PUBLIKUMSYNDLING: Marie Blokhus er blant annet kjent som Maria i NRKs komiserie «Side om side» og har udødeliggjort kommentaren: «Du kødda ikke med folk fra Tverlandet!» Foto: Astrid Waller
PUBLIKUMSYNDLING: Marie Blokhus er blant annet kjent som Maria i NRKs komiserie «Side om side» og har udødeliggjort kommentaren: «Du kødda ikke med folk fra Tverlandet!» Foto: Astrid Waller
Marie Blokhus

Skuespiller Marie Blokhus (34): - Jeg vil skvise alt ut av dette livet!

Når noen hun elsker, er svake, henter skuespiller Marie Blokhus fram en helt egen styrke. Hun er tross alt fra Tverlandet.

Jeg ville fortelle deg om barndommen til en av Norges mest populære skuespillere. Du skulle sett henne for deg når de voksne hadde bundet et tau rundt magen hennes mens de fisket i Saltstraumen. Hun kunne gli på de glatte steinene, snuble og falle i det bekmørke isvannet. Verdens sterkeste tidevannsstrøm hadde tatt mange liv. Den var som en omvendt tornado. Kunne sluke deg på sekunder.

LES OGSÅ: Marte Engebrigtsen: -Jeg har opplevd å miste kjærlighet og drømmer

Jeg ville spørre Marie Blokhus hvordan tidevannet hadde påvirket henne. Hva det gjør med et menneske å vokse opp i et gigantisk naturfenomen med orkankast og kuling – og frykte for en malstrøm. Problemet er at jeg ikke rekker intervjuet. Og hvem i all verden gidder å vente på en journalist som sitter fast på toget en fredag ettermiddag med skyfri himmel og 22 varmegrader? 

alt
MARIE BLOKHUS: - Jeg tror at det kommer en bølge mot skjønnhetstyranniet og selvsentreringen, og at vi kommer til å bli mindre opptatt av hvordan kroppen vår ser ut, men mer av hvordan sjelen vår er, sier skuespiller Marie Blokhus. Foto: Astrid Waller Vis mer

Marie Blokhus har sittet på Grünerløkka i Oslo og ventet på meg lenge. Hun kunne ha gått hjem. Hun kunne ha sendt en irritert, men påtatt hyggelig tekstmelding og sagt at det var synd at jeg ikke rakk intervjuavtalen, og at hun nå reiste på en planlagt hyttetur. Det ville vært helt normalt. Helt innafor.

I stedet tekster hun meg: «Jeg venter. Ikke stress.» 

Nesten to timer for sent til avtalen hiver jeg meg småskjelven ut av en taxi på Alexander Kiellands plass. Marie sitter på gresset med en stor, svart kaps. Hun har dekket et hvitt teppe med iskald Farris, skinke, frukt og jordbær til oss begge. Så reiser hun seg alvorlig, og gir meg en klem. 

– Går det bra? spør hun.

Da jeg forteller hva som faktisk er skjedd, renner tårene hennes. Toget hadde kjørt på en person. Og nå står Marie Blokhus der og gråter av tanken på det arme mennesket. Av tanken på de stakkars menneskene som skal få beskjeden om tragedien nå på denne sommerkvelden. Mens vi sitter her i solvarmen og skal spise jordbær.

- Hjemmet vårt har vært åpent for alle 

Da Marie var baby, ville hun ikke sove. Hun lå bare der og stirret alvorlig inn i ansiktet til moren sin. Blikket hennes vek ikke. Jentungen stirret så lenge at moren ble sjenert. Det var akkurat som om hver pore tok inn alt av det fine mennesket hun hadde foran seg. Senere skulle både moren og faren bli forbildene hennes.

– Min mor har jobbet i psykiatrien, faren min med maritimt redningsutstyr. Begge er ekstremt glad i musikk og mennesker – og er opptatt av å dele på ressursene. Broren min og jeg har hatt fostersøsken, og vi har vært avlastningshjem for flere barn. Hjemmet vårt har vært åpent for alle, forklarer Marie. 

