SELVMORD: – Min mor har fortalt at jeg mistet all farge i ansiktet da sorgen inntraff, forteller Camilla som mistet forloveden i selvmord. – Noe visnet i meg. Jeg smilte, men ikke med øynene. Først etter to år kom gnisten forsiktig tilbake. FOTO: Monica Larsen
SELVMORD: – Min mor har fortalt at jeg mistet all farge i ansiktet da sorgen inntraff, forteller Camilla som mistet forloveden i selvmord. – Noe visnet i meg. Jeg smilte, men ikke med øynene. Først etter to år kom gnisten forsiktig tilbake. FOTO: Monica Larsen
Selvmord:

- Jeg liker ikke å si at han valgte bort livet, for det gjorde han ikke

Camilla Rosenlund mistet kjæresten i selvmord. Musikken hjalp henne å bearbeide sorgen.

Egentlig var det en helt vanlig dag. Camilla ga kjæresten en klem i døren. Sa hadet før han dro på jobb. Den kjekke, gode mannen som hun møtte på musikkfestival i Bilbao for snart to år siden, og som det bare sa klikk med, mens Faith No More spilte på scenen. Det var så stas det der, at det ble de to, for hun hadde lett lenge etter en sånn som han. Snill, raus, omtenksom, tvers igjennom god. Og stødig som en påle. Tenk at de måtte helt til utlandet for å finne hverandre, selv om de begge var fra Stavanger!

– Vi skulle gifte oss i august. Det siste jeg sa til han før han gikk var: «Husk å bestille nye søppelspann fra kommunen». Og så kom han bare aldri hjem igjen.

Den verste dagen

Camilla Rosenlund (31) sitter i sofaen i den lyse leiligheten i Stavanger. Ved siden av henne står gitaren, en hobby som har fått større og større plass i livet hennes. Om bare uker kommer den første platen hennes, med tekster som har vokst frem av sorgen over å miste forloveden, en marsdag for fem år siden.

– Det gikk fra en helt vanlig hverdag til å bli den verste dagen i mitt liv. Det var veldig overveldende og sjokkerende, sier Camilla.

Hun husker ordene. Det siste hun sa til ham den morgenen. Ikke «Elsker deg». Eller «Unnskyld» for en eller annen filleting. Bare en helt vanlig frase om en helt vanlig ting. For det var jo en helt vanlig dag.

– Jeg ventet han hjem til klokken 21. Da han ikke kom begynte jeg å bli bekymret. Han var så pliktoppfyllende. Sa alltid hvor han skulle. Da han ikke tok telefonen tenkte jeg alle mulige tanker. At det kunne vært en trafikkulykke, hva som helst.

– Men ikke dette?

– Nei det var helt uaktuelt. Han var en trygghet. Jeg tenkte aldri at noe slikt kunne skje.

LES OGSÅ: Slik kan du lære deg å leve med sorg

Hjelp av familie og venner

Camilla er grafisk designer. I stua henger bilder hun har laget selv, over den rikholdige platesamlingen hvor Tom Waits og Lou Reed har en fremtredende plass. Her bodde de sammen, hun og kjæresten, helt frem til kvelden han plutselig ikke ga lyd fra seg. Camilla husker hvordan hun kjørte og lette. Ringte rundt.

– Jeg følte etterhvert at jeg var midt i et mareritt jeg snart måtte våkne av.

Så kom den umulige beskjeden, som skulle gjøre henne nummen i månedsvis, og som det var umulig å ta innover seg: Kjæresten hennes hadde tatt livet av seg. Mannen hun skulle giftet seg med. Han som var så romantisk og stadig sa at han elsket henne. Han var ikke mer.

– Jeg var helt uten emosjon de første timene, forteller Camilla.

Hun snakker med innlevelse, men også med avstand. For hun har brukt årene vel. Nå kan hun snakke om det uten smerten. Nesten.

– Jeg husker jeg tenkte: «Skal jeg leve i dette marerittet resten av livet?». Men kroppen er fin som stenger ute det vonde. I begynnelsen tok jeg bare inn små drypp. Jeg hadde god hjelp fra familie, slekt og venner. Bare det å gå ærender. Det tok en hel dag. Kroppen min klarte ingenting.

