ÅPNER OPP: «En glad gutt og søstera til dophuet» kaller Øivind (37) og Jeanette Flagstad (42) bloggen og boka som kommer – om deres erfaringer som henholdsvis rusmisbruker og pårørende.  Foto: Geir Dokken
ÅPNER OPP: «En glad gutt og søstera til dophuet» kaller Øivind (37) og Jeanette Flagstad (42) bloggen og boka som kommer – om deres erfaringer som henholdsvis rusmisbruker og pårørende.
Foto:Geir Dokken
Tidligere rusmisbruker:

- Jeg mistet håpet om at han kunne og ville ta grep om livet sitt

I flere år valgte Jeanette å tenke at hun ikke hadde noen bror. Så kom han sakte, men sikkert tilbake etter 20 år hvor hasj, amfetamin, LSD og ecstasy var livet hans.

Hvordan er det å miste en bror i levende live? Se en fin og omtenksom gutt forsvinne foran øynene dine? Og gradvis erstattes av en mager, fremmed fyr med svarte ringer under sinte øyne, full av løgner og manipulasjon? 

– Hva slags strategier lager man seg da? Jeanette må tenke seg litt om, myser litt i den sterke sola på fortauskafeen. 

– Etter tiår med sorg, fortvilelse, skuffelse og sinne, bleknet de gode minnene. Etter å ha prøvd og prøvd, stilt opp og stilt opp, sett fortvilelsen hos mamma og pappa i årevis – så kuttet jeg ham ut, forteller hun. 

LES OGSÅ: Ann-Maris sønn ble narkoman som 12-åring

– For å overleve selv, endte jeg mer eller mindre bevisst med å glemme ham. Jeg mistet håpet om at han kunne og ville ta grep om livet sitt.

- Til slutt tenkte jeg at det ville ha vært bedre om han var død. 

I ubevoktede øyeblikk kunne sorgen likevel velte fram. Som da hun begynte å gråte helt ukontrollert på en konsert med Morten Harket under låta «Brother», der han synger:

You are still my brother
Till the end of time
You and I we lost our way
Differences of mind
Till the end of time

LES OGSÅ: Anne Cecilie var hjelpeløs tilskuer til at søsteren ruset seg

- Gjemte kjærligheten innerst i hjertet 

Vi møter bror og søster på en fortauskafé i Oslo. Han drikker svart kaffe, hun limonade. Ved Øivinds føtter ligger bikkja Nemi. Idet sola igjen kommer fram fra skyene og varmer, finner han fram en vannskål til henne.

– Jeg gjemte kjærligheten min til ham innerst i hjertet. Grunnen til at jeg tør å si offentlig at jeg har ønsket ham død, er at Øivind forstår det, sier Jeanette (42), og ser på Øivind (37), som nikker. 

I 23 år, fram til i fjor jul, valgte Øivind et liv med dop og fest. Han brukte alt unntatt heroin. Men siden januar har han vært nykter. «Med et par unntak», som han sier. Nå skriver de blogg sammen, «En glad gutt og søstera til dophuet» – i november kommer også boka ved samme navn ut. 

Øivinds høyeste ønske har nemlig vært å gi ut bok med sin historie. 

– Jo flere man kan påvirke eller skremme fra å gjøre det jeg har gjort, jo bedre, sier han.

Da Jeanette fikk vite at lillebror på 16 røyka hasj i friminuttene på skolen, ringte hun til Landsforbundet Mot Stoffmisbruk. En representant kom på besøk, men Øivind, allerede da med et talent for å snakke folk rundt, overbeviste dem om at så ikke var tilfelle. 

LES OGSÅ: Lotta (55) var gift med en alkoholiker og måtte ha hjelp til å fri seg fra det 

Som 17-åring gikk han videre fra hasj til å teste ut amfetamin, LSD, ecstasy – med mer. Det ble starten på et over tjue år langt liv med dop og fest. 

– Jeg var nysgjerrig, rastløs og søkte fart og spenning, forklarer Øivind.

Eller som Jeanette sier det: 

– Han har ikke ADHD og har ingen diagnoser. Han var en helt vanlig gutt som spilte fotball på kretslaget. Men så pælma han fotballskoene og dro «pepper» opp i nesa i stedet, sier hun og snur seg mot Øivind:

– Du sier selv at du ikke hadde noen spesiell grunn til å ruse deg. Det var bare det at du ville det. Hvis du skulle få et snev av samvittighet, så dro du bare ei stripe til.

LES OGSÅ: Gunn-Helen Øye: Jeg er en alkis

2016KK_MinNarkomaneBror_FERDIGEfiler
NYKTER: Siden jul, da Øyvind ble nykter igjen, har søsknene snakket sammen hver dag. De gangene hun ikke får tak i ham, kjenner Jeanette redselen i magen.Geir Dokken

Tøft for familien

Ifølge Jeanette valgte foreldrene hver sin måte å håndtere det på. Etter at moren deres hadde gitt Øivind sjanse på sjanse, kastet hun ham ut da han var 19 år, etter råd fra Landsforbundet Mot Stoffmisbruk.

– Både mamma og pappa var på møte der og ble anbefalt å stille krav, for at de ikke selv skulle risikere å gå til grunne. I to måneder visste de ikke hvor han var. Øivind ville la mamma «svi». Det var fryktelig tøft for dem. Da han kom tilbake, tok de imot ham med åpne armer, forteller Jeanette og legger til: 

– For pappa var det slik at «du gir aldri opp ungen din».

Noen år ut i Øivinds rusmisbruk skiltes foreldrene. Faren ble boende med sin narkomane sønn, betalte noe av dopet hans og kjørte ham til pusherne – for å vite at han i det minste var trygg. 

Til forsiden