BIPOLAR LIDELSE: Det ene øyeblikket var Drea helt på høyden, ung, lovende og på hugget. Det neste gikk hun helt i kjelleren. Det tok en stund før hun fant ut at hun var bipolar. Foto: Privat
BIPOLAR LIDELSE: Det ene øyeblikket var Drea helt på høyden, ung, lovende og på hugget. Det neste gikk hun helt i kjelleren. Det tok en stund før hun fant ut at hun var bipolar. Foto: Privat
Bipolar lidelse:

- Jeg følte meg som et bedre menneske enn alle andre. Jeg var grusom, ond og utro

En gang tenkte Drea Karlsen (27) at hun var uovervinnelig. Nå vil hun bare vinne kontrollen over eget liv.

Det hun frykter mest, er at livet skal forsvinne. Som et passerende høyhastighetstog med kun avstigning. At hun skal bli stående igjen på perrongen. Hvor var det blitt av alle mulighetene som lå foran henne? Hadde hun kastet bort alt? Alt hun skulle bli. Som var alt annet enn dette:

– Psykiatrisk pasient. 

LES OGSÅ: Helene hadde en bipolar diagnose som hun fornektet

Drea Karlsen kjenner på ordene. Presenterer det som en yrkestittel. De siste sju årene har livet til den 27 år gamle fotografen og bloggeren fra Trondheim stagnert, føler hun selv.

«Når jeg er innlagt på psykiatrisk, føler jeg at tiden egentlig står litt stille ... Jeg våknet opp en dag, og plutselig var det blitt oktober. Jeg trodde vi fremdeles var i september, at det i alle fall var over ti plussgrader ute. Plutselig er jeg tjuesju, og ikke lenger i starten av tjueårene, og ute er det faen meg nesten minusgrader. Plutselig er jeg altså – hold fast – snart tredve, uten å ha kommet noe som helst sted, og uten fremtidsplaner what so ever. Tiden har stått stille, jeg er blitt eldre, men allikevel har ting bare gått bakover.» 

Slik starter et av de mange blogginnleggene hun har skrevet bak lukkede dører på psykiatrisk avdeling, under kategorien bipolar eller psykisk helse. På et sterilt rom der uker føles som dager. Det har vært flere innleggelser den siste tiden. Det er som å gå på skare, det kan gå fint en stund, men du vet aldri når du tråkker igjennom. Og når det skjer, synker du dypt, du kjenner ikke engang bunnen. Du vil ikke opp. Du vil heller forsvinne ned i den hvite, kalde snøen. 

Drea ville dø.

LES OGSÅ: Etter mange vanskelige år og flere innleggelser lever Solveig endelig et godt liv

- Alt blir litt «over the top»

For seks år siden var hun en av landets mest leste rosa-bloggere. Det var dagens outfit, og det var babybilder, innlegg om nightclubbing i Dublin og fingermaling på kjøkkenet. Drea ble mamma før hun rakk å fylle 20. Med delt omsorg sjonglerte hun mammalivet med å være ung og lovende, hun sluttet ikke å se framover. Det var store drømmer og endeløse netter. Det var konserter med Motorpsycho og Cadillac og en ny tatovering den ene uka. Det var julebord og konserter med Bigbang og Raindogs den neste. Det var pokerkonkurranser i Las Vegas og Praha. Det var non stop. Det var fantastisk. 

Hva var det som ikke var normalt? Impulsivt å kaste seg på toget til Oslo, for å fotografere kjendiser? Kanskje var det en døråpner? Hang hun med kjendiser, kom hun kanskje nærmere drømmen om selv å bli kjent. Var det en del av den uovervinneligheten man hadde som ung og trodde alt var mulig? Eller var det en varsellampe som blinket hypomani? 

