Foto: undefined
– «Når førsteklassingen din kommer tuslende ned trappen en morgen og sier «jeg vil ikke leve lenger, jeg, mamma», så er det som om bunnen detter ut av livet ditt.» Foto: Shutterstock ©

Begavede barn: Jeg har også barn som er annerledes!

Hvorfor er det sånn at jeg føler at jeg må være flau over at barna mine er annerledes enn mange andre barn? Hvorfor er det forventet at jeg ikke skal si noe om det eller i alle fall bortforklare og unnskylde deres behov?

Noe var annerledes

Spedbarnstiden med førstemann var ikke så ulik spedbarnstiden for alle andre foreldre, tror jeg.  Det var kolikk, nattevåk, ammeproblemer, gråt og gleder.

Etter hvert begynte jeg imidlertid å ane at noe var annerledes.  Det kom også kommentarer fra andre, men om jeg selv nevnte ble det sagt til meg at jeg innbilte meg ting eller at hun var da ikke så annerledes. 

Det var helt tydelig at det å nevne denne annerledesheten gjorde mange beklemt. Jeg lærte meg fort å se an hvem jeg sa hva til og å være forsiktig med hva jeg sa.   

Levde ikke opp til egne krav 

Etter hvert nærmet det seg tid for skolestart og jeg var ganske sikker på at det kom til å bli nødvendig med noe ekstra tilrettelegging. Selv om hun var en blid og fornøyd jente med mange venner, så vi at både det sosiale og det faglige bød på utfordringer og hun slet med at hun ikke klarte å leve opp til de kravene hun satte til seg selv. 

At det var henne selv som satte disse kravene og ikke vi som foreldre, var det ikke lett å bli trodd på. Vi hadde en anelse om at utviklingen hennes ikke helt fulgte den faktiske alderen hennes så vi ba barnehagen om hjelp og vi ble henvist videre til PPT. 

PPT var skeptiske 

PPT var fra første stund meget klare på at det var vanskelig å få de tilpasningene vi ønsket og at det var sjelden de anbefalte det. Heldigvis var skolen vellvilligheten selv og når jeg snakket med dem, var de veldig positivt innstilt.

Andre var imidlertid ikke like positive. Når jeg nevnte at vi hadde bedt om utredning hos PPT og tilpasninger på skolen var gjennomgangskommentarene «Er det så lurt da?» , «Jeg synes ikke hun er så annerledes» og «Det hadde aldri jeg gjort». 

Det var ganske tydelig at mange mente vi gjorde et dårlig valg for datteren vår, et valg som «ville ha store innvirkninger på hele resten av livet hennes - og tenk på hvor vanskelig ungdomstiden blir.» 

Mens jenta mi ble testet hos PPT, ble jeg intervjuet om alt fra hvordan fødselen hadde vært til hva hun selv syntes om dette. Den største overraskelsen var imidlertid når damen hos PPT sa «Ja, barnehagen har jo anbefalt at hun ikke får noen tilpasninger».  Det viste seg at de hadde sendt dokumenter vi aldri hadde fått se, til PPT.  De som skulle være vår støttespiller, hadde gått bak ryggen på oss.

Les også: Skolestart - slik hjelper du barnet 

Venner på Facebook: "Du ødelegger for henne!"

På tross av dette, landet PPT på at vi skulle få den tilretteleggingen vi hadde bedt om.  Når vi fikk vite det, ble jeg kjempeglad og la ut en gladmelding på Facebook om at det praktiske rundt skolestarten til høsten var i boks.

Telefonen fra PPT kom mens jeg satt på jobb og siden jeg satt i åpent landskap delte jeg også det jeg syntes var en gladnyhet med kollegaene mine i nærheten.  Reaksjonen var nok ikke helt den jeg hadde ventet. 
«Hvorfor ønsker du å gjøre henne annerledes? »,
«Du ødelegger for henne».

