SKRIVER OM BARN: Camilla mener man må være litt engstelig for å skrive krim: – Jeg skriver mye om barn det går ille med. Det bunner egentlig i min egen redsel for at det skal hende noe med barna.  Foto: Astrid Waller
SKRIVER OM BARN: Camilla mener man må være litt engstelig for å skrive krim: – Jeg skriver mye om barn det går ille med. Det bunner egentlig i min egen redsel for at det skal hende noe med barna. Foto: Astrid Waller
Camilla Läckberg

- Jeg hadde aldri trodd at aldersforskjellen skulle bli et så stort tema

Da Camilla Läckberg (42) ble gravid med sin 13 år yngre kjæreste startet netthetsen. Hevnen hennes var en krimdronning verdig.

Camilla Läckberg (42) er krimforfatter, og bøkene hennes er utgitt i over 50 land, på 27 språk. Hun er utdannet siviløkonom. Neste bok i Fjällbackaserien, «Heksen», kommer i 2017. Hun har også gitt ut «Sommermat fra Fjällbacka» og barnebøkene om Super-Charlie.
Hun er samboer med MMA-bokseren Simon Sköld (28), og tidligere gift med Micke Eriksson, og med politimann og Robinson-vinner Martin Melin. Hun har fire barn på 14, 12, 6 år og ett på 6 måneder, det siste med Sköld.

Det kunne vært plottet i en av hennes egne bøker. Camilla Läckberg og kjæresten Simon Sköld, nå skulle de ha barn. Midt i forelskelsen mellom den internasjonale suksessforfatteren og kampsportsutøveren fra Småland skulle et barn bli født. Gleden var stor. Kanskje større? For det er ingen selvfølge å få barn når man er 42. Og kanskje er det mer å tape også, når kjæresten er 13 år yngre og ikke har barn fra før? Camilla, snart firebarnsmor, delte den ­stadig voksende magen på sosiale medier. 

LES OGSÅ: Jojo Moyes om "Et helt halvt år"-boken: -Jeg har opplevd det selv

Men som i enhver god krimroman lurer faren. Utenfor idyllen, som forfatteren møysommelig har bygget opp. Plutselig kommer den. Den store steinen som smadrer: 
«Jeg håper du aborterer», «Løsaktig», «Hun kunne vært moren hans» leste Camilla på Instagram og i kommentarfelt. Også den vordende far fikk unngjelde: «Snakk om at han går i bånd. Hun vifter og han springer», «Så ung og umoden!» Og barnet. Kjærlighetsbarnet deres: «Stakkars barn som får en mormor til mamma og en storebror til far». 

– En skrev at det var «ekkelt» og «skal et barn få et barn?». Men Simon var jo 27 år, like gammel som jeg var da jeg fikk mitt første barn. 

Camilla Läckberg (42) snakker engasjert, men ikke opprørt. Stemmen er vennlig, og et og annet norsk ord kommer drivende. 

– Jeg hadde ikke trodd det kunne bli så mye oppstandelse. Og at det skulle vare så lenge. Jeg ble veldig overrasket over hvor mange kvinner som hadde en mening om det. 

Hun var for så vidt vant med oppstyr. To skilsmisser og en eventyrlig boksuksess siden debuten i 2003. Men en 13 år yngre kjæreste? Camilla visste å ta igjen. I beste krimstil skjermdumpet hun hetsen, med avsendernes navn og det hele, og delte det med sine 154 000 Instagram-følgere. 

– Om de er så åpne, så er det deres problem. Da må de stå for det. Man kan ikke forvente seg anonymitet, ikke når man skriver sånne ting. 

Svart buksedress, mørkt hår i midtskill og det lyse blikket ettertrykkelig rammet inn. Camilla Läckberg minner mer om antagonisten i en Hitchcock-film enn en nybakt firebarnsmor. Men så er det ikke noen motsetning i å være mor og morder. Ikke i Läckbergs univers. Listen over drap begått i idylliske Fjällbacka er like fyldig som bankkontoen hennes. Hvordan føles det å ha solgt ti millioner bøker verden over?