– Det som skiller hypomani fra svært godt humør og pågangsmot, er at alt blir litt «over the top», forklarer Elin Wullum. Hun er spesialist i klinisk voksenpsykologi ved Helgelandssykehuset i Mo i Rana, og karakteriserer den hypomane fasen slik: Man kan blant annet bruke mer penger enn man skulle, fester mer enn man skulle, blir generelt noe ukritisk og snakker gjerne mer og er mer personlig enn hva som oppfattes som greit.

– Når du kjenner at du gjerne skulle hatt ting usagt og ugjort, når du bruker mer energi enn du har og når andre synes du ikke lenger er deg selv, kan det være symptomer på hypomani. Kort sagt, det er når man opplever en betydelig funksjonsnedsettelse at man begynner å snakke om sykdom.

LES OGSÅ: - Jeg har stor tro på en framtid som frisk

Drea er bipolar
FOTOGRAF: Drea håper på å få livet sitt tilbake så hun kan fortsette karrieren sin som fotograf.Drea Karlsen

– Jeg var grusom, ond og utro

Når var det Drea forsto at noe var galt? Det var da den første nedturen kom. Det var da hun skjønte at hun hadde gått over grensen. At alle nettene hun hadde vært oppe de siste månedene og ryddet, sovet kun et par timer og likevel våknet full av energi, var en tilstand som ikke kunne vare, og et tegn på at hun ikke var frisk. At oppførselen hennes den siste tiden hadde vært grenseløs.

Hun hadde gått rett løs på ting. Helst store prosjekter. Den ene uka kjøpte hun seg et piano. Hun hadde plutselig bestemt seg fordi hun var sikker på at det var noe hun hadde talent for. Så kom hun inn på Norsk fotofagskole, fikk et nytt mål for framtiden: Hun skulle bli verdens beste fotograf – det skulle hun klare. Hvis det var noen som skulle klare det, så var det henne. Hun var både sta og hardtarbeidende. Hun åpnet fotostudio i Trondheim, og startet sporenstreks med oppussing av lokalene.

– Jeg følte meg helt på toppen. Som et bedre menneske enn alle andre, forteller Drea. 

– I ettertid forsto jeg at jeg ikke hadde vært meg selv, det var som om jeg ikke hadde noen impulskontroll. Ingen dårlig samvittighet. Jeg var til og med utro uten å skjønne at det var galt, før etterpå. 

Da det gikk opp for henne, ble hun fylt av skam. Av anger over ting hun hadde gjort. Hun hadde såret vennene sine, sviktet samboeren, vært selvsentrert, overlegen, arrogant. 

– Jeg var grusom, ond og utro, sier hun om seg selv. Skammen var nesten ikke til å leve med. Det aller verste var den dårlige samvittigheten overfor datteren. I dag har faren hovedomsorgen for henne. Drea treffer henne i helger, når hun er frisk nok.

LES OGSÅ: - Et tabu er jo om all åpenhet om psykisk sykdom egentlig er positivt

Den rosa parykken måtte falle

Det var en stund etterpå, i en av disse bratte nedoverbakkene, at hun hadde kontaktet legen. Ikke bare ville hun dø, hun hadde begynt å tenke på hvordan det skulle skje. I 2013 startet utredning, og hun fikk diagnosen bipolar lidelse type 1. I ettertid har legene kommet fram til at det mer sannsynlig er type 2. Den såkalte milde typen, der de oppstemte fasene ikke er direkte maniske, mens depresjonene er regelmessige. 

Det var da hun også bestemte seg for å være ærlig med leserne, la den rosa parykken falle. Livet hadde begynt å handle mer og mer om depresjon, og hun innså at skulle hun fortsette å blogge, kunne hun ikke lenger la være å snakke om det. Selv om det tok noen måneder før hun torde poste det hun skrev, i frykt for å framstå som emo: 

Jeg er deprimert. Det er rart det der, hvor enkel setningen egentlig er, men dog så vanskelig å skrive. Og enda vanskeligere å si høyt, både til seg selv og til andre. Det er jo ikke som at jeg er splitterpine gal, og ikke fungerer til noe som helst. Og hey. Jeg er ikke alene. Vi er mange.

