DEN GANGEN DA: Mamma, pus og lille, snille og stille Simon den gangen alt var bra. Foto: Privat
DEN GANGEN DA: Mamma, pus og lille, snille og stille Simon den gangen alt var bra. Foto: Privat
Overdosedødsfall

– Simon var et nydelig menneske

Han var snill og uendelig høyt elsket - men også usikker og redd. Simon ble en i statistikken over overdosedødsfall. Dette er hans historie.

22. februar 2014. Anita Langrind er på vei ut for å lete etter sønnen sin, da presten plutselig står utenfor. Hun skjønner det med en gang. Simon er funnet død, av en overdose heroin, i en leilighet hundre meter unna institusjonen han var tvangsinnlagt på. Bare 19 år gammel blir Simon én i statistikken over 266 overdosedødsfall det året. 

– Simon kunne blitt ingeniør, sier hun. Det er viktig for henne og fortelle om sønnen. Om hvem han var.

– Det er det siste jeg kan gjøre for ham. 

LES OGSÅ: Ann-Maris sønn ble narkoman som 12-åring

Som liten er Simon en blid, men forsiktig og stille gutt som liker orden og system. Anita minnes en episode fra en 1. nyttårsdag, da løse raketter og batterier lå rundt omkring. 

– Simon kledde på seg, tok med seg to plastposer ut og samlet begge fulle. Så tok han med seg alt inn og satte det i system. Fra små til store. Det rant litt av rakettene, men hvem kunne nekte en liten gutt dette? Han ryddet opp med det samme. 

Bilder av den lille gutten henger på veggene. Pen, med et lite, underfundig smil. 

I 8. klasse blir han urolig og innesluttet. Vil ikke ta av seg jakken inne. 

– Vi så at han ikke hadde det godt med seg selv. Jakken ble en beskyttelse. Jeg kjørte ham som regel alltid på skolen før jeg dro på jobb. En dag fikk jeg telefon fra rektor som fortalte at Simon ikke hadde vært på skolen på tre dager. Jeg fikk sjokk. Jeg hadde jo kjørt ham, sier Anita.

alt
KONFIRMASJONEN: Kjekk gutt på konfirmasjonsdagen. Foto: Privat Vis mer

LES OGSÅ: Dette er tegnene på at barnet ditt bruker narkotika

Hentet med tvang og påsatt håndjern

Ungdomstiden blir tøff. Han sliter med sosial angst og har få gode venner. Han kommer på kant med lærerne og blir, ifølge Anita, en «hoggestabbe». Skolen mener at han kan ha godt av litt mindre forhold og foreslår at han skal bytte til en skole for ungdom med litt problemer. 

– Simon var en redd, liten gutt, og så skulle han plutselig komme blant de tøffe guttene med helt andre utfordringer. Han var full av angst og hadde ikke noe der å gjøre. Det var så vondt. Simon lukket seg. Han var beskjeden og sjenert. På den nye skolen kom han fort i dårlig selskap, forteller Anita. 

LES OGSÅ: - Uten rusen ble livet mitt deprimerende og tungt

Snart begynner han å røyke med de tøffe gutta. Han, som hadde vært så imot røyk. Og han begynner å røyke og selge hasj.

– Han ble mer tøff og hard, for han visste nok ikke hvordan han skulle oppføre seg, sier Anita.

Han er sløv og trøtt. Så får Anita vite at han har tatt tabletter.

– Da ble jeg redd og tenkte at nå kan det fort gå feil vei. Nå må jeg ha ordentlig hjelp. Det er så tilfeldig hvem man møter på veien, sier hun.

Hun får tilbud om en institusjon i en annen by. Simon blir hentet hjemme med tvang og påsatt håndjern. Han er redd, sparker og slår. Han er 16 år.

– Han ble aldri rusfri på institusjonen. Flere smuglet med seg stoffer når de var hjemme på perm, forteller Anita. 

En rekke nye institusjonsopphold fulgte, stort sett med tvang. Simon gråt hver gang han ble kjørt til et nytt sted. Mormor Anny Kirsten Åkredalen Langrind så barnebarnet sitt bli stadig mer fanget av rusen. 

– Gutten var syk. Han trengte masse hjelp, omsorg og forståelse. Ikke tvang og straff, sier hun og forteller om gutten som var så flink med data. Han som kunne bygge sin egen datamaskin. Mormoren bestilte deler. Da var han tidlig oppe om morgenen, for han gledet seg sånn. 

