ÅPNER OPP: «En glad gutt og søstera til dophuet» kaller Øivind (37) og Jeanette Flagstad (42) bloggen og boka som kommer – om deres erfaringer som henholdsvis rusmisbruker og pårørende.  Foto: Geir Dokken
ÅPNER OPP: «En glad gutt og søstera til dophuet» kaller Øivind (37) og Jeanette Flagstad (42) bloggen og boka som kommer – om deres erfaringer som henholdsvis rusmisbruker og pårørende. Foto: Geir Dokken
Tidligere rusmisbruker:

- Jeg mistet håpet om at han kunne og ville ta grep om livet sitt

I flere år valgte Jeanette å tenke at hun ikke hadde noen bror. Så kom han sakte, men sikkert tilbake etter 20 år hvor hasj, amfetamin, LSD og ecstasy var livet hans.

Hvordan er det å miste en bror i levende live? Se en fin og omtenksom gutt forsvinne foran øynene dine? Og gradvis erstattes av en mager, fremmed fyr med svarte ringer under sinte øyne, full av løgner og manipulasjon? 

– Hva slags strategier lager man seg da? Jeanette må tenke seg litt om, myser litt i den sterke sola på fortauskafeen. 

– Etter tiår med sorg, fortvilelse, skuffelse og sinne, bleknet de gode minnene. Etter å ha prøvd og prøvd, stilt opp og stilt opp, sett fortvilelsen hos mamma og pappa i årevis – så kuttet jeg ham ut, forteller hun. 

LES OGSÅ: Ann-Maris sønn ble narkoman som 12-åring

– For å overleve selv, endte jeg mer eller mindre bevisst med å glemme ham. Jeg mistet håpet om at han kunne og ville ta grep om livet sitt.

- Til slutt tenkte jeg at det ville ha vært bedre om han var død. 

I ubevoktede øyeblikk kunne sorgen likevel velte fram. Som da hun begynte å gråte helt ukontrollert på en konsert med Morten Harket under låta «Brother», der han synger:

You are still my brother
Till the end of time
You and I we lost our way
Differences of mind
Till the end of time

LES OGSÅ: Anne Cecilie var hjelpeløs tilskuer til at søsteren ruset seg

- Gjemte kjærligheten innerst i hjertet 

Vi møter bror og søster på en fortauskafé i Oslo. Han drikker svart kaffe, hun limonade. Ved Øivinds føtter ligger bikkja Nemi. Idet sola igjen kommer fram fra skyene og varmer, finner han fram en vannskål til henne.

– Jeg gjemte kjærligheten min til ham innerst i hjertet. Grunnen til at jeg tør å si offentlig at jeg har ønsket ham død, er at Øivind forstår det, sier Jeanette (42), og ser på Øivind (37), som nikker. 

I 23 år, fram til i fjor jul, valgte Øivind et liv med dop og fest. Han brukte alt unntatt heroin. Men siden januar har han vært nykter. «Med et par unntak», som han sier. Nå skriver de blogg sammen, «En glad gutt og søstera til dophuet» – i november kommer også boka ved samme navn ut. 

Øivinds høyeste ønske har nemlig vært å gi ut bok med sin historie. 

– Jo flere man kan påvirke eller skremme fra å gjøre det jeg har gjort, jo bedre, sier han.

Da Jeanette fikk vite at lillebror på 16 røyka hasj i friminuttene på skolen, ringte hun til Landsforbundet Mot Stoffmisbruk. En representant kom på besøk, men Øivind, allerede da med et talent for å snakke folk rundt, overbeviste dem om at så ikke var tilfelle. 

LES OGSÅ: Lotta (55) var gift med en alkoholiker og måtte ha hjelp til å fri seg fra det 

Som 17-åring gikk han videre fra hasj til å teste ut amfetamin, LSD, ecstasy – med mer. Det ble starten på et over tjue år langt liv med dop og fest. 