Jeg som to sekunder tidligere hadde følt meg som en god mor som gjorde mitt ytterste for å få tilrettelagt for barnet mitt, var plutselig stemplet som en dårlig mor. Samtidig begynte tilbakemeldingene å tikke inn på Facebook.
«Hvorfor i all verden gjør du dette?»
«Tror du hun vil sette pris på å bli sett på som annerledes? » og så videre og så videre. 

Jeg slettet Facebook-statusen min og hadde mest lyst til å gråte. Tankene mine gikk til mødre som har barn med Asberger og hvordan man tidligere mente at det var mødrenes feil at barna ble som de ble. Jeg følte meg i samme bås - verden ga klart uttrykk for at det var min feil at datteren min ikke var helt som andre. 

Dypt inni meg visste jeg at det ikke er jeg som gjør henne annerledes. Hun er annerledes på noen områder og min jobb som mor, er å gjøre så godt jeg kan for at hun skal få det best mulige utgangspunktet. Det betyr ikke at hun er mer verdt enn andre barn, bare at på noen områder trenger hun litt andre ting enn sine jevnaldrende.

Det var riktig!

Heldigvis gjorde de tilpasningene hun fikk at hun i dag er en jente som fungerer helt topp, både faglig og sosialt. Vi har fått tilbakemeldinger fra læreren hennes på at det var et helt riktig valg vi gjorde den gangen hun skulle starte på skolen og etter mange år i samme klasse, er det fremdeles en del som ikke er klare over at hun måtte ha noen spesielle løsninger ved skolestart.  Hun sier også selv at hun ikke opplever seg selv som noe annerledes enn de andre i klassen nå. Jeg har blitt tryggere på valget vi gjorde og at det er det som gjør at hun fungerer så godt i dag, men jeg er fortsatt forsiktig med hva jeg sier til hvem for kommentarene stikker fremdeles like dypt i mammahjertet og jeg vet at det er mange fordommer der ute.

Latterliggjort?

På en konferanse ble jeg sittende ved siden av en dame som fortalte at de hadde en nabofamilie som var «sånn» (uten at jeg hadde sagt noe om mine barn) og at hjemme hos dem var det lov å le litt av disse naboene for hvis ikke ble det for vanskelig for dem å takle denne annerledesheten.

Jeg kjente hvor sint jeg ble - skal det være lov å le av mine barn fordi du synes det er vanskelig at de ikke er akkurat som dine?  Ler naboene våre av mine barn? Hvilke holdninger gir dette til klassekameratene til disse barna?  Skal det være greit for barna å le av dem på skolen også?

Barn nummer to hadde samme problem

Når skolestart nærmet seg for nummer to, var vi veldig optimistiske. Han har en helt annen personlighet enn storesøsteren. Han prater med alle, har masse venner, fungerer godt faglig og er en easy-going type. Han gledet seg så mye til skolestart at jeg tror aldri jeg har sett noen så forventningsfull og aller mest gledet han seg til å få lekser.

Vi var klare over at han også var annerledes på samme måte som søsteren, men vi hadde trodd at hans væremåte skulle gjøre det lettere å få aksept for dette og også gjøre det lettere å få en god skolehverdag. Han var også mye mer sikker på seg selv og klar over at han ikke var helt som andre. Selv om han ikke gjorde noe stort nummer ut av det, var han heller ikke flau over det. 

I hans tilfelle fikk vi ikke noen utredning hos PPT, men vi snakket tidlig med skolen og de gjorde noen enkle grep som gjorde at skolehverdagen hans ble tilrettelagt allerede fra noen uker etter skolestart.  Alt så ut til å gå såre vel.

Men - hvor lenge var Adam i Paradis? 

Sakte men sikkert så vi en endring i gutten vår. Han som hadde vært så blid og lærelysten ble mutt og innesluttet. Leksene var en kamp hver eneste dag. All motivasjon for skolen forsvant og han kunne erklære høylydt hvor mye han hatet skolen.

