert. For bestevenninnen falt det en bør av skuldrene da hun fikk vite at Kristin også visste. Det var bare ikke hennes plass å si noe. Ektemannen visste, men alle mente at når sannheten kom for en dag, skulle den komme fra Kristins foreldre.

– Det viser seg at flere av dem spurte hjemme da vi var barn; «er det sant at ho Kristin er adoptert?» De fikk bekreftende svar, men samtidig beskjed om at det er ikke noe vi snakker om. Jeg vet at flere ba mamma og pappa om å fortelle meg det, og at de planla å gjøre det, men det ble aldri til. Så de eneste i bygda som ikke visste, var jeg og ungene mine.
En stund var det tungt å svelge; det fikk henne til å føle at hun ikke eide sin egen historie. Men det aller såreste var at hun aldri fikk snakket ordentlig med mammaen sin før hun døde.

alt
ETTERLENGTET BARN: En etterlengtet og velkommen tulle for mamma og pappa. De så på henne som en gave. Foto: Cathrine Dillner Hagen Vis mer

– Jeg fikk aldri sagt at det er ok, jeg bærer ikke nag. Men en av de siste dagene mamma levde, sa jeg til henne: «Du er den beste mammaen jeg kunne hatt». Hun svarte «ja, jeg håper da det!» Jeg har tenkt at det kanskje var et litt rart svar, smiler Kristin. LES OGSÅ: Søstre gjenforent etter 20 år

Lett å adoptere

Det eneste hun savnet i oppveksten, var som sagt søsken. Da hun fikk vite sannheten, vektes et håp i henne: Kanskje hun hadde søsken likevel? Hun kjente et begynnende sinne over å ha blitt fratatt muligheten til å vokse opp sammen med dem. Men sinnet vek snart plassen for fornuften.

– Hvem skulle jeg være sint på? Det var aldri et aktivt valg for mine foreldre å ikke fortelle meg det. Og med det jeg nå vet, klarer jeg ikke å være sint på dem, sier hun.

Det tok noen dager fra farens fortelling til hun var klar for mer. Hun spurte, og han fortalte: Om sykdom og barnløshet og håpet som ble tent da de bestemte seg for å adoptere.

– Det sterkeste var å høre min 82 år gamle far som jeg aldri har opplevd som troende, beskrive meg som en gave fra Gud. Det var sånn han hadde sett på meg, og det var veldig rørende.

 LES OGSÅ: Slik foregår en adopsjon i Norge

På 60-tallet var det relativt lett å adoptere. Kristins foreldre søkte fylkesmannen, og de måtte ikke vente lenge. Kristin ble sendt rett på barnehjem etter fødselen, og der var hun i 3–4 uker før moren og faren hentet henne. Faren har fortalt hvordan han aldri vil glemme det første synet av den lille bylten som lå der, og hvor stolt han var da de kom hjem med henne. «Kom og sjå på jenta mi!» ba han folk han møtte.

Når skulle de ha fortalt det? Først tenkte de hun var for liten. En stund planla de å si det rundt konfirmasjonen, men det er Kristin takknemlig for at de ikke gjorde – den tiden er sårbar nok som den er.

– Når de først ikke fortalte det fra starten av, er det faktisk helt greit for meg at de ventet helt til jeg var voksen. Jeg er også takknemlig for at alle som visste, overlot til pappa å fortelle. Det var så viktig at det kom fra ham, medgir hun.

– Du skal være ganske sterk for å ta en sånn nyhet, og for å ta avgjørelsen om du vil prøve å ta kontakt med biologisk familie. Du risikerer å bli avvist av ditt biologiske opphav for andre gang, og det er tøft. 

Kristin vet. For da faren ga henne adopsjonspapirene, søkte hun Fylkesmannen om innsyn. Det viste seg at den biologiske faren var død. Moren lever, men ønsket ikke kontakt. 

– Jeg er sjeleglad for at jeg var voksen og reflektert da jeg fikk den beskjeden. Jeg ble lei meg, sint og frustrert, men jeg hadde levd lenge nok til å vite at det er en grunn til alt. Ingen adopterer bort sitt nyfødte barn om de ikke må, og hun hadde nok sine grunner til å avvise meg nå også. Det må være nesten umenneskelig å gi fra seg et barn du har båret i ni måneder, og så prøve å glemme og gå videre med livet.

