FIKK SLAG: – Livet slår oss overende, men vi velger selv om vi skal bli liggende, eller reise oss. Jeg valgte å reise meg, og haltende gå videre, sier Ragnhild.  Foto: Ellen Jarli
FIKK SLAG: – Livet slår oss overende, men vi velger selv om vi skal bli liggende, eller reise oss. Jeg valgte å reise meg, og haltende gå videre, sier Ragnhild.
Foto:Ellen Jarli
Slag:

- Jeg skulle ha skjønt at noe var galt, men det er lett å være etterpåklok

Ragnhild (47) ble dypt deprimert og mistet livsgnisten da hun ble rammet av slag for 12 år siden. Et møte med en coach ble vendepunktet.

Ragnhild hadde jobbet som forlagsredaktør i Cappelen i fire år. Hun bodde i en leilighet sentralt i Oslo, hadde lange dager i det som var drømmejobben, likte å trene etter jobb og hadde et stort nettverk som hun var sammen med på fritiden. Livet var godt. Ragnhild nøt å leve.

I desember 2004 merket Ragnhild at formen ikke var som før. På nyttårsaften besvimte hun i dusjen, og bestemte seg for å bli hjemme. Etter jul hanglet hun mer og mer. 

– Jeg skulle ha skjønt at noe var galt, men det er lett å være etterpåklok, sier Ragnhild Mork (47), som nylig ga ut boka «Slagdama». Hun kommer opprinnelig fra Brattvåg på Sunnmøre, men har bodd i Oslo siden 1989. 

LES OGSÅ: Halvparten av disse hjerneslagene kan forhindres

Mistet synet 

En fredag etter jobb i februar 2005 drar Ragnhild på byen med en venninne. Det er god stemning, de drikker drinker og koser seg da Ragnhild plutselig mister synet på det høyre øyet. Etter fem minutter kommer det tilbake. Venninnen ber henne dra på legevakten, men Ragnhild sier nei. Hun beroliger venninnen med at hun skal ta kontakt med fastlegen over helgen. 

En uke senere ringer venninnen til Ragnhild for å høre hva legen sa. Ragnhild forteller henne at hun har hatt så mye å gjøre og «glemt» å ringe. 

– Alt annet var viktigere enn å ta den telefonen, minnes Ragnhild. 

Da Ragnhild omsider får ringt og bestilt seg en time dagen etterpå, går det ikke mange sekunder før fastlegen ringer opp igjen. «Du må dra
på Ullevål med én gang, og det haster», sier han.

Ragnhild forstår alvoret og blir livredd. På øyeavdelingen blir hun sjekket for drypp. 

– Jeg visste ikke hva det var, sier Ragnhild, som ble sendt hjem fordi de ikke så tegn til at noe var galt. 

LES OGSÅ: Noen risikofaktorer er unike for unge kvinner

I ukene som fulgte ble Ragnhild stadig dårligere. Hun gikk med konstante influensasymptomer. I midten av mars ble hun sykmeldt. Legen mente at Ragnhild var utbrent. 

– Jeg var mye hos legen, men ingen fant ut hva det feilte meg. 

Det som imidlertid ikke stemte med å være utbrent, var feberen som kom og gikk gjennom dagen. I mai var Ragnhild så dårlig at hun knapt klarte å stå på beina. Da hun dro innom legen, steg feberen tilfeldigvis til 42. 

– Han ville legge meg inn, men Lovisenberg sykehus mente at jeg kunne vente en uke før jeg ble lagt inn, sier Ragnhild og blir stille før hun fortsetter: 

– Hvis jeg hadde kommet inn med én gang, er det ikke sikkert jeg ville ha fått slag. Det er sårt å tenke på i ettertid, sier Ragnhild, som klaget til Norsk Pasientskadeerstatning. Etter seks år fikk hun medhold i at hun skulle vært behandlet tidligere. 

Da hun til slutt blir lagt inn på Lovisenberg, føler Ragnhild seg trygg. Her blir hun ivaretatt, og nå skal de endelig finne ut hva det feiler henne. De oppdager at hun har en betennelse på hjerteklaffen (endokarditt) og setter henne på medisiner. 

LES OGSÅ: Hanne fikk hjerneslag da hun var høygravid med datteren

Slagdama
VILLE TILBAKE: Ragnhild jobbet som forlagsredaktør og var på full fart framover i livet da hun ble rammet av et alvorlig hjerneslag. – Den førte til en rekke kamper, den aller første om å overleve. Å få slag er et slag i trynet. Ellen Jarli

Førligheten forsvant

Etter fire dager får Ragnhild besøk av broren. Han opplever at Ragnhild ikke er seg selv. Hun merker det selv også. Hun sier ja når hun mener nei og omvendt, i tillegg merker Ragnhild at hun har problemer med å uttrykke seg. Da broren går, tilkaller hun sykepleieren som beroliger henne med at alt er greit. Men idet sykepleieren skal til å gå, merker Ragnhild at hun har mistet førligheten i høyresiden. 

– Jeg har aldri vært reddere og skrek slik jeg aldri har skreket verken før eller siden. Det var selve primalskriket. 

Til forsiden