Vi begynte å få tilbakemeldinger på at han, som hadde vært klassens stilleste og snilleste gutt, var begynt å bråke i timene. Han ga tydelig uttrykk for fortvilelse over å ikke få til ting han syntes han burde mestre og syntes selv han var dum og ikke kunne noen ting. Etter et foreldremøte forsøkte jeg å ta det opp med læreren hans, og tilbakemeldingen hennes var at det nok ikke var så ille som vi trodde.

Igjen begynte jeg å tvile på dømmekraften min som mor.  Var det jeg som så ting som egentlig ikke var der? Var det sant som flere andre foreldre antydet - at det var jeg som gjorde barna annerledes? Utredning hos PPT eller BUP var bare å glemme, ventetiden for utredning var for lang. 

Løsningen ble at vi fant en privatpraktiserende psykolog, gravde dypt i sparekontoen og kjørte en time for å få gjort en utredning. Etter mange timer med utredning kunne psykologen fortelle oss at gutten vår nok var enda mer annerledes enn det vi hadde trodd.

Jeg tok imot beskjeden med blandede følelser. Jeg hadde rett, jeg innbilte meg ikke ting. Psykologen var klar på at det var behov for tilpasset opplæring og behovet ville antagelig bare bli større etter hvert. Nå hadde vi et papir på det og om det ble tatt på alvor, så kan han få en flott skolehverdag fremover.

"Jeg vil ikke leve lenger, mamma"

Jeg brukte lang tid på å veie frem og tilbake hvordan jeg skulle ta dette opp med skolen, men en dag ble det plutselig veldig klart at dette ikke kunne vente lenger.

Når førsteklassingen din kommer tuslende ned trappen en morgen og sier «jeg vil ikke leve lenger, jeg, mamma», så er det som om bunnen detter ut av livet ditt. Han forklarte hvor fælt han syntes det var å gå på skolen, hvor annerledes han følte seg og at det var andre elever som ertet ham fordi de syntes han er rar. 

Heldigvis hadde læreren tid til et møte ganske raskt og «bevæpnet» med rapporten fra psykologen møtte jeg opp på skolen med en blanding av forventning og redsel. Heldigvis var læreren helt fantastisk. Hun hadde snakket med administrasjonen på skolen og tenkt ut flere tiltak vi kunne prøve og jeg gikk derfra med lett hjerte. Allerede neste skoledag var de første tiltakene på plass og bare det å bli sett gjorde at motivasjonen hans kom tilbake og plutselig gjorde han lekser på eget initiativ. Det er fremdeles et stykke å gå, men nå er vi i alle fall på rett vei.

Barn nummer tre - ny reprise

Men historien ender ikke der. Da dette var på plass nærmet skolestart seg også for minstemann - barn nummer tre i søskenflokken, og med de erfaringene vi hadde gjort oss med de to eldste, ante det oss at kanskje også han ville trenge noen tilpasninger. Vi var imidlertid mer usikre når det gjaldt ham.

Vi så at han nok også hadde en utvikling som ikke var helt i samsvar med alderen, men langt i fra så tydelig som det hadde vært hos de andre to. Samtidig så vi også at han hadde vesentlig større problemer med å finne seg til rette i barnehagen og i andre sosiale settinger.  Han følte selv på at han ikke passet inn og det var vanskelig å få jevnaldrende venner. Han var også frustrert over at han ikke fikk til de tingene som han mente han burde få til. Hvordan forklarer du en 5-åring at kroppen og hodet ikke alltid utvikler seg i samme tempo og at det derfor kan være vanskelig å få til ting? 

Ikke akseptabelt å si at barn med disse behovene trenger tilrettelegging

Vi var spente på hvordan utredningen hos PPT skulle gå. Mange hadde meninger om hva vi gjorde for barna våre, uten at de nødvendigvis hadde noen kunnskap om hva som kjennetegner denne gruppen med barn eller hvilke utfordringer de møter. Og igjen var det aller mest frustrerende, følelsen av at det ikke var «lov» å si at våre barn trenger tilrettelegging på skolen. 

