NÅR DITT BARN ER EN MOBBER: Er det lett å møte mobberens foreldre med fordommer og forakt? Foto: Charlotte Wiig
NÅR DITT BARN ER EN MOBBER: Er det lett å møte mobberens foreldre med fordommer og forakt? Foto: Charlotte Wiig
Mobbing

Når det er ditt barn som mobber - hva gjør du?

«Marianne» følte seg maktesløs da datteren ble beskyldt for å mobbe. «Eldbjørg» bestemte seg for ikke å kjefte og smelle.

Hvordan ser du ditt barn? Med et mors blikk, selvsagt. Uansett. «Marianne» (43) så en liten jente som var trygg på seg selv, den fremmelige, som siden barnehagen tok ledelsen. Ikke for å ha makten, men mer for å ta regien, ordne opp. Samle de andre barna på linje, organisere leken – gjemsel, sisten, hauk og due. Men hun så også en jente som tok seg ekstra av gutten som ikke hadde noe ordentlig språk. Som sto opp for de svake. Også på skolen. 

– Hun hadde et stort hjerte for dem som ikke var helt A4, de rufsete guttene, fosterhjemsbarna, dem likte hun å omgås, forteller Marianne. 

Så derfor hadde hun ikke sett for seg dette: At de en dag skulle få sinte foreldre på døra, eller ubehagelig telefoner på sene kvelder. At «Ellen» gjentatte ganger på både barne- og ungdomsskolen skulle pekes ut som kjernen i konflikter, hjernen bak intriger, den som frøs ut den svakeste. 

La oss for ordens skyld påpeke at dette er deres historie. De som følte seg mobbet og utestengt har en helt annen oppfatning av virkeligheten, som er både vond og viktig. Men dette er historien om når barnet ditt utpekes som mobber, om å være moren som ikke blir møtt med støtte og forståelse, men med fordommer og forakt. Det kunne ha vært deg. For de fleste foreldre vil før eller siden oppleve at det er deres barn som plager andre barn.

– Det de aller fleste er redde for når barna deres begynner på skolen er at de skal bli mobbet eller utestengt, sier Bodil Jenssen Houg, som er mobbeombud i Buskerud fylkeskommune.

– Mens bare ti prosent av foreldrene er redde for at barna skal mobbe, fortsetter hun og viser til en nyere undersøkelse, som viser at hele 80 prosent av alle foreldre vil oppleve at barna deres krenker andre.

Mariannes sak er bare en av mange konflikter som kunne havnet på mobbeombudets pult. For å være mer nøyaktig: I fjor fikk ombudet over 270 henvendelser om mobbesaker. Fra skoler, lærere og foreldre – på begge sider. Alle er ofre, mener mobbeombudet, også mobbere og deres familie. 

Men mens offerrollen får aksept, blir sjelden mobberen møtt med sympati. 

Vi er hjemme hos Marianne, på et lite tettsted på Østlandet. Ellen er født og oppvokst her. Mor og datter sitter i hver sin ende av modulsofaen i den store, lune stua, som brått ble arena for en heftig og uventet konfrontasjon da en forbannet far lot de fortvilte følelsene flomme over en ettermiddag for tre år siden. Rekk opp hånda den som ikke kjenner seg igjen i dette scenariet: En liten og tett jentegjeng på sjette trinn hvor flere av jentene slåss om en plass på popularitetsstigen. Stygge kommentarer, baksnakking og systematisk utestenging. Og der en følte seg usikker – og utstøtt. Den som angivelig sto bak, var Ellen.
 
– Jeg føler egentlig at det var ufortjent. Jeg har aldri villet noen vondt, forteller Ellen fra sitt hjørne av sofaen. 

– Jeg har tvert om vært opptatt av at vi skulle holde sammen. 

I dag er hun blitt 15 og ungdomsskoleelev. Også på ungdomsskolen har beskyldningene haglet. 

– Jeg vet at jeg har sagt ting som ikke var bra. Men jeg mener at jeg ikke har vært verre enn noen andre, sier hun bestemt.

alt
MAKTESLØS: «Marianne» følte ikke skam, men maktesløshet da datteren «Ellen» ble anklaget for å ha mobbet en annen jente. Foto: Charlotte Wiig Vis mer

LES OGSÅ: Ønsker du å konfrontere mobberen fra ungdomstiden?