Men Kristin hadde så mange spørsmål. Hun hadde sett for seg ulike scenarier rundt hvordan hun kom til verden: Lignet hun noen? Lignet hun moren sin? Faren? Hadde hun søsken å ligne på? Hvordan ble hun til? Var hun resultat av en heftig forelskelse? Et ulykkelig forhold? Eller verst av alt; et overgrep? Var det noe så enkelt som dårlig økonomi som gjorde at foreldrene hennes ikke kunne beholde henne? Eller kom hun bare litt ubeleilig i en tid der prevensjon ikke var så tilgjengelig?

– Alt dette lurte jeg på, og mer. Hele livet mitt har jeg vært redd for avvisning, og først nå skjønte jeg hvorfor. I dag vet vi en del om viktigheten av å bli lagt på mors bryst etter fødselen, jeg har gjort meg noen tanker rundt det de siste årene, sier hun.

Tre måneder tok det før avvisningen kom. I mellomtiden hadde Kristin meldt seg inn i Foreningen adopterte og vært på et treff. Det var godt, det gir styrke å ikke stå alene.
Og styrke kunne hun trenge. For Kristin godtok ikke umiddelbart avvisningen fra sin biologiske mor. 

– Jeg turte ikke ringe henne, så jeg skrev et brev. Passet på å skrive litt om meg selv, håpet å gjøre henne nysgjerrig. Jeg fortalte hvor jeg har vokst opp, at jeg har to døtre. Og så skyndte jeg meg å poste brevet før jeg rakk å angre, smiler hun.

LES OGSÅ: -Mamma solgte meg for 1 krone og 75 øre

Hun fikk aldri svar, så etter et år skrev hun på nytt. I løpet av det året drev hun litt detektivvirksomhet; da hun oppdaget at datteren Elin hadde en bekjent som er fra samme sted som hennes biologiske mor, ba hun henne sjekke litt rundt. 

alt
NY FAMILIE: Døtrene Elin (24) og Camilla (19) var en ekstra motivasjon da Kristin valgte å kontakte sine biologiske søsken. -Vi gikk fra å ha ett søskenbarn på pappa sin side til å plutselig få 12 nye på mamma sin - og tanter og onkler i fleng. De har tatt så godt imot oss, det føles som familie, sier Elin. Foto: Cathrine Dillner Hagen Vis mer

– Og da Elin ringte og sa at jeg har søsken, i hvert fall tre ... da ble jeg glad, redd, alt på en gang! For hva betydde dette? Jeg spanet på dem på Facebook, nærstuderte bilder av dem. Lignet jeg dem? Jeg har aldri opplevd å ligne noen, plutselig ble det viktig for meg.
Hun grublet mye. Visste at søsknene ikke visste om henne, hun hadde vært morens livshemmelighet. Skulle hun respektere det? Hvem sine behov skulle få lov til å komme først her? Hun bestemte seg for at moren hadde tatt et valg for sitt liv, og at det var opp til henne å ta et valg for seg selv og sine barn. I sitt andre brev til moren hadde hun fortalt at hun visste at hun hadde søsken, og at hun ville kontakte dem. Så hun skrev et nytt brev, denne gang til en av sine biologiske brødre. Det var blitt juli 2015, tre år etter at hun fikk vite at hun var adoptert. Bare dager etter at brevet ble sendt sto hun i stua i eneboligen da telefonen ringte. Før broren rakk å presentere seg utbrøt hun: «Dette er julekvelden! Å, nå ble jeg glad!»

Han ringte først og fremst for å sjekke om det kunne stemme, dette hun påsto om å være søsteren deres. Men han var lett å overbevise, og de neste dagene ringte fire søsken etter tur.

– Det var så rart, dette var ukjente mennesker, men å snakke med dem føltes som den mest naturlige ting i verden, smiler Kristin.

I september i fjor skulle alle de fem søsknene møtes. Like før bråbestemte moren seg og ville bli med, hun også. 