Ingen brydde seg om at klærne de gikk i, var arvet og hadde hatt sin storhetstid i et annet tiår. Ingen syntes det var rart å bade nakne sammen i sjøen. Barndommens «Tverlandstapas» handlet mer om livsnytelse rundt et bord enn selve matretten. Pappa Blokhus lagde noe han kalte «forskjellige biter». Han visste at datteren ikke klarte å spise mer enn én brødskive, derfor delte han den i åtte biter og smurte på åtte forskjellige pålegg. Leverpostei, sjokade, makrell i tomat, hvitost …

– Jeg nøt hver eneste bit. Det er Tverlandstapas.

LES OGSÅ: Om stjerneskuddet Ameli Isungset Agbota: -Hun kommer til å bli en av de store i årene som kommer!

Alle unger hørte på Knutsen og Ludvigsen. Maries foreldre spilte også Beatles, Pink Floyd og Janis Joplin. I oppveksten tok de ungene med til Amerika for å se graven til Jimi Hendrix. Den gang Marie ble konfirmert, kjøpte de fleste moped for gavepengene. Marie tok seddelbunken, lånte ekstra penger og kvitterte ut et gedigent flygel. 24 000 kroner kostet det. Det var i furu. Var blitt brukt som både kjøkkenbord og skrivepult, var evig merket av ølflasker og kulepenn. Men for en vakker klang det hadde! 

– Det står fortsatt hjemme på Tverlandet. Jeg drømmer om å få hentet det hit. Her har jeg bare et el-piano og et håndpumpeorgel, et sånt gammelt harmonium der du bruker håndbelg.

Marie flyttet hjemmefra som 16-åring. Den offentlige planen var å bli pianist. Hun måtte slutte på balletten som barn fordi hun var så kalvbeint at hun ikke klarte å stå i førsteposisjon. Men den hemmelige drømmen var alltid å bli danser. 

LES OGSÅ: Skuespiller Pia Tjelta: - Man blir jo livredd bare man skal ha én unge - å skulle få to var både veldig rørende og forbundet med en enorm redsel

- Alt vondt og trist som du har opplevd kan brukes som drivstoff 

Nord-Troms, vinteren 2016. Det er første innspillingsdag av «Den 12. mann», den sanne historien om Jan Baalsruds heroiske flukt fra nazistene. 28 kaldegrader biter henne i ansiktet. Marie Blokhus er blitt Gudrun Grønnvoll, kvinnen som i april 1943 fikk norgeshistoriens største krigsdrama i hendene. Da stupte bokstavelig talt flyktningen Jan Baalsrud inn på gården Grønnvoll i bygda Furuflaten. Skapningen hadde alvorlige forfrysninger og koldbrann i tærne. Støvlene måtte brekkes løs. Sokkene ble spikket av. Gudrun måtte massere forfrosne bein med snø og transalve.

Det er første gang Marie Blokhus spiller et menneske som faktisk har levd. I flere uker før innspillingen har hun skrevet en fiktiv dagbok. Det er Maries måte å bli Gudrun Grønnvoll på. Hun må inn i hodet hennes. Føle som henne. Snakke som henne. Reiser du et kvarter der nordpå, kan ord og uttrykk ha forandret seg akkurat nok til at du kan gjøre pinlige dialekt-tabber. Marie vil gjøre alt så riktig som mulig. Synes det er det minste hun kan gjøre for en kvinne som reddet andres liv, med fare for sitt. 

– Det er utrolig sterkt å leve seg inn i hva det gjør med verdiene i en familie når deres eget liv blir truet ved å gjøre det gode. Derfor avga jeg en personlig ed til avdøde Gudrun før innspillingen. Jeg lovet henne skriftlig at jeg skulle gjøre mitt aller beste for å fylle hennes del av historien, den delen som handlet om disse uselviske og modige kvinnene nordpå. Deres ubendige vilje til å hjelpe. Hver gang jeg ble navlebeskuende og var redd for at jeg ikke spilte bra nok, kunne jeg bare ta fram eden og lese den. Da ble jeg minnet om at dette handler overhodet ikke om skuespilleren Marie Blokhus. Det handler om det edle mennesket Gudrun Grønnvoll.