– Han bygde den dataen på noen timer. Allerede før han kunne gå, interesserte han seg for dataspill, og fulgte med når storebroren spilte, minnes hun.

alt
DEN TROFASTE VENNEN: Hunden var hans trøst. - Jeg tenker på hvor mange tårer Ira har hatt i pelsen. Foto: Sverre Chr. Jarild Vis mer

LES OGSÅ: Hege tok amfetamin flere ganger om dagen

– Det er grusomt å tenke på hvordan han hadde det

Anita og Anny kjører rundt dag og natt og leter etter Simon. De ringer rundt, og han er alltid velkommen hjem. Uansett.

– Jeg var så glad når han ringte, sier Anita og tar et godt tak rundt hunden Ira. Siberian huskyen var Simons beste venn.

– Jeg tenker på hvor mye av Simons tårer Ira har hatt i pelsen sin. Simon var så glad i henne. Vi besøkte ham to–tre ganger i uken, og hadde alltid med Ira. Han lå og koste med henne. Ira betyr så mye for meg. Jeg føler at det er litt av ham i henne, sier Anita. 

– Det er grusomt å tenke på hvordan han hadde det. Vi fulgte ham tett, kjørte ham overalt, lette etter ham, gjorde alt vi kunne, sier mormor Anny.

– Han sa ofte: «Den eneste som kan hjelpe meg, er du, mamma.» Jeg angrer på at jeg ikke sluttet i jobben og var hjemme med ham. Men jeg kunne jo ikke det. Jeg var aleneforsørger. 

En gang han hadde rømt fra en hytte institusjonen hadde, ringte han mamma. Han var langt inne i skogen, og visste ikke hvor han var. 

– Da var jeg livredd for ungen min. Det tordnet og regnet. Han var så sulten, men fant litt markjordbær. Dette er syke mennesker. De trenger ikke mer straff enn de har påført seg selv. Simon sa flere ganger at han savnet et tilbud som ga ham motivasjon til å slutte med narkotika, sier Anita. 

LES OGSÅ: Marias pappa levde som sprøytenarkoman i flere år

Simon var snill og omsorgsfull, men endret karakter da han begynte med sprøyter. 

– Han kunne komme rusa inn om natten. Dro opp og ødela vinduet, skar seg, slo i dører. Han var ikke seg selv, minnes Anita. 

– Han stjal ting fra meg som han solgte. Truet meg, tok den bærbare pc-en min og bare gikk rett ut, minnes mormor Anny.

Simon hadde mye gjeld og ble selv truet. Han beveget seg etter hvert i et farlig miljø. 

– «Mormor, jeg blir truet på livet.» Så tøft var det. Jeg måtte møte opp flere steder i byen med penger, og han måtte gå og betale. Jeg torde ikke kontakte politiet når det gjaldt gjeld, for jeg var livredd for at han skulle komme opp i noe. Jeg gikk sammen med ham og en til bort til minibanken og tok ut pengene, forteller Anny.

Etter å ha knust nesten alt i leiligheten til moren en natt, bodde han hos bestemoren. Han hadde bestemt seg for å komme ut av dette, og satt innendørs i tre uker, niholdt på seg selv og kastet opp. På nyttårsaften ble han ringt etter. Han skulle bare «en liten tur ut». Han kom aldri hjem. 

– Vi ringte og ringte. Neste dag fant vi ham hos en venn. Vi ringte ambulanse. Politiet kom. Han var fjern. Alle pengene hans var borte. Han hadde brannmerker i nakken og på øreflippen og et stort blåmerke på rumpa. Han hadde vondt og hadde kraftige abstinenser. Men ble utskrevet med beroligende og smertestillende, og gikk rett opp til samme kamerat. 

På et nytt møte om tvangsinnleggelse sier Simon: «Mamma, jeg elsker deg, men jeg orker ikke mer hvis jeg kommer på tvang igjen.» 

Mormoren haster til sykehuset og prøver å roe ham ned. Simon løper fram og tilbake i gangen og kaster kaffen utover. Politiet kommer, og hun blir med Simon i politibilen. Han blir kjørt til sykehuset i Fredrikstad. Der blir han tilbudt lapskaus. «Har du til mormor òg?» spør han den ansatte.

– Det var siste gang jeg spiste med Simon. Etter en uke ble han flyttet til en avdeling i Moss. Jeg ba dem passe godt på, for han kunne stikke av. Jeg hadde en uro i meg, sier Anny. 