LES OGSÅ: Slik forholder du deg til en som sørger

Frieri på fjellet

Hvert år tar mellom 500 og 600 livet sitt i Norge, ifølge tall fra Folkehelseinstituttet. Antall selvmordsforsøk er cirka ti ganger høyere. Omtrent tre ganger flere kvinner enn menn gjør selvmordsforsøk, mens dobbelt så mange menn som kvinner dør i selvmord.

Camillas kjæreste ble en av dem. Hun beskriver ham som engasjert i politikk og samfunn og veldig utforskende. En snill og god mann som «alle» likte, med en god jobb.

– Han var et menneske du ikke møter så ofte. Han sa aldri nei. Satte alltid andre først, og var veldig morsom. Han gikk veldig inn for å gjøre det bra, uansett om det var jobb, venner eller å lage det trivelig for meg.

Hun forteller om frieriet, på turisthytta i fjellet. Han hadde smuglet med seg champagne og to glass i sekken. Sneket seg ut og plukket fjellblomster, og mellom furupanel og hyttemøbler gikk han ned på kne. Ja! Selvsagt ville hun gifte seg med ham! Hvordan kunne hun la være?

– Når du treffer noen som ser deg hundre prosent og lar deg få lov til å være den du er. Det er det som definerer kjærligheten for meg. Jeg var så glad og hadde behov for å dele det med noen, at jeg var blitt fridd til. Men vi var tusen meter over havet og uten dekning, og jeg løp ut til de som jobbet der og ropte: «Jeg har blitt fridd til!».

LES OGSÅ: Jeg er mye sterkere enn jeg trodde

Klandret seg selv

Stort kirkebryllup skulle det bli. Med familie og slekt på begge sider, og masse musikkglade venner. Det var tross alt gjennom musikken de hadde møttes.

– Vi følte begge at kjærligheten var så stor at den fortjente den plassen. Det var så stort at vi hadde truffet hverandre.

Camilla smiler:

– Nå er jo jeg litt inhabil, men han var veldig god. Han bare så det ikke selv. Han så ikke seg selv for den han var. Alt det gode han hadde.

Brevet han hadde skrevet, det som skulle forklare, etterlot Camilla mange spørsmål.

Han skrev et brev der han ba meg om å leve videre. At det ikke var min skyld. Men det er det første du tenker når noe sånt skjer: «Hva har jeg gjort galt?». Følelsen av skyld er det første du må bearbeide. Det verste du kan føle er at det er du som har gjort noe galt. Men jeg vet det nå, at det er ingenting jeg kunne gjort for å endre på det. Å erkjenne det var helt avgjørende for å komme meg videre.

LES OGSÅ: Ble fostemor for søsteren. – Jeg husker den dagen du kom og hentet meg

Om hun har vært sint på ham for at han forlot henne? Camilla rister på hodet:

– Jeg har bestemt meg for ikke å være sint på ham. Det kommer ikke noe godt ut av det. Jeg har mer vært fortvilet. For hvorfor han ikke sa til meg hva han følte. Jeg tror han må ha hatt en slags sykdom der inne. Jeg liker ikke å si at han valgte bort livet, for det gjorde han ikke. Han var den mest livsglade personen jeg noen gang har møtt. Jeg har funnet mye trøst i at han bar på en sykdom, mer enn at han ønsket å dø.

Invitasjonene til bryllupet

Kanskje var det skjebnen, men mest sannsynlig bare tilfeldig, at bryllupsinvitasjonene fra trykkeriet ble levert på døren samme dag som han døde. Nå sto kassen der i yttergangen og nynnet så finstemt om kjærlighet - midt i det ubegripelige tapet.

– Jeg satte den inn i et skap og der står den ennå, forteller Camilla.

26 år gammel skulle hun være med på å arrangere begravelse istedenfor bryllup. To familier som nå møttes i sorg. Musikervennene dere fremførte sangene Camilla hadde valgt ut, deriblant Tom Waits’ «Little Trip To Heaven».

– Det var en vakker begravelse, minnes Camilla.

LES OGSÅ: Slik kommer du deg gjennom den første julen når du har mistet noen

Musikken en trøst

I tiden etterpå begynte noe å skje. Gitaren som stadig ville opp på fanget. Sangene som kom. Hennes sanger. Camilla som hadde alltid elsket musikk, men fram til nå kun tatt noen haltende akkorder fra Lillebjørn Nilsens gitarbok i tenårene. Nå, midt i sorgen, kom ordene.