– Det ble ikke noe følelsesladet møte. Jeg kalte henne ikke engang moren min på den tiden, jeg fant heller opp et ord for henne og kalte henne fødekvinnen, forteller Kristin. 

– Jeg tror det handlet om dårlig samvittighet overfor mamma, for hun var Mamma med stor M for meg, og jeg ønsket aldri å erstatte henne.

En venninne fikk henne på andre tanker. «Men Kristin, selv om du tar en til inn i hjertet ditt, betyr ikke det at du skyver andre ut!» Etter det bestemte hun seg for å besøke sin biologiske mor, denne gangen alene.

– På forhånd sa jeg at jeg ikke kom til å bli lenge. Men da jeg kom hjem til henne var vi ikke lenger fremmede, det var helt naturlig å prate med henne, det var aldri beklemt. Og jeg ville spørre henne om alt.

Plutselig sto hun på kjøkkenet til en fremmed kvinne som var hennes mor, de laget kaffe sammen og små­pratet om store ting. Morens historie bekreftet det Kristin allerede hadde forsonet seg med; ingen gir bort sitt eget barn uten at det føles som eneste utvei. Kristins biologiske mor ønsker ikke selv å bli intervjuet eller identifisert ved navn, men hun har lest dette intervjuet og kjenner seg igjen i det Kristin forteller. Reaksjonen hennes var rørende: «Jeg er like stolt av deg som av de andre barna mine», fortalte hun Kristin. 

alt
EKTE FAMILIE: Mor, far og barn. Kristin følte alltid at hun hørte hjemme. Foto: Cathrine Dillner Hagen Vis mer

– Jeg opplever at en stein er løftet fra skuldrene hennes. Jeg har vært hennes livs hemmelighet, og hun har måttet bære den alene. Bortsett fra søsteren visste ingen at hun fikk meg, hun ba om å slippe å se meg på sykehuset, visste aldri om jeg var jente eller gutt. Hun ville bare bort derfra for å glemme. Jeg har forståelse for det valget hun tok, i den situasjonen hun følte at hun var i. Jeg er ikke bitter for noe. Jeg har levd et godt og beskyttet liv hos foreldre som elsket meg. Når mamma og pappa ikke fortalte sannheten, var det fordi de var redd for at jeg skulle føle at jeg ikke lenger hørte til hos dem. Den følelsen forstår jeg også.LES OGSÅ: - Vi må slutte å sammenligne oss med andre familier

Forandret, men allikevel som før

Og hva kan vi egentlig gjøre med fortiden? Fint lite. De valgene som er tatt for oss kan vi ikke gjøre noe med, men vi velger selv hva vi vil gjøre med dem. Kristin valgte forsoning – på alle kanter. Alternativet ville ha blitt et miserabelt liv for henne selv og de hun har rundt seg, mener hun.

– Jeg har hatt en privat prat med mamma også, betror hun.

Været var fint og stemningen helt spesiell denne dagen på gravplassen på hjemstedet. Kristin kjente at hun ble fylt av ro, det var godt å være der. Så hun begynte å snakke.

– Jeg fortalte henne at jeg visste, og at det er greit. Da mamma døde forsvant en dimensjon i livet mitt, det var så mye jeg bare snakket med henne om. Og ikke engang på dødsleiet fortalte hun meg at jeg var adoptert. Men nå fikk vi skværet opp, mamma og jeg.

For Kristin fantes ikke noe alternativ. Hun har tross alt mye å være takknemlig for. Og i mars feiret hun sitt livs første bursdag med søsken til stede; hun inviterte rubbel og bit i femtiårslag. Og sånn hadde det seg at en biologisk mor og en adoptivfar fikk møttes og takket hverandre: Hele slekta satt i Kristins stue da faren kom opp trappen, så kvinnen som hadde født hans datter, og brast i gråt mens han omfavnet henne. Og om hukommelsen ikke er det den engang var, vet Kristin noe om hvordan han følte det denne dagen – ut fra det han fortalte henne mens han fortsatt husket: For i 50 år har han lurt sånn på hvem hun var, denne kvinnen som fødte hans datter. I alle disse årene har han hatt så lyst til å takke henne for den gaven hun ga ham. Den dagen hjemme i Kristins stue boblet alt fram: Endelig fikk han fortalt hvor takknemlig han var. «Håper æ har stelt godt med veitja di», fikk han sagt.