Som skuespiller har Marie lært å måle seg selv som sann eller usann – ikke god eller dårlig. Dramalæreren Ivana Chubbuck gir masterklasser til Hollywood-stjerner. Gjennom personlige workshops i Los Angeles, København, London og Oslo får elever som Brad Pitt, Halle Berry og Marie Blokhus bryne seg på nye rolletolkninger. 

Chubbuck elsker det uperfekte. For det er usikkerheten, frykten og nevrosene som gjør folk spesielle og interessante og morsomme å være i nærheten av, sier hun til Politiken. Det handler om å hvile seg i det ekte og følge impulsene. Da Halle Berry vant sin Oscar som beste skuespiller, var det mentoren Ivana Chubbuck hun takket gråtende fra scenen.

Nå som jeg har bikket 30 år, oppdager jeg at jeg sikkert har fortrengt mye i livet

– Jeg har alltid spilt personlig og synes mange filosofier er interessante. Ivana spurte liksom «Kor e driten din». Hun lærte meg at alt vondt og trist som du har opplevd, kan brukes som drivstoff – og veies opp til noe positivt. Nå som jeg har bikket 30 år, oppdager jeg at jeg sikkert har fortrengt mye i livet. Nå er det modent nok til å brukes. Det føles bra! For slik evner jeg å bli modigere og finne sannheten i fiksjonen. Det er som om jeg er avhengig av en fiksjon som ramme for å utlevere meg selv.

Marie mener teater egentlig handler om to ting: samhold og sniktrøsting. 

- Ofte lærer man bort det man ikke kan selv. Jeg trenger helt sikkert en del trøst selv. Jeg er en «kosat» person. Jeg trenger å bli holdt om.  

Marie er redd for å føle seg ensom. Redd for ikke å ha nære relasjoner og ekte bånd med folk. 

– Er jeg for lenge alene med eget sinn og ikke får luftet ut både gode og vonde tanker med noen, kan energien vende seg innover og gjøre meg engstelig, sier hun. 

I fjor sommer reiste Marie mot strømmen. Hun dro nordover. For å fortelle folk at de er gode nok. Nære venner av henne ville starte God Nok-festivalen, finne et fristed fra forventningene om å være så inni hampen vellykket på alle områder i livet. På Engeløya i Steigen fant de det. Med Lofotfjellene som spektakulær kulisse hørte de på musikk, så teater, padlet – og tenkte på hva det egentlig betyr det der. Å være god nok.      

Maries eksmann, Frank Kjosås, og Per Fugelli var med på forarbeidet i Oslo. Aksel Tjora, professor i sosiologi, hyllet festivalen som en bølgebryter i et samfunn som har gått amok i prestasjonsmål. Ketil Høegh, han Brynjar fra NRKs serie «Himmelblå», framførte «Det fineste i livet». Det er historien om en sju år gammel gutt som lager en liste over de fineste tingene i livet. Alt han vil, er å muntre opp den deprimerte moren sin. 

– Festivalen ble utsolgt. Den traff noe, sier Marie.

alt
FOKUS PÅ KJØNN: – Jeg er veldig lei av samfunnets behov for kategorisering og fokus på kjønn. Jeg kan fint spille en fireåring og ræva til en kamel. Men med en gang jeg skulle spille en mann, skrek flere opp om at jeg er en kvinne. Hamlet handler om en eksistensiell krise, ikke kjønn, sier Marie Blokhus. Foto: Astrid Waller Vis mer

LES OGSÅ: Agnes Kittelsen om utseendepress og kjærligheten

Motstrømbevegelser er livsviktige

En slik sommer nordpå gjør Marie euforisk. «Gå mot vinden, klyv berg, se mot nord. Oftere. Det er langt dette landet. Det meste er nord,» tvitrer hun da – og siterer hele Rolf Jakobsens dikt i pur glede. I hjertet sitt lover hun bestevenninnen Karina fra Tverlandet at de alltid skal bade sammen i lyset fra midnattssola. I bakhodet ligger også manuset til en spillefilm.

Marie innrømmer at hun til tider har strukket strikken vel langt. Hun har jobbet for mye. Sovet for lite. Drevet selv-pisking, blandet frykt og vilje. Hun har oppriktig trodd at hvis hun ikke hoppet på alle tog samtidig, så kom viktige tog til å gå fra henne.