– Jeg var nysgjerrig, rastløs og søkte fart og spenning, forklarer Øivind.

Eller som Jeanette sier det: 

– Han har ikke ADHD og har ingen diagnoser. Han var en helt vanlig gutt som spilte fotball på kretslaget. Men så pælma han fotballskoene og dro «pepper» opp i nesa i stedet, sier hun og snur seg mot Øivind:

– Du sier selv at du ikke hadde noen spesiell grunn til å ruse deg. Det var bare det at du ville det. Hvis du skulle få et snev av samvittighet, så dro du bare ei stripe til.

LES OGSÅ: Gunn-Helen Øye: Jeg er en alkis

2016KK_MinNarkomaneBror_FERDIGEfiler
NYKTER: Siden jul, da Øyvind ble nykter igjen, har søsknene snakket sammen hver dag. De gangene hun ikke får tak i ham, kjenner Jeanette redselen i magen.Geir Dokken

Tøft for familien

Ifølge Jeanette valgte foreldrene hver sin måte å håndtere det på. Etter at moren deres hadde gitt Øivind sjanse på sjanse, kastet hun ham ut da han var 19 år, etter råd fra Landsforbundet Mot Stoffmisbruk.

– Både mamma og pappa var på møte der og ble anbefalt å stille krav, for at de ikke selv skulle risikere å gå til grunne. I to måneder visste de ikke hvor han var. Øivind ville la mamma «svi». Det var fryktelig tøft for dem. Da han kom tilbake, tok de imot ham med åpne armer, forteller Jeanette og legger til: 

– For pappa var det slik at «du gir aldri opp ungen din».

Noen år ut i Øivinds rusmisbruk skiltes foreldrene. Faren ble boende med sin narkomane sønn, betalte noe av dopet hans og kjørte ham til pusherne – for å vite at han i det minste var trygg. 

Jeanette gikk fra å prøve å hjelpe sin bror til å invitere ham i bursdager et par ganger i året. Så kom dagen hvor hun helt glemte å invitere han, glemte at hun hadde en bror. 

– Det gikk ikke an å gjøre avtaler med Øivind. Han lovet, men dukket aldri opp. Han ville jo egentlig ikke. Streite familiesammenkomster passet ikke inn i hans liv. 

GLANSDAGER: Før rusen tok Øyvind, var de to nære. Selv om Jeanette prøvde å glemme at hun hadde en bror, var han alltid der: – Innerst inne i hjertet, bakerst i hodet, så savnet jeg den fine lillebroren min.
GLANSDAGER: Før rusen tok Øyvind, var de to nære. Selv om Jeanette prøvde å glemme at hun hadde en bror, var han alltid der: – Innerst inne i hjertet, bakerst i hodet, så savnet jeg den fine lillebroren min.Privat

Med tiden ble det slik at den eneste gangen Jeanette og Øivind traff hverandre, var i det årlige juleselskapet, med Jeanette, moren og besteforeldre, som satt og gråt over Øivinds liv – og Øivind som tradisjonen tro lovet bot og bedring. Der Jeanette så Øivind som en splittet personlighet, så den rusa Øivind på Jeanette som den streite, pripne søstera.

– Han har alltid tenkt at jeg har fått alt gratis. Men fy fader som jeg har kjempa, sier Jeanette, og forteller om et av disse smertepunktene et såkalt streit A4-liv også ofte kan romme – og som ikke minst sier mye om hvordan dopet ødela alt som var fint i broren hennes.

LES OGSÅ: - Jeg møtte opp som full nisse på julaften

«Din jævla lausunge»

– I boka beskriver jeg hvordan jeg i en alder av 35 fikk vite at pappa ikke var min biologiske far. Han var en fantastisk pappa for meg, som ofte fortalte hvor glad han var i oss, så det var et sjokk.

Å få snakke med Øivind om det, ble svært viktig for henne. Hun ringte ham igjen og igjen, uten å få svar, som vanlig. 

