MAJA LUNDE: Maja Lunde brakdebuterte som voksenforfatter med Bienes historie 2015, som har hatt et eventyrlig salg i Norge og utlandet. Nå kommer oppfølgeren Blå. Foto: Astrid Waller
MAJA LUNDE: Maja Lunde brakdebuterte som voksenforfatter med Bienes historie 2015, som har hatt et eventyrlig salg i Norge og utlandet. Nå kommer oppfølgeren Blå. Foto: Astrid Waller
Maja Lunde:

- Ingen trenger egentlig å dra på weekendtur til New York

Maja Lunde ville skrive om biedød. Hele verden ville lese. Nå kommer oppfølgeren - om tørken i Europa.

Det er en deilig høstdag på Godlia i Oslo. Hagene er fortsatt fulle av blomstrende planter, lufta er fuktig og høstfrisk. Eplene er modne og faller snart ned i det duggvåte gresset. Utenfor rekkehuset hos Maja Lunde er det arbeidsfolk på plass. Endelig skal de få fikset bedet, og trappa, de jobbene som de har ventet så lenge med. De kan ta seg råd til det nå.

Da Maja Lunde slapp sin første voksenbok, «Bienes historie», hadde hun nok ikke sett for seg millionsalg og internasjonalt gjennombrudd. Når oppfølgeren «Blå» slippes, bok nummer to i det som skal bli en klimakvartett, er forventningene høye der ute.

- Da jeg skrev Bienes historie følte jeg at jeg satt i en boble hvor jeg bare skrev for meg selv. Nå føles det litt som om jeg skriver med hele verden sittende på skulderen. Men jeg har prøvd å komme meg tilbake inn i boblen min, sier Maja.

Målet er alltid å skrive en bok hun selv ville ha lest.

LES OGSÅ: Disse kinofilmene gleder vi oss til i 2017

Tørkerammet Europa

Hun byr på kaffe og pain au chocolat. På kjøkkenbenken står de brettede melkekartongene, og på veggen henger innrammede familiebilder, mange av de tre sønnene på syv, ni og 13 år. Maja har vasket gulvet til vi kom. Fra spisebordet er det utsikt over hele Oslo.

- Oslo er et pustehull av en by, det er lett å oppsøke naturen når man bor her, sier Maja.

Tørke, brann, hetebølger, flukt og kamp for livet. Kontrasten er stor mellom hverdagen på Godlia og fremtiden Maja Lunde beskriver. I «Blå» møter vi David og datteren Lou som er på flukt til vannlandene i nord. Vi skriver 2041, og de befinner seg i et knusktørt Frankrike:

«Jeg våkna av solas første stråler. Den sugde fuktigheten ut av meg, selv om det bare var tidlig morgen. Smaken av støv i munnen, en tørrhet så intens at tunga var lam. Og lukta av brann. Hele meg stinka, som et stykke røkt kjøtt.»

- Jeg må innrømme at boka di ga meg noen fæle drømmer ...

- Ja, men det er jo bra! Eller hvordan skal jeg formulere dette; jeg er jo glad for at bøkene mine setter spor og at jeg har greid å formidle følelser.

- Som følelsen regn mot huden?

- Underveis i bokskrivinga lærte jeg meg å elske regnet, og se hvor fantastisk vannet er. Det er jo vannet som gjør kloden vår levende, og vi som kommer fra det jeg kaller vannlandene vet ikke hvor godt vi har det. Jeg er utrolig glad i sol og sommer, og kan bli nedfor når det regner lenge, men de siste par årene har det et par ganger vært så tørt også her hjemme at at jeg har tenkt når jeg har gått i Østmarka at én fyrstikk her - så er det gjort. Jeg har tenkt at nå trenger vi regn.

LES OGSÅ: Disse bøkene gleder vi oss til nå.

- Jeg er optimist

I sommer dro Maja Lunde og mannen Steinar på sitt andre Interrail med barna. De tre guttene deres er såre fornøyde med å toge seg nedover Europa.

Da de kom til Kroatia slo hetebølgen inn over landet. De bodde i et hus uten aircondition, og varmen omsluttet dem totalt. En kveld la de merke til et underlig lys på land, og skjønte brått at de så på brann. Flammene spiste opp skogen ved Split.

- Det slo meg at tørken, hetebølgene og skogsbrannene er her allerede. Bare siden jeg begynte på Bienes historie i 2013 har det dratt seg til, og det kommer til å påvirke skrivingen min videre.

- Bekymrer du deg for barna dine sin fremtid?

alt
OPPSØKER NATUREN: Maja Lunde bor nær både Østensjøvannet og Østmarka, og med tre unger i et ganke trangt rekkehus, er det velsignet å kunne trekke ut i helgene. Foto: Astrid Waller Vis mer

- Det føles som om verden er blitt mer utrygg enn på 90-tallet etter at det hadde roet seg med den kalde krigen. Jeg er bekymret, og jeg leser mye i forbindelse med skrivingen. Klimarapporter, blant annet. Heldigvis har jeg et liv ved siden av skrivingen. Klokken fire begynner min hverdag med barna - fritidsaktiviteter, middag og lekser. Og nå sliter jeg med en gåen vaskemaskin som jeg driver og tømmer for vann. På en måte er dette hverdagsstresset bra for meg, så jeg ikke blir helt slukt av det jeg skriver.

- Føler du avmakt?

- Nei, jeg er faktisk en optimistisk sjel. Og jeg tenker at alle kan gjøre noe. Som da jeg skrev om biene, og det ble så tydelig at den minste ting kan ha en betydning. Som å plante bievennlige blomster.

