VANSKELIG Å SNAKKE OM: – Jeg ville ikke at mannen min (Fredrik Johnsen, red. anm.) skulle bli bekymret og engstelig for meg. Jeg klarte ikke å snakke med døtrene mine heller om hvordan jeg hadde det, forteller Kristin Oudmayer. 
 Foto: Nina Ruud, Astrid Waller og Vibeke Montero
VANSKELIG Å SNAKKE OM: – Jeg ville ikke at mannen min (Fredrik Johnsen, red. anm.) skulle bli bekymret og engstelig for meg. Jeg klarte ikke å snakke med døtrene mine heller om hvordan jeg hadde det, forteller Kristin Oudmayer. Foto: Nina Ruud, Astrid Waller og Vibeke Montero
Utbrent

Kristin Oudmayer skammet seg over å være utbrent

- Selv ikke legen min måtte få vite noe.

En morgen sto Kristin Oudmayer på «God Morgen, Norge» på TV 2 og snakket om mobbing og inkludering. Hun hadde svart genser, løst krøllet hår og så trygg og engasjert ut. Akkurat som mange hadde sett henne før. Temaet hadde hun snakket om hundrevis av ganger som ansvarlig for Unicefs «Du kan være den ene»-program, og som forfatter av to bøker om mobbing. 

Men noe var helt annerledes denne gangen. Noe ingen kunne se.  Hun dro rett hjem og la seg i senga så fort innslaget var over. Der ble hun liggende hele dagen og tenke på alt hun hadde sagt på tv. Hvor banale var ikke de utsagnene? Hvem som helst kunne sagt det hun sa. Hun lurte alle. Og snart ville hun bli avslørt. 

Jeg må nok innrømme at jeg alltid hadde sett litt med skepsis på alle de som snakket om at de var utbrente. Jeg har selv hatt noen tøffe runder i livet, og hadde i mitt stille sinn tenkt at folk la seg ned litt for fort, at de manglet evnen til å ta seg sammen.

Det svært få visste, var at den profilerte samfunnsdebattanten og forfatteren nettopp hadde inngått en avtale med fastlegen og den nærmeste sjefen sin, om at hun bare skulle jobbe én dag i uken. Hun skulle holde noen foredrag som alt var booket. Og noen medieopptredener sa hun ja til. Men timeplanen var kraftig redusert. De færreste visste at hun var syk av stress. Ingen måtte få vite at også hun var blitt en sånn som kalte seg utbrent. Hva ville det gjøre med det imaget hun hadde bygd seg opp? Hvordan ville folk se på henne hvis de fikk vite det?

– Mye av min identitet var bygget opp rundt jobben min og det å være et driftig menneske. Jeg må nok innrømme at jeg alltid hadde sett litt med skepsis på alle de som snakket om at de var utbrente. Jeg har selv hatt noen tøffe runder i livet, og hadde i mitt stille sinn tenkt at folk la seg ned litt for fort, at de manglet evnen til å ta seg sammen. Nå var hun der selv. Uten tvil.

alt
SKAMMET SEG OVER Å VÆRE UTBRENT: – Det er skremmende enkelt å skjule at man ikke har det bra, sier Kristin Oudmayer. Foto: Nina Ruud, Astrid Waller og Vibeke Montero Vis mer

– Jeg skammet meg fryktelig over det. Så mye at verken venner eller kolleger fikk vite hvorfor jeg var så mye borte fra jobben. LES MER: 5 tegn på at du er i ferd med å bli utbrent

Skammen slapp taket

Fastlegen ville at Kristin skulle sykemelde seg 100 prosent. Det kom ikke på tale.

– Tanken på å bli helt borte, å måtte forklare meg og kanskje senere slite med å komme tilbake i jobb, var helt umulig for meg, forteller Kristin.

– Til slutt ble vi enige om at jeg skulle beholde én arbeidsdag i uken.  

Å fortelle det til fastlegen var vanskelig for Kristin. Hun kjente ham jo så godt, de snakket om alt mulig. Hun ville ikke at han skulle begynne å se på henne som en svak person.

– Jeg gikk til ham to ganger før jeg greide å si det som det var, smiler Kristin.

Etter måneder med tett oppfølging fra legen, kraftig redusert timeplan og et kurs i stressmestring og forebygging, kom Kristin til et punkt der skammen begynte å slippe taket. Hun begynte å fortelle venner og kolleger hvordan hun hadde det og hvordan det siste året hadde vært. Senere skrev hun et innlegg som hun publiserte på Facebook til 2500 følgere og venner. Innlegget ble også trykket i Dagbladet.

– For meg handlet det om å forstå hvorfor jeg var som jeg var, hvordan fortiden har vært med på å forme meg. Jeg begynte å forstå at jeg selv kunne styre hvordan jeg hadde det. Jeg så at med endringer i livsstilen kunne jeg unngå at dette skjedde igjen. 

 Kristin er overrasket over hvor mange i bekjentskapskretsen som ikke hadde skjønt at noe var galt. Det var ingen sak å leve i fred med skammen sin.

– Det er nesten skremmende hvor enkelt det er å skjule at man ikke har det godt. Jeg skrev jevnlige oppdateringer på Facebook slik jeg hadde pleid hvis jeg var ute og holdt et foredrag. Og jeg sa jo ingenting til noen.

Heller ikke mannen hennes fikk den fulle sannheten i begynnelsen.

– Jeg ville ikke at mannen min skulle bli bekymret og engstelig for meg. Jeg klarte ikke engang å snakke med mine egne døtre på 15 og 17. Det måtte moren min gjøre for meg! Det er jo et paradoks med tanke på at jeg i flere år har jobbet i psykiatrien som miljøterapeut for barn som er pårørende til en voksen syk, forteller Kristin.

– Det er nesten skremmende hvor enkelt det er å skjule at man ikke har det godt.

Skammet du deg overfor din egen familie?

– Det handlet nok mer om en redsel for at de skulle bli redde og bekymret. Dessuten fant jeg rett og slett ikke ord jeg kunne bruke til å forklare det på. Og samtidig ville jeg ikke at barna mine skulle se meg som en sytende mor, som ikke greide å holde hverdagen i gang, sier Kristin.

Hun jobber for fullt igjen, men på en annen måte enn før.

– Jeg er nok blitt flinkere til å gi f, og vet at det må bli en permanent ordning.

[email protected] Denne reportasjen stod gså på trykk i KK 4/2016

Til forsiden