– Hver eneste dag må jeg lære meg til å tro på at det kommer til å gå tog jevnlig. Også etter at jeg har fylt 35.  

Marie mener motstrømbevegelser er livsviktige i en verden der altfor mye handler om å bli likt og valgt. Derfor heier hun på Amnesty, Plan og Redd Barnas ungdomsorganisasjon Press, som hvert år gir prisen Gullbarbien til den reklame- eller medieaktøren som er «best på å få ungdom til å føle seg verst». (Psst: - Kvinner opplever et høyt press med mange uforenelige krav!)

Saltstraumen er sterkest midt mellom flo og fjære. Den blir til når tidevannet prøver å fylle Skjerstadfjorden. Alle som vokser opp i fjæra der, vet at høydeforskjellen på havflaten mellom innersiden og yttersiden av det trange sundet kan være så mye som 1 meter eller 3 fot. I et forsøk på å jevne ut de to sidene øker vannet sin hastighet og minner mest om et elvestryk. Men dette «elvestryket» har et særtrekk. Det renner begge veier. 

Kanskje har tidevannet på Tverlandet påvirket Marie Blokhus mer enn hun tror. Kanskje er det noe med hennes enorme respekt og fascinasjon for naturen og havet. Uroen og rastløsheten som bor konstant i henne. Oversensitiviteten for alt som har med døden å gjøre. 

– Jeg har brukt mye tid på å filosofere rundt døden. Jeg har et sinn som dikter vilt hvis jeg ikke blir stoppet. Det betyr at jeg fantaserer om hvor fantastisk alt kan være. Baksiden av medaljen er at jeg fantaserer om hvor grusomt det kan bli også. I løpet av kort tid kan jeg være både veldig lykkelig og begeistret – og veldig engstelig og redd. Jeg er nok både grådig og nysgjerrig. Det er akkurat som om jeg vil skvise alt ut av dette livet!

LES OGSÅ: Aksel Hennie: - Jeg trives med det livet jeg har nå

Teatersjef Thor-Inge Gullvåg sa en gang til VG at Marie har en «djævelsk ryggrad og kolossal kampånd». Teatersjef Erik Ulfsby kaller henne utrolig modig. Ikke bare fordi hun har spilt kliss naken på scenen, men også fordi hun bare ber om «en dag og en video» for å hoppe rett inn i en hovedrolle når en annen må trekke seg. VGs film- og teateranmelder, Borghild Maaland, mener at Marie Blokhus «utmerker seg på scenen med intens tilstedeværelse og en rastløs energi».  Ikke ulikt malstrømmen hun vokste opp med.

LES OGSÅ: Anders Baasmo Christiansen:– Som person er jeg litt av alt

Når sminken er fjernet og sceneteppet på Det Norske Teatret er gått ned for siste gang om kvelden, kan du av og til høre lyden av coverlåter framført på nynorsk – i en litt annen musikalsk drakt enn du forventet. Skranglebandet The Young Suffering Ensembla er gjengen bak teaterstykket «Unge Werthers Lidingar». Da forestillingene var over for noen år siden, ville Marie Blokhus, Tobias Santelmann, Herman Sabado og Gaute Tønder spille videre. Så de rasket sammen ukuleler, kontrabasser, gitarer og harmonium og tok på seg rutete skjorter og «læsta», deilige, svære ullsokker, som til en hyttetur. Mottoet deres ble: «Vi syng, vi lir, vi ler, vi trur, vi gret, vi elskar, og vi gir oss faen ikkje.» 

– Når føler du selv at du er sterkest?   

Marie Blokhus blir stille lenge. Stenger ute sirener og skrålet fra en by som tar helg.

– Når noen jeg elsker, er svak. Da får jeg en egen type styrke. Den føles bunnløs. Jeg er nok en blanding av sement og porselen. 

LES OGSÅ: - Jeg klarer ikke å involvere andre i mitt arbeid. Det er derfor jeg blir veldig fjern hjemme

[email protected] Denne reportasjen står også i KK nr 25, 2017

Til forsiden