OPERASANGER: Mari Eriksmoen drømte om å slå gjennom med sang sammen med bestevenninnen Ina Kringlebotn. Nå er det bare hun igjen. Foto: Astrid Waller
OPERASANGER: Mari Eriksmoen drømte om å slå gjennom med sang sammen med bestevenninnen Ina Kringlebotn. Nå er det bare hun igjen.
Foto:Astrid Waller
Mari Eriksmoen:

- Jeg ville nok ikke blitt operasanger uten henne

De kalte seg «Marina», Mari og Ina. Sammen skulle de hjelpe og støtte hverandre i kampen om de store rollene på Europas operahus. Nå er det bare Mari igjen. Men Ina er alltid med henne.

Jeg ville nok ikke blitt operasanger uten henne, sier Mari Eriksmoen (33). 

Marmoren er som alltid kald, men kaffen varm i Operaens kafé denne formiddagen. Den internasjonalt anerkjente sopranen er noen få dager i Oslo før hun reiser videre til operaen i Wien, der hun skal starte prøvene på Mozarts «Don Giovanni». Det er 17 måneder siden bestevenninne og kollega Ina Kringlebotn døde av føflekkreft. For Mari, ett og et halvt år der livet virkelig har kjørt videre på en motorvei med stadig høyere hastighet. Måneder der hun har taklet tøffe jobber, graviditet og sorg.  

– Ina er alltid med meg på reisen, for det fortjener hun. Det var jo sånn livet skulle være: oss to. Vi kalte oss for «Marina», tenkte at vi skulle synge, jobbe sammen og være bestevenner for alltid. Vi skulle jo være sammen om dette. Det var vårt fellesprosjekt. 

LES OGSÅ: "Husk Annie, nyt livet. Vi sees igjen", hvisker Kristine. Samme kveld får Annie telefon om at bestevenninnen er død.

Ina et lite skritt foran Mari, fra de 14 år gamle sang musikalsvisker i Ski nye kirke. Ina var allerede kjent som et stort sangtalent hjemme i Ski. Mari spilte fiolin, sang litt, men det var gjennom Ina og tanten hennes, operastjernen Solveig Kringlebotn, hun ble innviet i en verden av sang og teater. Et fag og et miljø så krevende at har man først gått inn i det, fungerer det ikke med en plan b. Man må gi alt. Via musikklinjen på videregående, musikkhøgskolen og operastudier i København fløy Ina og Mari ut i verden og opplevde suksess på operascenene i Europa. Ina fikk ansettelse ved Komischer Oper i Berlin. Mari debuterte på Operaen i Wien, og for tre år siden på La Scala i Milano. De ble begge mer kjent blant operapublikummet ute i Europa enn hjemme i Norge. Da Ina ble syk våren 2015, hadde hun akkurat født en liten datter. 

– Hun var gravid. Hadde livet foran seg. Så ble hun syk og etterlot seg et lite barn. Nå som jeg har en liten baby selv, som akkurat nå er like gammel som datteren til Ina var da hun døde, siger det inn over meg hvor forferdelig det må ha vært for henne. Hvor meningsløst og urettferdig det er. Det er så tøft at jeg aldri blir ferdig med det. Sorgen vil alltid være der. Innimellom er jeg bitter fordi et menneske som betydde så mye for så mange, er borte. Det er brutalt.

LES OGSÅ: Mistet noen du er glad i?

Mari Eriksmoen
All Over Press Norway

Mari forteller om den fantastiske dagen i april i fjor der de to var sammen hele dagen hjemme hos Ina i Drøbak. Kreften var under kontroll, og de var optimistiske. Mari var på vei til England, der hun skulle debutere på operafestivalen Glyndebourne, en tre måneders maraton med prøver og forestillinger.  

– Jeg er så glad for at vi hadde denne dagen sammen. Den går gjennom hodet mitt hele tiden. Da jeg reiste til England, tenkte jeg ikke at den skulle være den siste vi hadde sammen. 

Ina døde på sommerens lyseste dag, 21. juni 2015. 

– Jeg hadde fortsatt 13 forestillinger igjen i England da hun døde. Jeg måtte prestere, og så

Mari Eriksmoen og Ina Kringlebotn
UREDD: – Jeg savner ureddheten jeg hadde som yngre. Da bare hoppet jeg i ting, sier Mari.Astrid Waller
var jeg så knust. Jeg vurderte å avlyse alt, men Solveig sa at jeg ikke burde gjøre det, at Ina ville at jeg skulle stå på. Jeg ville bare ligge i senga og grine, og så måtte jeg gå inn i sminken, forandre meg og gjøre en veldig energisk rolle. Det at jeg måtte inn i et annet univers, var på en måte befriende også. Jeg fikk ut mye energi, i hvert fall. Men det var tøft. Når man gråter, er stemmen det første som brister. Den er veldig sårbar. Jeg sov dårlig, var så sliten. Samtidig gjorde jeg alt som skulle være bra; jeg fikk akupunktur, jeg trente, jogget. Det var vanvittig tøft å gå på scenen.

LES OGSÅ: -Da mamma døde mistet jeg meg selv

Mari skulle også debutere på The Proms i Royal Albert Hall, men det tøffeste den sommeren var likevel starten på Olavsfestspillene i Trondheim. «Mass for Modern Man» av Ståle Kleiberg skulle åpne festspilldagene. Et mørkt og eksistensialistisk musikkstykke om det moderne menneskes søken etter mening. Hva når livet blir meningsløst?  

Til forsiden