– 20, sier Camilla. 

– ? 

– Jeg har solgt 20 millioner bøker. Det er ganske uvirkelig. 

Hun smiler. 

alt
SKAL VI DANSE: Camilla var på plass og heiet på Simon da han deltok i svenske «Skal vi danse» i fjor. Foto: Privat Vis mer

– Da den første boken kom, var jeg glad bare mamma ville kjøpe et eksemplar. LES OGSÅ: "Eat, Pray, Love"-forfatteren forlot mannen for sin beste venninne: -Jeg har ikke tid til å fornekte det, jeg elsker henne

En pappajente

Camilla Läckberg var en skoleflink pugghest som på nåde fikk være med de kule jentene. Hun husker makrellfiske i pappas båt. Tykke, snille pappa som hun har arvet øynene etter.

– Vi dro på biltur til Norge, for å kjøpe kjøtt og Kvikklunsj. Alt var så billig i Norge. Jeg var en ordentlig pappajente. 

Pappa Jens var fra Svinesund. Som gutt brukte han å svømme over til Norge. Over det trange sundet som skiller broderfolkene. Den grensen har datteren for lengst visket ut, med en million solgte bøker i Norge. Kanskje er det fordi Bohuslän minner om norskekysten? At mordene mellom svaberg og gresstuster, mellom vaffelrøre og fredagsvask, like godt kunne skjedd her? 

– Det at jeg skildrer hverdagsrelasjoner har gjort meg annerledes og gitt meg et fortrinn, mener Camilla. – Folk er nysgjerrige på hvordan vi lever i Sverige.

Enebarnet Camilla fant selskap i pappas bokhylle. Hos Stephen King, Agatha Christie og Tales from the Crypt.

– Jeg var et veldig morbid barn. Syntes det var interessant å finne ut hvor lang tid det tok før et egg ble til en flue inni en død kropp. Sånne ting. Men å bli forfatter var min rockestjernedrøm. De var guder for meg, og jeg trodde ikke det var noe man kunne bli. 
Økonom, da? Det var vel en ordentlig jobb? På Handels i Göteborg traff hun sin første mann, og derfra bar det videre til balanseregnskap i Telia. Selv vaklet hun. 

– Jeg hatet å gå til kontoret og følte meg som en firkantet bit i et rundt hull. Jeg hadde villa, Volvo og vovve og følte meg fanget. Så ingen åpning. Ikke før jeg fikk «Isprinsessen» antatt.

Camilla hadde gått på skrivekurs. Ville gi drømmen en siste sjanse. Debutboken ble til samme år som hun var gravid med sitt første barn. 

– Strategien min var å fortelle alle at jeg skrev på en bok, for å legge press på meg selv. Jeg satte meg i en situasjon hvor jeg kom til å skjemmes om jeg ikke gjennomførte. Skammen var min drivkraft. Jeg hadde følt meg utenfor hele livet. Da jeg ble forfatter falt alt på plass. 

– Men, svarer Camilla på spørsmål om økonomistudiene var forgjeves: – Jeg hadde aldri vært der jeg er i dag uten markedsføringsbakgrunnen. Jeg skjønte tidlig at jeg måtte lage en merkevare ut av meg selv. 

Hun er på krim-festival på Gotland, til forfatterprat foran fullsatt sal. Foreleserne på Handelshøyskolen ville vært stolte: Merke­varen Camilla Läckberg inviterer leserne inn i det aller innerste. Forteller om mamma Gunnel som elsker Paradise Hotel. 

– Jeg fikk en venn til å tulleringe mamma: «Hei. Dette er fra Paradise hotell – senior edition. Kunne du tenke deg å være med?» Mamma ble veldig smigret. De spurte hvor langt hun var villig til å gå på tv, det var tross alt Paradise Hotel. Da fniste hun ungpikeaktig: «Jaha, det får vi vel se på.»  

Latter fra salen. 

– Så nå skjønner dere hvor jeg har det fra? Hvorfor jeg er blitt som jeg er blitt?  