- Tror du folk er villige til å ofre noe for klimaet?

- Ja, jeg tror folk tilpasser seg store endringer fortere enn vi tror, jamfør røykeloven. Over femti prosent av folket er imot utredning av oljeutvinning utenfor Senja, og i Lofoten og Vesterålen. Jeg tror mange ønsker å bidra, men så er det jo ikke slik at alle må bli vegetarianere.

- Har du selv tatt noen ekstreme grep?

- Jeg skriver først og fremst bøker. Jeg tror jeg det er bra for alle å moderere seg. Det blir så sterke fronter i miljøsaken, og da er det lett å føle avmakt, men alle kan gjøre litt. For eksempel når det gjelder flytrafikken så ville det vært et kvantesprang å gå tilbake til nivået vi hadde for 15 år siden. Jeg tror ikke folk følte at de fløy for lite den gang. Du må ikke ta fly hvis du skal fra Oslo til Kristiansand. Og ingen trenger egentlig å dra på weekendtur til New York.

LES OGSÅ: Ny roman fra Roy Jacobsen: Rigels øyne

Vokste opp i en toroms i byen

En nøktern hverdag, med engasjement over middagsbordet, tok hun med seg fra oppveksten i toromsleiligheten på Bislett. Etter skilsmissen var det hun og moren i hverdagen. Fortsatt sitter det i ryggmargen å være nøktern. På sommeren dro hun på seilferie med faren og kjente følelsen av å være «begrenset til et bittelite område – men omgitt av uendeligheten.»

- Hvordan ble et bybarn så opptatt av natur?

- Å leve tett på naturen har alltid tiltalt meg og jeg har oppsøkt natur. Sammen med venninnene mine syklet jeg ut til Bygdøy, plukket blomster og presset dem, laget herbarium og holdt på. Jeg leste Anne fra Bjørkly og Huset på prærien og drømte meg bort. Hvis jeg skal ha det virkelig bra må jeg være i natur.

- Og nå bor du tett på Østmarka?

- Ja, men det er jo fortsatt veldig Oslo. Skulle jeg tatt drømmen helt ut, burde jeg kjøpt en bondegård, men det kommer nok ikke til å skje.

Bygde-Norge har hun imidlertid sett mye av de siste årene. I researchfasen til «Blå» reiste hun rundt i Norges fjordarmer og skaffe masse info om vasskraft. For det er ikke bare tørke som beskrives i den nye boken, det er også brusende elver, iskaldt brevann og blinkende fjorder. Vi møter Signe som brenner for å bevare alt dette:

«Ingenting stoppet vannet, man kunne følge det fra fjellet til fjorden; fra snøen som falt fra skyene og la seg på toppene, til dampen som steg over havet og igjen ble til skyer»

- Hvor mye research gjorde du forut for «Blå»?

- Masse. Jeg har reist, lest og sett dokumentarer. Jeg var på Svalbard for to uker siden, men det var research til de to neste bøkene. Seilturen over kanalen i Frankrike som jeg skriver om, tok jeg sammen med min far i ungdommen. På tidlig 90-tall seilte jeg med Christian Radich i et helt år. Det var en del av videregående skole, så båtlivet kjenner jeg. Jeg har reist inn i fjordene i Sogn og besøkt flyktningleirer i Hellas.

LES OGSÅ: Er du serioman?

Holder livet uendret

På PCen sin har Maja Lunde ti versjoner av Blå. Regner vi inn all omskrivningene etter forhåndseksemplaret er vi oppe i elleve versjoner. Maja Lunde vil ikke levere fra seg halvgjort arbeid.

- «Blå» er veldig mye mer enn en klimaroman. Det er en roman om kjønn, klasse, kjærlighet og foreldre og barn. Jeg mener at det først og fremst er de emosjonelle historiene som driver handlingen i bøkene mine. Foreldrene mine var skolerte i psykologi og pedagogikk, selv har jeg mellomfag i psykologi – og jeg er opptatt av relasjoner.

- Du skriver om Signe og Magnus som elsker hverandre, men er grunnleggende uenige. Kan man da forenes uten å enes?

- Ja, de er ulike. Signe er lidenskapelig, mens Magnus er pragmatisk. Det er mye å utforske i den relasjonen. Jeg tror mange kjenner seg igjen i det, at en holder igjen mens den andre er pådriveren i forholdet. Hvordan leve med den forskjellen? Hvordan være bra for hverandre selv om man er ulike? Det synes jeg er spennende å skrive om.

- Hvorfor ble du forfatter?

- Jeg ble forfatter fordi jeg skrev, jeg begynte ikke å skrive fordi jeg ville bli forfatter. Jeg var den ungen som elsket skolestil, jeg elsket fantasilek og hadde evnen til å finne på historier. Og jeg jobbet mange år i filmbransjen før jeg fant tilbake til skrivingen.

- Og nå er du også bestselgende forfatter. Det uunngåelige spørsmålet er: Har livet endret seg?

- Jeg var jo en voksen dame når dette skjedde. Jeg har prøvd å holde livet uendret, men jeg kan unne meg å si nei til flere tilbud enn før, og jeg kan langtidsplanlegge. Ellers er det samme mann, samme hus og det samme livet med barna – og heldigvis for det, sier Maja Lunde og smiler.

Ute er det regn i lufta. Og heldigvis for det.

LES OGSÅ: Møt superparet Veslemøy og Harald Zwart - slik lager de film i Hollywood.

Til forsiden