– Jeg begynte å skrive musikk da jeg kjente sorg som verst, forteller Camilla.

alt
GODE MINNER: Camilla mistet forloveden i selvmord: – Noen får trøst av en grav, men jeg får mer trøst av å sette på musikken han likte, forteller Camilla. FOTO: Monica Larsen Vis mer

Utdyper hvordan musikken ble hennes anker og fristed. En trøst og inspirasjon for å jobbe mot en bedre tilværelse.

– Musikken ble det viktigste stedet jeg kunne gå til når jeg hadde tyngre perioder, og det er det fremdeles.

Hun henter frem en sort bobk. Unnselig på yttersiden. Men ikke inni!

– Jeg fikk den som en minnebok av vennene våre før begravelsen. Med hilsener fra dem, og bilder fra opplevelser vi hadde hatt sammen.

Hun blar opp, til en håndskrevet side:

– Jeg skriver alle tekstene mine her. Det er her alt begynner. For meg er nesten litt symbolsk, å fylle opp de tomme sidene.

Hun røper at det ligger mye bearbeidelse i sangene hennes.

– Mye sorg, men ikke nødvendigvis bare over ham. Sangene mine handler om hvordan man håndterer livet i møte med andre.

Om ikke lenge kommer debutplaten «Fortune Of Memories». En av låtene har hun kalt «Empty Seat»:

– Jeg tror den fanger noe som vi alle kan kjenne på når vi har mistet noen, eller ikke lenger har dem i livet vårt, sier Camilla.

Lanseringsfesten blir hjemme i Stavanger. Også familie og venner er invitert.

– Det er veldig fint å gå inn i en ny fase, så full av spenning og glede, sier Camilla.

– Å se at sorgen min er blitt pakket inn i noe fint. Det føles utrolig godt å slippe taket på et stort kapittel. Kanskje kan musikken min bety noe for noen andre? Jeg skriver om alt fra kjærlighetssorg, selvforakt og hjelpeløshet, til hva jeg kunne gjort annerledes.

Camilla ler.

– Det er jo veldig mye å ta av, da!

LES OGSÅ: Derfor er det viktig med mer åpenhet rundt selvmord

Balanserer med gode minner

Hun er spent, men aller mest gleder hun seg. Forteller om stoltheten da hun hørte singelen sin for første gang på P3 og P13. Om den gode anmeldelsen på en tysk musikkblogg. Hun håper lytterne vil finne glede i musikken. Sier hun er opptatt av å ikke være et offer. Vil vise at tap, kjærlighetssorg og savn går an å leve med.

– Det var tøft å gå gjennom, men opp gjennom årene har jeg fått hjelp til å bearbeide sorgen og lære meg å være mer i nuet. Jeg tenker på ham hver dag. Men jeg er ikke innom sorgen hver dag. Det er viktig for meg å få frem at alt blir bedre. Lettere å leve med. Og jeg har lært meg å alltid balansere sorgen med et godt minne. Latteren sitter alltid løst hos meg, sier Camilla.

Om hun tror hun kan komme til å kjenne på kjærlighet på nytt?

– Ja da. Det tror jeg, sier Camilla og smiler. Hverken lurt eller hemmelighetsfullt. Bare et smil.

– Han ønsket jo at jeg skulle leve videre.

Hun trekker frem et minne, fra hun var åtte år, i gymtimen.

– Jeg sto foran klatretauet og fikk beskjed om at vi skulle klatre oppover. Men jeg klarte det ikke, og jeg husker jeg kikket opp på det lange tauet og tenkte: «Om jeg bare hadde kunne synge».

Camilla smiler. Gitaren hviler mykt i fanget.

– Og nå kan jeg det. Nå kan jeg synge.

LES OGSÅ: Da Else Kåss Furuseth og søsteren mistet moren i selvmord, lovet pappa at de ikke skulle gå med i dragsuget.

alt
MUSIKKEN EN TRØST: Camilla Rosenlund fikk en bok av vennene da kjæresten tok livet av seg. I den skriver hun sangtekstene sine. – For meg er nesten litt symbolsk, å fylle opp de tomme sidene. FOTO: Monica Larsen Vis mer
Til forsiden