Hvem er mobberen?

Din sønn eller datter? Umulig! Men hvordan kan du være helt sikker? Selv om mobbegruppen er sammensatt, viser flere undersøkelser at mobberne likevel har en del fellestrekk: De mangler ofte empati, har liten skyldfølelse, og har en egen evne til å bortforklare og koble ut moral. Hun eller han er gjerne populær, har stort nettverk, og tror godt om seg selv.

En mor eller fars første tanke er kanskje fornektelse. Marianne trodde også at det fantes mer enn den ene sannheten hun fikk presentert i det uventede utbruddet i egen stue. Og det var den hun gikk inn med hud og hår for å finne. Hva handlet dette om? Hun forsto det rett og slett ikke.

– Vi la oss flate, og beklaget, men samtidig var vi opptatt av at alle sider av saken ble belyst. 

Marianne følte ikke skam, hun følte maktesløshet. Hun hadde jobbet nesten to tiår i skolen, og hadde håndtert mobbesaker utenfra. Nå var hun bare en mor. Men en pragmatisk mor, som lette etter løsninger. Og som ønsket en åpen dialog hvor barna selv var en naturlig part. Men hun fant det var vanskelig å samarbeide med andre foreldre. Hun fikk høre hvor dum hun var som ikke hadde sett hva som foregikk, som ikke forsto.  

– Folk snakker, det må vi leve med. Og vi blir ikke møtt med goodwill, konstaterer hun.

Det er et lite lokalsamfunn. Foreldre og barn omgås i det daglige, på håndballkamper, i butikken og på foreldre­møter, det utveksles smil og høflighetsprat. Men når hun går, kan hun ofte føle at hun har en dartskive på ryggen.

Forfatter og samfunnsdebattant Kristin Oudmayer har mobbing som sitt spesialfelt, blant annet i UNICEF, Norge. Hun kjenner til mange slike historier. 

– I tillegg til å skamme seg over eget barn, opplever mange fordømmelse og utestenging i lang tid, som en direkte konsekvens av mobbingen barnet har vært med på. 

Flere foreldre hun har hatt kontakt med sier at andre foreldre straffer «de skyldige» ved å henge ut og stenge ute både foreldre og barn, uten at det blir gitt anledning til å gjøre opp for seg. Eller å vise sine andre gode sider. Da vil ofte familien til mobberen føle avmakt. De lever med et stempel de ikke klarer å bli kvitt, og som kanskje også føles ufortjent. 

Vi må snakke mer om ansvaret som hviler på oss alle for hvordan vi håndterer og snakker med og om dem som mobber.

– På generelt grunnlag, er det viktig å si at jeg ikke er ute etter å male et glansbilde av barn som mobber og deres foreldre. Men jeg er opptatt av at vi alle har et ansvar for å bidra til åpenhet og bevisstgjøring rundt hvorfor vi reagerer som vi gjør – enten vi er foreldre til barn som mobber eller blir mobbet. Vi må snakke mer om ansvaret som hviler på oss alle for hvordan vi håndterer og snakker med og om dem som mobber, understreker Oudmayer. 

– Jeg har aldri prøvd å bortforklare eller unnskylde Ellen, forteller Marianne. Hun gikk selv til skolen og meldte saken inn som en mobbesak. 

alt
KK 14, 2016 Vis mer

– Men en mor er aldri objektiv i forhold til egne barn. Du er først og fremst opptatt av å beskytte barnet ditt. 

Marianne kjenner problemstillingen godt, og vet at hun kan oppfattes som klisjeen: Den fornektende moren som gjør alt for å forsvare og forklare sin datters handlinger. Men hun påpeker at det alltid er to sider av en mobbesak. Minst. 

– Dessverre skjer det altfor ofte at foreldre reagerer med sinne og benektelse, og gjerne også motbeskyldninger. Noe som selvsagt kan ha sammenheng med hvordan vi i samfunnet snakker om og stempler foreldre til barn som mobber, forklarer Oudmayer og fortsetter:

– For de fleste av oss virker det usannsynlig at vårt snille og nydelige barn er en som mobber eller plager andre. De setter opp englefjeset når vi voksne er i nærheten, og viser andre sider ved sin personlighet når vi ikke er til stede. Som foreldre må vi være klar over at hvem som helst kan få en telefon hjem om at vårt barn er delaktig i mobbing av andre. Denne samtalen bør alle forberede seg på. 