– Jeg hadde aldri brukt ordet rusmisbruker mot ham – men da skrev jeg «din jævla rusmisbruker» i en SMS. Og fikk raskt til svar. «Din jævla lausunge, alltid så jævlig prektig og ordentlig». 

Hun tenker litt, og fortsetter, legger ingen fingre imellom selv om Øivind sitter tvers overfor henne. 

– Det var så sinnssykt kynisk og så lite empatisk. Jeg kunne ikke forvente noen som helst form for søskenkjærlighet. Det er bare kroneksempelet på hvordan narkotika forandrer en person, forteller Jeanette. 

– Hvordan er det for deg, Øivind, å høre om den smerten du har påført Jeanette og familien?

– Jeg skjønner jo det. Men skulle jeg ha tatt alt innover meg, så hadde jeg vært depressiv resten av livet. Jeg må leve i nået og tenke at nå blir det ikke mer smerte. Og si unnskyld gang på gang. 

LES OGSÅ: Mormor reddet Hanne da mamma ruset seg

- Dopet styrte alt i livet hans 

I 2011 døde faren deres – en pappa Jeanette alltid også vil se som sin pappa. I begravelsen holdt Øivind en tale, halvveis i pillerus riktignok, men den var oppriktig den takken han nå ga faren, om alt han hadde vært for ham. Han var på vei til å gå ned, da han plutselig igjen snur seg mot kista – og avgir et løfte.

«Fatter‘n – nå skal jeg slutte med all dritten og ikke finne på noe mer faenskap». Det skulle likevel gå fire år til før han var i nærheten av noe som lignet.

– Etter begravelsen kuttet han ut de kjemiske rusmidlene og sa han var rusfri, men røykte hasj i smug hver dag. 

Jeanette hadde gitt ham deler av sin egen arv – fordi hun visste faren hadde villet det, og fordi han manglet 150.000 for å få kjøpt sin egen leilighet. Hun ville gjerne hjelpe ham til et nytt liv – fordi hun følte hun hadde fått en bror igjen. Da hun forsto at han enda en gang hadde løyet for henne, ble Jeanette en hyppig bruker av boksetimene på treningssenteret.

– Jeg var så sinna. Jeg så Øivinds ansikt i boksehanskene. Jeg slo og slo og slo og slo. 

Det ville raseriet skulle hun igjen oppleve da hun for første gang fikk lese deler av Øivinds historie, skrevet ned ved hjelp av en annen.

– Det var helt sinnssykt å lese om hvordan han manipulerte og løy. Det var veldig tøft å lese svart på hvitt hvordan han hadde brukt oss – og gitt fullstendig faen i oss. Dopet styrte alt i livet hans.  

Så hvordan gjenvinner man tilliten etter noe sånt? Øivind svarer slik: 

– En som har drevet på som meg kan jo ikke forvente at tilliten bare kommer. Jeg tror det kan ta mange år. Jeg må bare bevise at jeg er innstilt på å forandre meg og opprettholde forandringen, sier han liketil.

- Jeg står med hjertet i hånda

Jula 2015 skulle bli annerledes. Øivind stilte nykter. I mange år hadde han snakket om å gi ut en bok med sin livshistorie. Jeanette tilbød å hjelpe ham. For kanskje kunne et bokprosjekt friste ham til å holde seg nykter?

Hvordan er det å få tilbake en bror? Se en mager, fremmed fyr med svarte ringer under sinte øyne, full av løgner og manipulasjon gradvis forsvinne? For gradvis kunne hun stole på ham igjen. Han kom som avtalt. Og han leverte sine kapitler til boka.

– Det hadde jeg ikke ventet. Da ble jeg imponert, smiler Jeanette og fortsetter: 

– Det er fantastisk å få lov til å bli kjent med Øivind igjen. Når han er nykter er han en kjempefin fyr. Han er snill, varm, fin og følsom. Litt etter litt har jeg merket at hjertet har åpnet seg igjen. Men jeg står med hjertet i hånda. Det hopper litt fra dag til dag. Jeg åpner litt opp, og trekker meg litt tilbake. Det er fint, men krevende. Det er mye han skal lære.

