OPERASANGER: Mari Eriksmoen drømte om å slå gjennom med sang sammen med bestevenninnen Ina Kringlebotn. Nå er det bare hun igjen. Foto: Astrid Waller
OPERASANGER: Mari Eriksmoen drømte om å slå gjennom med sang sammen med bestevenninnen Ina Kringlebotn. Nå er det bare hun igjen. Foto: Astrid Waller
Miste Venn

- Jeg ville nok ikke blitt operasanger uten henne

De kalte seg «Marina», Mari og Ina. Sammen skulle de hjelpe og støtte hverandre i kampen om de store rollene på Europas operahus. Nå er det bare Mari igjen. Men Ina er alltid med henne.

Jeg ville nok ikke blitt operasanger uten henne, sier Mari Eriksmoen (33). 

Marmoren er som alltid kald, men kaffen varm i Operaens kafé denne formiddagen. Den internasjonalt anerkjente sopranen er noen få dager i Oslo før hun reiser videre til operaen i Wien, der hun skal starte prøvene på Mozarts «Don Giovanni». Det er 17 måneder siden bestevenninne og kollega Ina Kringlebotn døde av føflekkreft. For Mari, ett og et halvt år der livet virkelig har kjørt videre på en motorvei med stadig høyere hastighet. Måneder der hun har taklet tøffe jobber, graviditet og sorg.  

– Ina er alltid med meg på reisen, for det fortjener hun. Det var jo sånn livet skulle være: oss to. Vi kalte oss for «Marina», tenkte at vi skulle synge, jobbe sammen og være bestevenner for alltid. Vi skulle jo være sammen om dette. Det var vårt fellesprosjekt. 

LES OGSÅ: "Husk Annie, nyt livet. Vi sees igjen", hvisker Kristine. Samme kveld får Annie telefon om at bestevenninnen er død.

Ina et lite skritt foran Mari, fra de 14 år gamle sang musikalsvisker i Ski nye kirke. Ina var allerede kjent som et stort sangtalent hjemme i Ski. Mari spilte fiolin, sang litt, men det var gjennom Ina og tanten hennes, operastjernen Solveig Kringlebotn, hun ble innviet i en verden av sang og teater. Et fag og et miljø så krevende at har man først gått inn i det, fungerer det ikke med en plan b. Man må gi alt. Via musikklinjen på videregående, musikkhøgskolen og operastudier i København fløy Ina og Mari ut i verden og opplevde suksess på operascenene i Europa. Ina fikk ansettelse ved Komischer Oper i Berlin. Mari debuterte på Operaen i Wien, og for tre år siden på La Scala i Milano. De ble begge mer kjent blant operapublikummet ute i Europa enn hjemme i Norge. Da Ina ble syk våren 2015, hadde hun akkurat født en liten datter. 

– Hun var gravid. Hadde livet foran seg. Så ble hun syk og etterlot seg et lite barn. Nå som jeg har en liten baby selv, som akkurat nå er like gammel som datteren til Ina var da hun døde, siger det inn over meg hvor forferdelig det må ha vært for henne. Hvor meningsløst og urettferdig det er. Det er så tøft at jeg aldri blir ferdig med det. Sorgen vil alltid være der. Innimellom er jeg bitter fordi et menneske som betydde så mye for så mange, er borte. Det er brutalt.

alt
Foto: All Over Press Norway Vis mer

LES OGSÅ: Mistet noen du er glad i?

Mari forteller om den fantastiske dagen i april i fjor der de to var sammen hele dagen hjemme hos Ina i Drøbak. Kreften var under kontroll, og de var optimistiske. Mari var på vei til England, der hun skulle debutere på operafestivalen Glyndebourne, en tre måneders maraton med prøver og forestillinger.  

– Jeg er så glad for at vi hadde denne dagen sammen. Den går gjennom hodet mitt hele tiden. Da jeg reiste til England, tenkte jeg ikke at den skulle være den siste vi hadde sammen. 

Ina døde på sommerens lyseste dag, 21. juni 2015. 

alt
UREDD: – Jeg savner ureddheten jeg hadde som yngre. Da bare hoppet jeg i ting, sier Mari. Foto: Astrid Waller Vis mer

– Jeg hadde fortsatt 13 forestillinger igjen i England da hun døde. Jeg måtte prestere, og så var jeg så knust. Jeg vurderte å avlyse alt, men Solveig sa at jeg ikke burde gjøre det, at Ina ville at jeg skulle stå på. Jeg ville bare ligge i senga og grine, og så måtte jeg gå inn i sminken, forandre meg og gjøre en veldig energisk rolle. Det at jeg måtte inn i et annet univers, var på en måte befriende også. Jeg fikk ut mye energi, i hvert fall. Men det var tøft. Når man gråter, er stemmen det første som brister. Den er veldig sårbar. Jeg sov dårlig, var så sliten. Samtidig gjorde jeg alt som skulle være bra; jeg fikk akupunktur, jeg trente, jogget. Det var vanvittig tøft å gå på scenen.