LES OGSÅ: Har du funnet deg en yngre mann, men er bekymret for aldersforskjellen?

Camilla møtte Simon da hun var som mest mørkeredd. Hadde vært singel i et halvt år og bodde i et stort hus. Hver kveld dobbeltsjekket hun under senga etter zombier og voldtektsmenn. Simon kom som bestilt. En kampsportutøver hvis jobb er å banke opp andre. Inne i et bur. Med låsing av ledd og kvelertak som godkjente grep. 

– Vi møttes da vi var ambassadører for et bilmerke, forteller Camilla. – Vi satt og så på hverandre og utvekslet nummer, og på ettermiddagen begynte vi å «messa» hverandre. 

Første date fikk Simon bestemme. Camilla møtte nysminket opp. På et gym. 

– Jeg har ikke trent på mange år, og måtte børste støvet av treningstøyet. Først sprang vi tre kilometer. Så kjørte Simon «skiten ur meg» med styrkeøvelser. Jeg var helt rødsprengt og svetten lagde striper i pudderet. Jeg trøstet meg med at nå er det snart over, men da sa han: Nå kjører vi tre kilometer en gang til!

Camilla ler godt. Omorganiserer sine 162 cm i stolen. 

– Neste date bestemte jeg, og da satt vi hjemme hos meg og så film og spiste popkorn.

Hun beskriver Simon som «verdens snilleste, og kjempesøt».

– Jeg tenkte lenge at det må være noe galt med ham. Han kan jo ikke være så bra. 
Men Simon er beviset på at de virkelig finnes, de bra typene. Jeg har venner som sier: «Dersom det blir slutt mellom dere, så tar vi Simons parti!». 

alt
BURSDAGSFEIRING: Feiringen av Camillas 40-årsdag i Fjällbacka for to år siden. Foto: Privat Vis mer

LES OGSÅ: Forfatter og interiørkonsulent Anette Stürk (49): -Jeg drakk av feil grunner

Ville han ha barn?

Hun innrømmer at hun gjorde seg sine tanker i starten. Hun, 40 år og utrent. Og han, en mann i 20-årene, hogget i marmor etter greske prinsipper: – Jeg tenkte mye på kroppen min. Jeg hadde tross alt født tre barn. Jeg sa: «Simon, du hadde jo kunnet være sammen med en 22 år gammel Miss Bikini-fitness». Da så han på meg: «Hadde jeg villet være sammen med en 22-årig fitnessjente, så hadde jeg vært det.» 

LES OGSÅ: Den "perfekte" alderforskjellen

Hva med aldersforskjellen når de blir eldre? Når hun er 60 og Simon er 47, for eksempel? Joda, de har snakket om det:

– Simon kaller meg for en «tant», mens jeg sier at han kommer til å bli en «stiv gammel farbror», sånn som han bruker kroppen sin. Haha. Men helsemessige lever kvinner lenger enn menn, og for alt man vet kan man bli påkjørt i morgen. Jeg er ikke den som bekymrer meg framover eller angrer bakover.

Hun, en internasjonal suksessforfatter som aldri trenger å jobbe en dag til i sitt liv. Hvordan påvirker det statusbalansen i forholdet? 

– Vi har pratet mye om det. Økonomien min er jo ingen hemmelighet, og jeg har sagt til Simon: Om du har problem med at jeg tjener mer enn deg, så sorry. Du kan aldri ta meg igjen uansett. Men det hjelper veldig at han er fremgangsrik på sitt område og har god selvtillit. 

Lille Polly ble født 1. april. Bare tre uker tok det, fra det var alvor mellom Camilla og Simon, til hun spurte ham rett ut. Ville han ha barn?

– Jeg hadde kjempeangst for svaret. Enten ville han, eller så ville han ikke. Eller så ville han, men ikke ennå. Jeg skrev en SMS: «Om du vil ha barn, men ikke før om 7–8 år, så er ikke jeg jenta for deg. Jeg kan ikke ha et forhold med best før-dato.» 