Når oppsto det? Hvor kommer det fra? Var det da hun svømte om kapp med tvillingbroren, tapte, og hardnakket påsto at det var fordi hun hadde fått håret i øynene? Tvillingene fra det lille øysamfunnet på Frøya hang sammen som erteris. De gikk i samme klasse, spilte på samme fotballag, hadde felles venner. Men de var også, som mange jevnaldrende søsken, i konstant konkurranse med hverandre. Enhver skoleprøve ble en kamp om hvem som var best. 

– Jeg har alltid stilt veldig høye krav til meg selv, forteller Drea. 

Helt siden hun var liten, har det stått sterkt: At hun skulle bli best i det hun drev med. Hvis det var noe hun ikke fikk til, kunne det bli fullstendig krise. Selvtilliten gikk i rett i bånn. Så kom angsten.

Den første gangen det skjedde, husker hun godt, som et minne revet ut og limt inn i et album. 

Hun var bare 12 år. Den lille turngruppa fra Frøya skulle til Trondheim på samling. En hel helg med trening og avsluttende opptreden på torget. Men allerede på første samling fikk hun plutselig følelsen av at hun ikke fikk det til, at hun ikke var noe flink likevel. Det var som noe brast inne i den lille jenta, som elsket turn, var glad i å lære og som aldri pleide å gi seg før hun hadde klart det. Hun kjente at hun ble kvalm, at hun ikke fikk puste. Hun hadde insistert på å dra tilbake til skolen de overnattet på. Der ble hun liggende resten av helgen, inne i soveposen, med angst. 

«Generasjon prestasjon» 

Kanskje er det et samfunnsymptom: å drømme om å bli best. Å være helt vanlig er ikke lenger nok, god nok er heller ikke godt nok. Man skal være sykt god. Stadig flere unge går til psykolog eller får utskrevet antidepressiva, viser tall fra Reseptregisteret. Anslagsvis to til fire prosent av oss er rammet av bipolar lidelse.

Men kan man se paralleller mellom «generasjon prestasjon» og forekomsten av bipolare lidelser? 

– Det kan se ut til at bipolar lidelse opptrer uavhengig av kultur og geografi, sier Elin Wullum.

– Det er ingen grunn til å anta at det skal være større forekomst av lidelsen i vestlig kultur, dermed kan en ikke hevde at «generasjon prestasjon» forårsaker bipolare tilstander. Men når ambisjoner, drømmer og tanker om hva man kan utrette og oppnå i livet framstår urealistiske og litt søkt for andre, kan det være et tegn på sykdom. Sånn sett kan man spekulere på om «generasjon prestasjon» kan kamuflere disse symptomene. Det er tendenser til at vi dyrker dem som overpresterer og tenker stort i dagens samfunn.

Årsakene til bipolare lidelser er sammensatte, og man antar at de har en klar arvelig komponent. Det innebærer at personen har en medfødt sårbarhet for å utvikle tilstanden.

Man kan også bruke sårbarhetsmodellen som en forklaringsmodell: Noen er født med en større sårbarhet og har et psykisk svekket immunforsvar som gjør at de tåler mindre stress, og har større risiko for å utvikle psykiske lidelser når de blir utsatt for store påkjenninger.

Jeg var et oppegående, glupt barn. Jeg tror ikke det bare var jeg som satte store mål og forventninger til meg selv. Jeg skulle bli noe. Jeg skulle ta lang utdanning, jeg skulle stå på og utrette noe her i livet. Noe annet var liksom ikke noe alternativ. Om noen for ti år siden hadde sagt til meg at jeg om ti år skulle sitte alene i en liten sokkelleilighet på Byåsen uten annen fullført utdanning enn videregående, uten jobb og uten fremtidsplaner, så ville jeg nok ikke trodd på det i et sekund engang. Det var ingen dempere på mine mål og muligheter.