LES OGSÅ: -Da mamma døde mistet jeg meg selv

Mari skulle også debutere på The Proms i Royal Albert Hall, men det tøffeste den sommeren var likevel starten på Olavsfestspillene i Trondheim. «Mass for Modern Man» av Ståle Kleiberg skulle åpne festspilldagene. Et mørkt og eksistensialistisk musikkstykke om det moderne menneskes søken etter mening. Hva når livet blir meningsløst?  

– Å synge her var mye tøffere. Det var vanskelig ikke å bli emosjonelt berørt, for jeg sto selv midt i en følelse av meningsløshet. For meg har det hjulpet å snakke om Ina. Jeg har også fått velsignelse fra familien om at det er greit. Jeg tror at hun ville satt pris på det – at hun ikke blir glemt. 

Det er to dager siden Mari Eriksmoen hadde solokonsert på Operaen, og i morgen skal hun holde mesterklasse for sangstudentene på Musikkhøgskolen. Det føles som om det er kort tid siden hun selv var elev der, siden hun og Ina ble undervist av de beste sangerne. Men ti år med øving, auditioner og tøff konkurranse har passert. 

«Hvordan tør du», spurte den lokale pressen da Mari skulle debutere bare 26 år gammel på Theater an der Wien. Under spørsmålet ulmet kanskje: «Hvordan våger du?» For Mari var fremdeles student, hun hadde liten erfaring fra de store scenene – og hun skulle synge Zerbinetta i «Ariadne auf Naxos», en av de mest krevende rollene som finnes. 

– Den er jo Mount Everest for de høye sopranene. Stratosfærisk, med et vanvittig krevende parti. Og jeg var helt uredd. Spørsmålene fra pressen bare prellet av. Kall det gjerne naivt. Det kunne vært nådeløst og fatalt om det ikke hadde gått bra. Jeg følte på en rar måte at det var trygt også – siden det ikke var hjemme i Norge og jeg tenkte at ingen fikk vite om det. Kanskje det var derfor det gikk også, at jeg bare kastet meg ut i det. At jeg kunne hoppe inn i den rollen med bare sommerfugler i magen. Jeg savner noen ganger den Mari. 

– Var du tryggere før? 

– Jeg var mer uredd. Er mer kritisk nå, og vet hvor fatalt det kan være om man får slakt. Jeg vet hvor fort ryktene går – «Hun er visst ikke så bra lenger, hun». Jeg kjenner bransjen og vet hvor skummel den er. 

– «Kometkarriere» er det noen som betegner det som. Tenker du det selv? 

– Nei, fordi jeg har jobbet så hardt hele veien. Jeg husker at jeg trodde at jeg hadde dårlig tid da jeg var 22 år. Det er absurd å tenke på nå. Men denne utålmodigheten er nok årsaken til at det er gått framover i et raskt tempo. Fortsatt er jeg ung i bransjen og ofte av de yngste i et cast. Da er det helt vilt å tenke at jeg som 22-åring var stresset. Jeg slapper aldri av. Nå er jeg der jeg vil være, men jeg vil alltid til et nytt sted. Kan kalle det en slags rastløshet. Det er slitsomt, men nødvendig hvis man skal holde det gående. Det er et tøft yrke. Jeg håper ikke at døtrene mine blir operasangere, for å si det slik.

alt
BESTEVENNER: – Jeg blir aldri ferdig med sorgen over at Ina ble borte, sier Mari (t.h.) Foto: Privat Vis mer

LES OGSÅ: Ingrid Lorentzen: -Otto er god på å redde meg 

Utseendefokus også i operaen

Mari Eriksmoen forteller om år da hun reiste rundt for å vise seg fram på de forskjellige operahusene. Om hvor vondt det kan være å vente på tur. Det å stå der ute på gangen og lytte gjennom døra, vakre sangere, perfekte, nydelige stemmer. Hva er regissør og dirigent ute etter denne gangen? Hvordan kan hun hevde seg når de andre er så gode? Mari forteller også om ydmykende auditionrunder der fokus etter hvert lå mer på regissørens idé og form enn stemmekvalitet. 