Der satt hun, Camilla, og ventet på svaret. Alene i det store huset. Med zombier under senga, og sikkert voldtektsmenn også. Ulidelige minutter. Endelig plinget det:  

– Han skrev: «Jeg har ikke villet ha barn før, men med deg vil jeg det.» 

Hun lyser opp. 

– Det var en enorm lettelse. Hadde han svart «om 7–8 år», ville det vært slutt mellom oss. Men så ble det en happy ending likevel

Camilla hadde sett dem. Mødrene som trillet i parken, med morskjærlighet i blikket. Selv trakk hun dyna over hodet etter å ha født sine to første. Diagnosen? Fødselsdepresjon. 

– Det var som et stort mørke. Jeg husker knapt noen ting fra det første året. Ingenting var morsomt. Det handlet bare om å overleve dagen. Depresjonen kom ganske fort. Det var verst med mitt første barn, og litt lettere med nummer to. 

Med de to neste slapp hun det helt. Camilla forteller at hun bearbeidet mye gjennom å skrive.  

– Jeg lot hovedpersonen min Erika få en fødselsdepresjon, og gjennom henne kunne jeg fortelle hvordan jeg hadde hatt det. Det var til stor hjelp. Jeg skulle ønske at flere kunne være åpne om fødselsdepresjon. Det er så mange som skammer seg. Heller ikke ammingen gikk etter boka.  

– Det var vanskelig å få til, og jeg likte ikke følelsen av å sitte fast. Jeg ammet sju måneder med Wille, tre med Meja og en måneds tid med Charlie. Med Polly har jeg droppet helt å amme. Det er så deilig! 

På bloggen «Stjärnfamiljen» deler Camilla og Simon tanker om familielivet. «Baby­tiden passer ikke for meg» skrev Camilla ­nylig.

– Det står jeg for, sier Camilla. – Jeg synes ikke småbarnsperioden var spesielt kul. Mange spør hvorfor jeg i det hele tatt skal ha barn, om jeg ikke liker å være sammen med dem. Men jeg skal jo ha barna i livet mitt i 40 år. Hva så om jeg ikke liker de første par årene? 

Hun er velformulert og poengtert. Også når hun kaster ut brannfakler: – Jeg liker ikke å leke med barna.

Camilla forklarer, ut fra et historisk perspektiv: – Tidligere måtte voksne jobbe. Barn lekte alene eller med venner. I dag dreier alt seg om barna. Skal man på besøk og barna ikke har lyst, så lar man være å gå. Foreldrene i dag har kapitulert helt. Barna bestemmer altfor mye. Å hele tiden være sammen med barna fyller de voksnes behov for å være behøvd, og skaper bortskjemte prinser og prinsesser.

Hun rister på hodet. 

– Jeg er ikke mine barns lekekamerat, jeg er deres mamma. Jeg er ikke interessert i å leke med dem, og jeg ville ha følt meg uærlig om jeg gjorde noe jeg ikke liker. 

Ikke slik å forstå at hun ikke er sammen med barna sine. 

alt
GLAD BABY: Lille Polly. «Lykken er å komme hjem til verdens gladeste baby», skrev Camilla på Instagram nylig, etter å ha vært på kjærestetur til London med Simon. Foto: Privat Vis mer

– Jeg lar dem hjelpe til med gjøremål. Barn liker å føle at de kan brukes til noe, og lærer sånn hvordan voksentilværelsen funker. Jeg ser på det som min oppgave å gjøre barna mine selvstendige. LES OGSÅ: Våre mødre, bestemødre og vi - hvorfor oppdrar vi våre barn så forskjellig?

Vil være fin for Simon

Allerede ved frokost begynner Camilla å tenke på hva hun skal spise til lunsj. På Instagram dokumenterer hun raust veien tilbake fra mammakropp, til forfatter med dyp kløft og lårkort, slik hun fremstår på hjemmesiden. 

– Jeg liker ikke å trene, men jeg gjør 20 minutter styrkeøvelser og powerwalks hver dag, ofte med barnevogn eller på tredemølle. 