For «Elise» (45) ble samtalen overveldende, og kom som et sjokk. Da hennes eldste sønn var åtte år ville han ikke leve lenger. Han var en svært sårbar gutt, og barneskolen ble et langt mareritt med utestenging og grov mobbing. Derfor var det ekstra vanskelig å svelge at han senere, på ungdoms­skolen, etter alt han hadde vært utsatt for, selv ble en mobber. 

– Etter alle disse årene var det likevel verre å få den telefonen fra skolen, fordi det er så skamfullt – hvordan kunne han gjøre det samme mot andre, når han visste så godt hvor vondt det gjorde?  

I ettertid har Elise funnet de fleste svarene. Sønnens eneste mål var å få venner. Det som betydde noe var å ha en plass. Og noen som heiet på en og lo når han var frekk mot lærerne, lagde uro i klassen, eller krenket andre. Til slutt på styggeste vis, via sosiale medier. Det var en tøff guttegjeng. Men oppførselen hans kunne Line ikke forsvare. Den var ufordragelig. 

– Jeg la meg helt flat på hans vegne. Men hadde jeg ikke hatt den motsatte erfaringen hadde jeg trolig gått rett i forsvar. Tenkt at det måtte ha vært noe annet den andre hadde gjort, som fikk sønnen min til å reagere sånn.

I stedet var hun røff med ham, sa til ham «tenk om han går i skogen og henger seg! Og du sitter der og føler skyld, fordi vi ikke stoppet deg». 

– I vår tid oppleves gjerne barna våre som en forlengelse av oss selv, da er det ekstra sårbart å få en slik beskjed. Vi opplevde å bli møtt med en pekefinger fra skolen, et tydelig uttrykk for at vi hadde mislyktes som foreldre. 

– Det var kaos inni meg, jeg var skamfull, sint, lei meg og irrasjonell. Jeg orket ikke se de andre foreldrene i øynene.

Hun husker foreldremøtet etterpå som hun ikke klarte å gå i. 

– Det var kaos inni meg, jeg var skamfull, sint, lei meg og irrasjonell. Jeg orket ikke se de andre foreldrene i øynene. 

Så gjorde Elise det hun hadde håpet at andre foreldre hadde gjort da hennes egen sønn ble mobbet: Tok kontakt med foreldrene til den som ble mobbet for å snakke om hva som kunne gjøres for at gutten kunne bli en del av fellesskapet. Problemene ble tatt tak i og mobbesituasjonen mellom de to løst, men det ble aldri noen god dialog.  

Det er her det ofte stopper opp. Hos foreldre som synes det er vanskelig og ubehagelig å snakke sammen. Mobbeombud Bodil Jenssen Houg råder derfor de fleste til å la dialogen gå via skolen.

– Ofte kan det også oppleves som krenkende for mobbeofferet hvis foreldre eller skole ønsker å ordne opp ved at mobber og mobbeoffer møtes for forsoning, særlig når maktforholdet er skjevt, påpeker hun og mener konfliktrådet ofte er en god arena for å løse mobbe­konflikter, der alle parter er til stede og får snakket om konflikten med en utenforstående.

Løsningen for Elises sønn ble til slutt å begynne på en annen skole. 

– Nå er han en tryggere person som fungerer godt, får det til på skolen, har ordet i sin makt, er kunnskapsrik og har fått sin posisjon ut fra den han er og hva han kan.

– Jeg var selv en mobber. Det er ikke noe jeg er stolt av. Det er noe jeg alltid må leve med. Jeg møter ofte på mobbeofferet den dag i dag, og jeg angrer.

For «Elbjørg» (43) kom det ikke som noen overraskelse. Hun satt nærmest og ventet på den første telefonen. Den gjaldt niåringen hennes, den yngste av tre søsken, men likevel den tøffeste, som hadde taleevnen i orden, som sa ifra, og sa imot. Han som lignet mest på henne selv.