Har du et barn med dysleksi eller en funksjonshemming, så kjemper du nok ofte en tøff og fortvilende kamp, men du får i alle fall moralsk støtte fra omverdenen. Du får lov å kjempe for dine barn og det er flott at du gjør det. 

Selv om våre barn møter mange av de samme utfordringene, opplever vi stadig at vi må unnskylde oss for at vi ber om tilpasninger, ber om at de får lov til å bli akseptert for hvem de er og ikke for hvem samfunnet mener de burde vært.

Tilpasninger som vi mener er nødvendige for at barna våre skal få en forsvarlig hverdag. Tilpasninger som stadig mer forskning viser at kan forebygge større problemer senere i livet, men heller gjøre disse barna til en ressurs for samfunnet.

Noen uker etter at vi hadde vært hos PPT kom tilbakemeldingen om at de ikke ville anbefale tilpasninger. Dokumentasjonen viste at utviklingen hans ikke var i samsvar med alderen, det var også vesentlig mer enn de andre to.  På enkelte områder var det en forskjell på alderen hans og faktisk utvikling på nesten tre år.  PPT ville likevel ikke anbefale noen tilpasninger for ham.

Heldigvis har vi en skole som kjenner til de utfordringene disse barna kan ha. En skole som ikke har like stor grad av fordommer mot disse barna - eller aller helst foreldrene - som mange andre har. En norsk masteroppgave skrevet om disse barna  viser at det er mange skoler hvor dette ikke er tilfellet.  De fleste barna opplever vansker i skolen og både de og foreldre blir stemplet som avvikere fordi skolen tolker foreldrenes krav som normbrudd.

Fordi vi har en skole som har denne kunnskapen, står vi i dag med ett barn som har en skolehverdag som fungerer helt utmerket, en som er på vei til å få det bedre på skolen igjen og en hvor vi ennå ikke vet hvor vi ender opp.  Antagelig ender det bra til slutt, men veien dit ser ut til å bli lang og kronglete.  Andre foreldres skarpe kommentarer og meninger må vi finne en måte å leve med. 

Vil du vite diagnosen? 

Du som leser dette ha sikkert lagt merke til at jeg ikke har sagt noe om hvilken "diagnose" barna våre har.

Du har nå lest historien vår og har sikkert gjort deg noen tanker rundt det jeg har fortalt deg.  Hadde du tenkt det samme dersom jeg hadde innledet historien med å fortelle at tiltakene vi ønsket oss er fremskutt skolestart, mer avanserte lekser og hospitering på høyere klassetrinn og at "diagnosen" deres er at de er begavet? 

Eller hadde du, i likhet med mange rundt oss, tenkt at jeg er en mamma som pusher barna mine og skal ha dem til å være noe de ikke er?  At jeg tror for godt om dem og at de antagelig ikke er noe smartere enn andre barn?  At begavede barn ikke trenger tilrettelegging for det "går alltid bra med dem"?  Jeg kjenner flere voksne som i dag refererer til begavelsen sin som "forbannelsen". Som beskriver hvordan de måtte utslette seg selv for å bli akseptert.  Hvordan de stadig fikk høre "du som liksom er så smart må vel klare å takle dette?"

Jeg ønsker bare at barna mine skal bli akseptert som de menneskene de er, og at de skal få lov til å være stolte av den de er. Jeg ønsker at de skal få den hjelpen de trenger for at ikke skolen skal være en fæl plass å være.

Jeg ønsker at neste gang du møter en mamma eller pappa som sier at "det er litt tøft for sønnen min å måtte bruke en uke på å lære seg å skrive 2-tall når han egentlig helst vil regne statistikk", så vet du at dette kanskje er en mamma eller pappa som er dypt fortvilet fordi sønnen sier han ikke vil leve mer og ikke en mamma eller pappa som er opptatt av å fremheve hvor mye bedre deres barn er enn ditt.

Anonym

Første gang publisert 2012-08-17
Til forsiden