En rettlinjet reise tilbake til det Øivind kaller et vanlig liv, har det på ingen måte vært. Ærlig har de delt opp- og nedturene på både bloggen og Facebook-siden sin. Det er en filmsnutt hvor de sitter i sofaen og ser på barndomsbilder – og Jeanette begynner å gråte, kjenner på savnet, sorgen og sinnet hun fortsatt bærer på.

Det er Jeanette som sint og skuffet vil stoppe hele prosjektet – hun får ikke tak i Øivind, og nå er hun dritt lei. Det er Øivind, som skamfull og ydmyk ber om unnskyldning. 

– Vi vil vise at dette ikke er Plata eller «Petter uteligger», dette er i nærmiljøet. Øivind bodde aldri på gata. Dette handler om ungdommene som sitter i busskuret og tar dop på fest, sier Jeanette. 

– Det handler om valg. Hva skjer med en helt vanlig familie når én prøver narkotika og ikke klarer å slutte? Vår åpenhet kan kanskje hjelpe foreldre med å ta samtalen med barna sine – tidlig nok.

LES OGSÅ: Hege tok amfetamin flere ganger om dagen

VIL HJELPE ANDRE: Øivind og Jeanette håper deres åpenhet kan hjelpe foreldre med å ta samtalen med barna sine – tidlig nok.
VIL HJELPE ANDRE: Øivind og Jeanette håper deres åpenhet kan hjelpe foreldre med å ta samtalen med barna sine – tidlig nok.

Har fått støtte av venner og kjæreste 

«Hva velger du når du får tilbudet?» Det er så lett å prøve, men det kan være så ufattelig vanskelig å slutte, forteller Jeanette. Hvor gjør man så av alle skuffelsene, all sorgen, all sinnet? Hvordan overleve som pårørende?

Jeanette har trent, skrevet, gått til psykolog. Hun har kjæresten Viktor – og er omgitt av gode venner.

– Jeg har en god liten stamme på omtrent ti personer som stiller opp for meg når som helst, sier Jeanette, og siterer barndomsvenninnen Hanne på Kolbotn: «Du kan fortelle meg dette hundre ganger. Fortell til du er tom».

Så har kanskje også broder’n, som hun kaller ham, noe svært viktig å tilføre henne. Mens Jeanette har vært typen som har drevet seg selv hardt – med skyhøye krav til seg selv og mantraet «Den som gir seg er en dritt» – er Øivind også her hennes rake motsetning.

– Øivind kan lære meg litt også. «Du må ta det litt med ro, nå må du slappe av», sier han til meg. Han lærer meg at man ikke bare skal «gønne» på og holde på med fornuftige ting hele tiden, sier Jeanette, tenker litt før hun fortsetter: 

– Jeg har sørget for å være opptatt hele tiden. Jeg må stoppe opp litt nå. Lurer på hvor mange ganger jeg har snakket om at jeg sikkert burde begynne med yoga eller meditasjon? sier Jeanette og ler. 

Et siste spørsmål gjenstår: Hva gjør søstera om broder’n igjen ramler utpå? Og hva gjør hun om han enda en gang ber henne om hjelp?
Jeanette må tenke seg litt om. 

– Jeg har tenkt at dette er aller siste gang jeg ville orke å hjelpe ham. Samtidig er vi bare mennesker, vi gjør feil hele tiden. Målet er at Øivind skal stå nykter på sine egne bein, men jeg kan ikke gjøre det for ham. Han må ville det og klare det selv. Det eneste jeg kan gjøre er å støtte ham. Samtidig som jeg passer på meg selv. 

Denne reportasjen står også i KK nr 38, 2016.

Til forsiden