– Dagen etter kjørte jeg min biologiske mor hjem til pappa med en rosebukett, sier Kristin rørt.

– Det var en sånn takknemlighet på begge sider, det var ikke nødvendig med så mye ord.

Alt ble forandret den dagen i august for fire år siden, men likevel er alt som før.

– Jeg er 50 år og trygg på meg selv. Jeg vet hvem jeg er. Det at jeg er adoptert har ikke rokket ved det, konstaterer Kristin.
[email protected]

Kristins biologiske mor, alle hennes søsken og hennes far har lest og godkjent denne reportasjen.

LES OGSÅ: Rørende gjenforening i Colombia

Brorens historie
Han hadde tre søsken hele livet. Helt til Kristins brev dukket opp i posten, og de ble fem.

– Jeg nektet først å tro det, jeg fikk det ikke til å stemme og måtte gå litt rundt meg sjøl, forteller han. Av hensyn til moren må han være anonym.
Han ringte broren, og snart var alle søsknene informert. De vurderte å ringe politiet eller Fylkesmannen – hvem som helst som kunne fortelle dem om dette virkelig stemte. De kunne selvsagt ha spurt den eneste som kunne gi dem svaret – moren. Men det var helt uaktuelt.

– Hvis dette stemte, at hun hadde gitt bort et barn, var vi redd for å knekke henne helt.

En telefon til Kristin var alt som skulle til for at de forsto at hun snakket sant. Og da begynte spørsmålene å komme.

– Men det roet seg veldig fort ned da vi snakket sammen, vi søsknene. Vi ville fortsatt skåne mamma, men fant ut at vi skulle møtes, vi fire søsknene og Kristin. Vi ville ha kontakt med henne. Og vi skulle ta imot henne så godt vi bare kunne. 

Like før de møttes, fortalte de moren at de visste. Budskapet var: Vi vet, og det er bare positivt. Vi vil ha kontakt med henne, men hvis du fortsatt ikke ønsker det, nevner vi henne aldri mer for deg. Men vi vil ha henne som søster.

– Vi la til side alle spørsmål om hvorfor. Jeg har fortsatt ikke spurt mamma hva som skjedde den gangen for 50 år siden, og kommer ikke til å gjøre det. Hvis hun vil fortelle det, får det være opp til henne. Jeg er ikke nysgjerrig, det er ikke noe jeg har grublet på. Jeg tenker mer på at mamma må ha hatt det fryktelig i alle disse årene, jeg skjønner ikke hvordan hun har klart det. I ettertid tenker jeg at det har vært en byrde og at hun har virket mye urolig etter hvert som hun ble eldre. Jeg trodde det var alderen, men nå tenker jeg på denne byrden. Det må ha vært tøft å være så hemmelighetsfull.

Moren var forberedt på at konfrontasjonen ville komme, Kristin hadde forberedt henne på det i brevet sitt. Og kanskje hadde hun også ventet på denne dagen helt siden hun ga fra seg sitt nyfødte barn. Det hun ikke var forberedt på, var at barna hennes skulle ta den sjokkerende nyheten med sånn ro.

– Hun hadde sett for seg full krig i familien, hun trodde vi kom til å avvise henne når vi fikk vite hemmeligheten hennes, forteller sønnen.

Så snart sjokket la seg, har det bare vært en berikelse å plutselig få en ny familiegrein. For når alt kommer til alt, spekulasjoner om årsaker og skam og tabu til side, er det dette det handler om nå: Familien er blitt større.

– Og det er bare positivt! Fokuset mitt er at jeg vil gjøre det beste for Kristin, bruke tiden for å bli godt kjent med henne. Ungene mine for­guder henne allerede etter få møter. 

Kristin trosset morens vilje da hun kontaktet sin biologiske mor. Broren skjønner at det må ha vært en tung avgjørelse å ta. 

– Men om jeg tenker meg om, tror jeg at jeg ville ha gjort det samme som Kristin. Ja, jeg hadde gjort akkurat det samme. 

[email protected] Denne reportasjen står også i KK nr 34, 2016.

Til forsiden