Fredag får de vite at Simon har rømt fra sykehuset. «Nå igjen», tenker Anita. «Han er innlagt etter tvangsparagrafen, og de klarer ikke å passe på ham her heller.»

Utover lørdagen har de ennå ikke hørt noe. Det snører seg i magen. 

– Jeg visste at noe var skjedd, sier Anny. 

Så kommer presten. Simon lever ikke lenger.

– Jeg var i sjokk. Lå på sofaen i dagevis uten mat. Hvordan kunne det skje, spør Anita.

Personalet hadde fått beskjed om at Simon ikke måtte få gå ut. Rømningsfaren var for stor. Likevel tok de ham med på tur om ettermiddagen sammen med pasienter som ikke var innlagt på tvang. 

– Han stakk med en gang. Det er ikke rart at man sitter igjen med bitterhet i seg. Jeg kan ikke noe for det. Vi mistet Simon, sier Anita. 

Simon dro på butikken og kjøpte øl, så reiste han til Oslo, gikk på apoteket og kjøpte sprøyte og kanyle. Det er registrert. Det siste sporet politiet har, er at han tok bussen tilbake til Moss. 

alt
I BEGRAVELSEN: Anita fant fram et fint bilde av Simon fra da han var barn til begravelsen. Foto: Privat Vis mer

– Det er vondt å tenke på hva som skjedde. Jeg er på graven og pynter en gang i uken. Jeg føler liksom at han er rundt oss, sier mormoren. 

Fylkeslegen i Østfold gransket overdosedødsfallet, og sykehuset fikk flengende kritikk i tilsynsrapporten. I sakkyndigvurderingen står det:

«Man anser at dødsfallet er en direkte konsekvens av at han rømte fra sykehuset og da fikk tilgang til rusmidler (...). Dersom pasienten ikke var blitt tatt med ut på tur denne dagen, ville han mest sannsynlig (over 50 prosent) heller ikke ha dødd påfølgende dag.»

Norsk Pasientskadeerstatning har gitt medhold i oppreisning til Simons familie. 

Sykehuset innrømmet at de ikke hadde gode nok rutiner for utegang av tvangsinnlagte pasienter. Etter hendelsen etablerte sykehuset nye rutiner for tvangsinnlagte. 

Etterpå kom beklagelsene, innrømmelsene om svikt i systemet og for dårlig tilbud. Etterpå var for sent. 

– Simon skulle vært tatt vare på, sier Anita.

– Det er trist og rart uten Simon her. Jeg hører ofte han kommer inn døra og roper: «Mamma! Er det noe mat?» Jeg hører ham og føler ham. 

Etter dødsfallet torde ikke Anita gå i nærbutikken. 

– Jeg gjemte meg. Det ble sånn. Det føltes så feil å kjøpe mat og spise når ungen min var borte. Jeg ble veldig syk. Jeg trodde at jeg kunne få Simon tilbake. Det er vanlig å få masse rare tanker når du mister ungen din. Jeg klippet av litt hår da han lå i kisten, som jeg la i en liten pose og tok vare på. Jeg har ikke orket å se på det igjen, sier hun. 

Klærne hans ligger i en kiste i stuen. Rommet hans står urørt. Anita minnes den siste samtalen.

– Jeg sa at jeg var glad i ham, og at jeg var så uendelig stolt av ham. Han sa han elsket meg og at han skulle kjøpe en ny TV, siden han hadde ødelagt den vi hadde.

Morskjærligheten tilga alt. 

Simon blir lagt i den dyreste kirsebæreikekisten. Broren tar av seg sitt eget smykke; han vil at Simon skal ha det rundt halsen. Det betyr evig liv. Anita legger et hjerte i hånden hans som hun først har varmet ved hjertet sitt. Han får den store, gode, brune yndlingsbamsen sin med seg. De nærmeste legger roser på kisten. 

Han ligger der. 19 år gammel. Har så vidt begynt å få en liten bart. En i statistikken. En som var liten og redd. En som ikke ble passet godt nok på. En som var så høyt elsket av to som brukte all sin tid på å redde ham. Som kjempet en ensom kamp de til slutt tapte.

– Det er et nydelig menneske som er borte, sier Anita. 

Kilder: Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS), tv2.no, Moss Avis

[email protected] Denne reportasjen står også i KK nr 17, 2017
 

Til forsiden