– Jeg var selv en mobber. Det er ikke noe jeg er stolt av. Det er noe jeg alltid må leve med. Jeg møter ofte på mobbeofferet den dag i dag, og jeg angrer.

Men det hjalp henne i å håndtere situasjonen da hun fikk vite at sønnen var med på å plage en annen gutt i klassen. En gutt som hun visste sønnen mislikte.  

– Denne gutten var selv en liten plageånd, en som spyttet og slo for å få de andres oppmerksomhet. De hadde tatt sekken hans og løpt fra ham, kalt ham stygge ting. Stengt ham ute. 

Elbjørg bestemte seg for å ikke kjefte og smelle, men heller prøve å forstå. Få sønnen til å snakke.

– Jeg tenkte «dette har skjedd, dette må vi løse», og brettet opp ermene. 

Elbjørg fortalte i stedet sønnen om sin egen erfaring. Hun ville vise ham at voksne også er feilbarlige.

– Jeg var opptatt av at vi ikke kan kreve av barna våre at de skal like alle. Samtidig var jeg krystallklar på at å mobbe ikke er lov.

– Jeg var også opptatt av at vi ikke kan kreve av barna våre at de skal like alle. I det virkelige og voksne liv er det jo også sånn at det finnes folk vi ikke liker – og de prøver vi å bruke mindre tid på. Samtidig var jeg krystallklar på at å mobbe ikke er lov. Han måtte slutte å si stygge ord. Være hyggelig. Men samtidig ville jeg ikke tvinge ham til å leke med denne gutten, men ba ham love å la ham være med av og til.

Mobbeombud Bodil Jenssen Houg mener også at barn i stor grad må få bestemme vennene sine selv, men presiserer at på skolen gjelder andre regler enn på fritiden.

– Det er som på arbeidsplassen, der alle omgås, der alle skal være inkludert. 

For Elbjørg og sønnen ble mobbesaken løst, og tilbakemeldingene fra både skole og foreldre har vært gode. 

Oudmayer legger vekt på at foreldre må trosse nederlaget vi føler når vi får kjennskap til at barnet vårt mobber.

– Det er av helt avgjørende betydning at vi erkjenner ansvaret vi har, uansett hva som har skjedd, for å bidra til gode løsninger for alle de involverte. Barn som mobber andre, har begått handlinger vi ikke kan akseptere, men de er først og fremst fortsatt barn – ikke mobbere. Uansett hva de har gjort, trenger de voksne som klarer å skille mellom handling og person, og som viser betingelsesløs kjærlighet og støtte også når noe vanskelig har skjedd.

alt
PRØV Å VÆRE KONSTRUKTIV: Ja, det KAN hende at akkurat ditt barn er en mobber. Foto: Charlotte Wiig Vis mer

LES OGSÅ: Mia og Marius ble foreldre da de selv var barn

Når barnet ditt mobber

  • Vær åpen og konstruktiv – ikke gå i forsvarsposisjon og benekt at barnet ditt kan ha gjort noe galt.
  • Unngå sterke følelsesmessige utbrudd ovenfor barnet. For mange vil det oppleves som en lettelse å få snakke om det de har vært med på. Andre vil trenge litt tid før de tør fortelle sannheten. 
  • Uansett hvordan barnet reagerer, er det viktig å få barnet til å fortelle uten å føle seg styrt av ­behovet den voksne har for å vite. Ikke avbryt, kjeft eller moralisere.
  • Vær tydelig på at mobbingen ikke blir akseptert uansett årsak. 
  • Barn kan være flinke til å bagatellisere og finne bortforklaringer for det de har gjort. Gi derfor ­konkrete eksempler på hva som er blitt sagt og gjort – det er vanskeligere å snakke seg bort ifra.
  • Snakk med barnet om hvordan det oppleves for den som mobbes, og få barnet til å sette ord på hvordan det selv ville ha opplevd å bli behandlet slik.
  • Fortell at du kommer til å ha løpende dialog med foreldrene til den som blir plaget, og med barnehagen eller skolen. Det er ikke å ta parti mot eget barn.

Kilde: Kristin Oudmayer, mobbeekspert

Denne reportasjen er også publisert i KK nr 14.

Til forsiden