Hun kaller ham Jokeren. Latteren i hodet. Det var ikke lenge etter det første anfallet av angst at den begynte å komme. Som en hån når hun følte seg utilstrekkelig. 

– Det var en sterk opplevelse. Det var ikke min egen stemme, men en tydelig mannstemme. Som sa at jeg ikke var bra nok. Den skulle følge meg i mange år. 

Det skulle likevel gå flerfoldige år før hun skjønte at de indre kampene hun kjempet mot seg selv ikke var normale. Siden hun fikk diagnosen i 2013 og fikk medisinsk hjelp, har det vært oppturer og nedturer. Om høsten var hun på høyden, om våren i fritt fall.

Forskning viser at risikoen for selvmord er høyere  hos personer med bipolar lidelse enn hos normalbefolkningen. Drea er blitt fløyet fra Hitra til St. Olavs Hospital i Trondheim i luftambulanse etter å ha forsøkt å ta sitt eget liv, og det har også vært flere hasteinnleggelser på psykiatrisk fordi ønsket om å dø ble overskyggende. 

 

«Juni 2016. Det går ganske kjapt å bestemme seg for at man vil dø. At bekymringen ikke lenger er en bekymring, men en motor. Fra å gjøre tanker om til handling, forklarer jeg så godt og åpenhjertig jeg kan i en samtale med overlegen og to andre ansatte tidligere i dag. Jeg har jo vært med på den prosessen noen ganger nå. Noen år. I fjor, i forfjor, året før der. Jeg begynner å bli veteran. Jeg imponerer meg selv med å prate høyt om det, for det er ingen selvfølge. Jeg prater sjelden høyt om det til noen.»

LES OGSÅ: - Når man har det tungt kan det være vanskelig å innse at man er syk og trenger hjelp

Drea er bipolar
FOTOGRAF: Drea er en dyktig fotograf, og hadde eget fotostudio før hun ble syk. Hun fotograferer fortsatt for bloggen sin. Drea Karlsen

«Fuck off, jeg skal ta livet mitt» 

Drea er takknemlig for alle gangene moren ikke gjorde som hun sa, når hun ropte «bare gå, det går bra» mens hun i hodet tenkte: «Fuck off, jeg skal ta livet mitt.» 

Og hva gjør du hvis datteren din tvert om forteller deg nettopp det – at hun ikke vil leve lenger? Når du frykter at det du sier eller gjør, skal gjøre det verre? Samtidig som du er livredd for at det du ikke sier og det du ikke gjør, skal utløse en like fatal utgang? Moren fulgte magefølelsen. Grep inn, svarte: «Nei, du får ikke være alene.» 

Drea vet at hun har skjøvet folk fra seg. Når oppturene kom, så hun bare seg selv. Hva som skjedde i andres liv, var irrelevant. Mot familien kunne hun reagere med sinne. I nedturene som fulgte, ble hun borte. Men etter at Drea ble åpen om det hun slet med, og moren forsto hva som foregikk, er de blitt veldig nære. 

– Mamma er veldig til stede og forståelsesfull. Men hun har hatt mange våkenetter. 

Når jeg endelig snakker med Drea, har hun hatt mange gode dager. På rad. Hun har utsatt intervjuet i flere uker. Den siste nedturen har vært ualminnelig lang. Hele 2016 har egentlig vært et mørke. Medisineringen har ikke fungert som den skal, og legen har startet ny utredning. Nå er hun medisinfri og føler seg egentlig bedre enn på lenge. 

– Jeg kan ikke forklare hvorfor. Det virker nesten tilfeldig. Plutselig våkner jeg en dag med en lettere følelse i kroppen, som om de tunge tankene slipper over natta. 