– Noen ganger er det ingen kjemi, som da en koreograf tvang meg til å synge en arie mens jeg skulle gjøre noen merkelige bevegelser. Hun trodde vel at jeg var en sånn blond sopran uten dybde, som bare kan spille kokett. Jeg prøvde virkelig å motbevise det, men hun hadde bestemt seg. 

– Er det blitt mer fokus på form enn innhold også i opera?

– Noen ganger, ja. Utseende har fått mye mer plass i denne bransjen også. Det har med tiden vi lever i. Dette utseende-fokuset får også mye kritikk. Vi er ikke modeller.
Vi lever ikke av å bruke tid på utseende og treningsstudio. Vi bruker tid på å øve. Men jeg bryr meg om hvordan jeg ser ut. Selvfølgelig.

Derfor var det en lettelse å få være tykk og gammel på scenen i juni. Mari var høygravid, og ble sminket gammel på Komischer Oper i Berlin.

– Det var befriende. For første gang følte jeg at jeg ble castet for stemmen min, og den alene. Jeg er blitt flinkere til å stole på meg selv, og tenker: Liker de meg ikke, så liker de meg ikke. Men jeg har absolutt en ekstremt selvkritisk side. Jeg jobber hele tiden med å tenke at jeg er god nok – at det er en grunn til at jeg er der jeg er. 

Om noen dager går ferden tilbake til Theater an der Wien, et teater hun er kommet tilbake til hvert år siden debuten i 2010. Det føles på en måte trygt og godt, langt mer komfortabelt enn å stå på scenen i Norge. 

– Det handler om at Norge er et lite land, og når man begynner å gjøre det bra, er det mange som tenker: «Hvorfor hun?» Jeg klarer ikke være helt cool – for jeg blåser ikke i hva folk tenker. Når jeg står på scenen, kan jeg bli utrolig stresset av tanken på at mange ikke liker det jeg gjør, at janteloven er mot meg. Det er mange dyktige sangere i Norge – og på Operaen, så jeg er redd for at de skal bli sure når jeg får en rolle. 

Den beste hjelpen hun kan få, kommer fra Solveig Kringlebotn, Inas tante – som har håndtert en internasjonal karriere og samtidig fått tre barn. 

– Hun har sunget på de største operahusene, men har holdt bakkekontakten. Et kjempeforbilde. Solveig er en slags mentor og hjelper meg å fokusere riktig og ikke ta imot alt.

alt
FLAGGERMUSEN: Mari sammen med Inas tante, Solveig Kringlebotn, sammen i «Flaggermusen». Vis mer

LES OGSÅ: LES OGSÅ: Moren solgte huset og bilen for at datteren Maiko skulle få leve drømmen som ballettdanser sin på andre siden av kloden. Ville vi gjort det samme?

Ikke en A4-familie

Med seg til Wien har Mari døtrene Ina Olava (3 md.), Alma (3 ½) og foreldrene sine. Mari og dirigent-ektemannen Eivind Gullberg Jensen bytter på å ta seg av jentene, de får hjelp av familie og en au pair – og de forsøker alt de kan å finne tid til å være sammen som familie. Fast adresse er i Bergen, der Eivind har sine to barn fra et tidligere forhold. Men verken Mari eller Eivind jobber der. Begge reiser rundt til scener og konserthus over hele Europa. 

– Barna kan jo ikke være en stafettpinne vi sender videre til hverandre heller. Vi er flinke til å slappe av og kose oss når vi er sammen, vi fokuserer på det. Jeg kan være litt «loner» også. Klarer meg fint i perioder alene. 

Men nå er det «Don Giovanni» for fulle mugger, bokstavelig talt. Med i bagasjen er brystpumper og tåteflasker. Det nytter ikke å ta ett års barselpermisjon når man er frilanssanger, påpeker Mari. Da blir karusellen umulig å hoppe på igjen. 

Minstejenta ble født på olsok og måtte få navnet Ina Olava. 

– Jeg tror Ina ville ha elsket det. Hun var jo litt av en diva, forsvant ikke i mengden. Hun ville ikke bli glemt. 

Nettopp derfor snakker Mari ofte om Ina.  

– Fortsatt kan jeg begynne å gråte, men jo mer jeg snakker om henne, desto mer naturlig blir det. Vi støttet og hjalp hverandre. Nå er Ina med meg i ånden. Jeg føler nesten at jeg kan snakke med henne.

– Er hun din skytsengel? 

– Ja, det er hun. 

Hår og make-up: Mari Haugersveen

[email protected] Denne saken står også i KK nr 1, 2017

Til forsiden