– Det er viktig for deg å være slank?

Hun nikker. 

– Ja. Jeg har vært mye tykkere enn jeg er nå, og jeg husker hvordan jeg følte meg da. Jeg har alltid hatt lyst til å være sterk og ha det bra. Og ha en fin jeansrumpe! 

– Blir sånt enda viktigere når man har en yngre mann? 

– Ja, sier Camilla. Innrømmelsen sitter ikke langt inne.

– Og av respekt for forholdet så synes jeg det er viktig at man passer på kroppen sin. At man vil være fin for hverandre. Om man slutter å gjøre seg fin fra hverandre, bør varsellampene begynne å lyse.

«Mye barn og kaos», slik beskriver hun hverdagen sin. Når livet butter, hender det hun får et glassaktig blikk. Et smil som tar form i munnviken. Bare litt, men det er der. 

– Når Simon og jeg krangler, kan jeg plutselig tenke: «Å for en bra replikk han kom med! Den skal jeg huske til bøkene.» 

For det er nettopp problemene som skaper gode intriger, mener Camilla. Ikke det perfekte.

– Det er noe i alle familier, og jeg ser «skiten» som en ressurs. Suger til meg uroen, og bruker den i bøkene. Min teori er at fornøyde mennesker ikke kommer noe sted. Den lille misnøyen jeg alltid har med meg er den som har tatt meg videre. Jeg er sjelden fornøyd i nået.  

Camillas far døde da hun var 19. Av leverkreft. Legene hadde gitt ham et halvt år. Han fikk ett. 

– Den siste tiden lå han hjemme. Jeg satt ved sengen hans da han døde. Det var tungt, forteller Camilla. 

alt
SKRIVER PÅ DAGTID: Hun skriver i vanlig kontortid. Er «altfor gammel og har altfor mange barn» til å jobbe om kveldene. – Enkelte dager har jeg sååå lite lyst til å skrive. Vil heller kjøre et Dr. Phil-maraton. Men det gjelder å gå til jobben. Foto: Astrid Waller Vis mer

Gravsteinen står i Fjällbacka. Jens Läckberg. Mannen som en gang svømte til Norge. Han rakk å se datteren begynne på handelshøyskolen, men ikke mye mer. De fire barnebarna, de som Camilla sier «Jeg elsker deg» til så ofte hun kan. Ekteskapene som kom og gikk i stykker. Fjällbacka som datteren satte på verdenskartet. Alt gikk han glipp av.  Camilla smiler. 

– Pappa elsket jo å lese. Det var trist at han ikke fikk oppleve at jeg ble forfatter. Han ville ha vært så stolt. 

Hver morgen setter Camilla seg ved pc-en. Motstår fristelsen til å fargesortere sokker eller se på Dr. Phil. Priser Polly som tar flaske, og kan tilbringe dagen sammen med pappa Simon. Så begynner hun å smi. Mord og grusomheter. Barn som det går ille med. Hvor brutalt er hun villig til å la det bli?

– Jeg har samlet på meg mange mord gjennom livet. Et blodig mord har ingen verdi i seg selv. Det må tilføre noe til motivbildet. Men pistol er «skittråkigt». Da velger jeg heller kniv.
Camilla lyser opp.  

– Eller gift. Det er bare kvinner som er i stand til å la sin mann dø sakte, men sikkert. Å se ham pines i uutholdelige lidelser gjennom et helt år!

Hennes 16. bok kommer til neste år. Bakteppet er hekseprosessene i Bohuslän på 1600-tallet. Camilla Läckberg finner stadig nye innfallsvinkler på den knøttlille bygda. Blir hun aldri lei av Fjällbacka? Av Erica og Patrik, og å ta livet av folk? 

– Å nei, sier Camilla med ettertrykk.

– Det er så koselig. Jeg har jo levd lenger med disse karakterene enn jeg har lyktes leve med noen av mine eksmenn!

[email protected] Denne reportasjen står også i KK nr 40, 2016

Til forsiden