- Det må jo være håp for meg også

Første gang jeg snakket med henne en måned tidligere, sa hun at hun hadde sluttet å drømme. Men håp, det har hun. Om å bli bedre, så stabil at hun kan drive med noe i livet som gir henne mening. 

– Det håper jeg at skal være mulig. Jeg ser jo folk som har vært sykere enn meg og som har klart det. Så det må jo være håp for meg også, at jeg skal få det bedre enn jeg har hatt det de siste fem årene.

Hun skylder seg selv det, men aller mest skylder hun datteren det. Hun håper at hun kan gi henne en annen framtid. Og at lidelsen ikke går i arv.

Det finnes nyere forskning som belyser de positive sidene ved å være bipolar. I et studie ved Lancaster University rapporterte deltagerne om en rekke positive erfaringer ved sykdommen, og at de hadde fordeler som friske mennesker ikke har. Som høy kreativitet, forsterkede sanseopplevelser, større fokus og at de tenker klarere. 

– Jeg hører andre sier at de verdsetter å være bipolar. Selv skulle jeg gjerne ha byttet hver dag med et annet liv. Isteden for å ha innsyn i denne verdenen. 

Men Drea håper at hun en dag kan jobbe i psykiatrien. At hun kan bruke erfaringen til noe positivt. Hun begynte å interessere seg for psykologi lenge før hun ble syk.

– Jeg tror at det ville være givende for meg, og jeg tror at jeg har noe å bidra med.

– Slik du har gjort i bloggen?

– Ja, jeg ser at bloggen har betydd mye for andre. Jeg får stadig positive tilbakemeldinger, folk som takker meg for åpenheten. Det setter jeg stor pris på.

Nylig fikk hun en bok tilsendt av en takknemlig leser. Illustrasjonsboka «100 hugs» av Chris Riddel. Hun blir både glad og rørt.

NRK meldte tidligere i år om nærmest en boom av kjendiser som har stått fram og fortalt om psykiske lidelser. Samtidig etterlyste kommunikasjonsjef Adrian Lorentsson for organisasjonen Mental Helse vanlige folk. 

– Vi kan ikke akseptere at man må ha kommet seg gjennom en vanskelig tid og nærmest framstå som fugl føniks før det er greit å åpne seg, sa Lorentsson til NRK. Han mente også at det ofte bare ble pirket i overflaten.

For Drea er det ikke slik. For henne er ikke psykisk lidelse en sympatisk ripe i lakken, eller noe man snakker om på en betryggende avstand, i fortid. Det er en pågående kamp. 

– Jeg vet at meningen med livet ikke behøver å inkludere å stå på pallen i OL med et svært tygg over gullmedaljen. Jeg vet at denne jævlige perioden helt sikkert går over og nok en gang lar meg glemme at en ny høyst sannsynlig venter på meg i framtiden. Jeg er ikke så god på å godta at ting kanskje ikke er blitt helt sånn som jeg hadde sett for meg. Jeg er ikke så god på å godta at ting aldri vil bli det. Så da får jeg bare prøve. Gjøre det eneste som gir meg noe positivt for tiden, registrere at morgendagen også kom i dag – akkurat som i går.

Bipolar lidelse:

Kan føre til en rekke plager og gjøre deg mer sårbar enn andre: Du kan kjenne på plutselige og uventede anfall med frykt eller ubehag. Du kan være sårbar for årstidssvingninger og for rusmidler, og dermed utvikle et misbruk (det mest vanlige er alkoholmisbruk).

Kilde: helsenorge.no

Her får du hjelp:

Har du en bipolar lidelse eller er pårørende til noen som har det? Ta kontakt med Bipolarforeningen (bipolarforeningen.no) for veiledning og hjelp. Foreningen kan også nås på telefon 456 60 714 eller e-post: [email protected]

Kilder: Dagens Medisin, Tidsskriftet for Norsk Psykologforening, Helsedirektoratet, Lancaster University/forskning.no, NRK

Til forsiden