Foto: undefined
<b>- MØDRE MÅ BLI BEDRE PÅ Å FREMSNAKKE HVERANDRE:</b>Lizbeth Osnes med datteren Sienna. Foto: Lizbeth Osnes

- Jeg respekterer ditt valg, respekterer du mitt?

Lizbeth har valgt å ikke ha datteren i barnehage.

KOMMENTAR: «Det er lett å se at Sienna ikke går i barnehagen, hun er så forsiktig av seg», var en setning jeg fikk fortalt for ikke så lenge siden. Det var nok absolutt ikke vondt ment, men der og da kjente jeg at det stakk. 

Jeg arbeider hjemmefra, min datters far arbeider i turnus og begge hennes bestemødre er hjemmeværende. Dette har gitt oss en gyllen mulighet til å la jenta vår være hjemme sammen med oss frem til hun blir fire/fem år. Nøyaktig når hun blir barnehagebarn har vi ikke riktig bestemt oss for, men det ble ikke som ettåring, og heller ikke i år.  

Min arbeidstid finner som regel sted etter at hun er lagt for kvelden. Heldig som jeg er, fungerer jobben min både som inntektskilde, meditasjon og mindfullness på én og samme tid. Jeg elsker jobben min. Når jeg trenger mer tid eller om jeg må ut for oppdrag, er min samboer hjemme over halve måneden - klar til å ha kvalitetstid med datteren sin. Skulle mitt arbeid falle på en dag han er på jobb, står det både en mormor og en farmor klar med enten tursko, bakeforkle eller et trygt fang. Vi er heldige som har denne muligheten, og jeg vet å sette pris på det. Jeg er så takknemlig. 

LES OGSÅ: For oss var løsningen Au Pair

Ingenting i veien med barnehagen

Det finnes ingenting galt i å sende barn i barnehagen, og for finnes det knapt noen yrker jeg verdsetter så høyt som barnehageansatte (noe min beste venninne, og snart barnehagelærer-student, får høre både titt og ofte). Tenk så heldige de er, og så heldige barna er som får ha dem i livet sitt. Disse englene som følger opp, støtter, hjelper, trøster, lærer og er der for barna våre. De er en hånd å holde i, et trygt fang, en skulder å gråte på og en lekekamerat. 
Så nei, jeg har absolutt ingenting imot barnehager, enten barnet nå er ett, tre eller fem år gammelt før det setter sin første fot innenfor. Det er bare rett og slett ikke for oss. Ikke enda. 

For oss har det ikke vært skrekkartiklene om ihjel-stressede ettåringer, ulykker, blåkuler eller mangel på mat laget helt fra bunnen av, som har gjort at vi har valgt annerledes. Vi har rett og slett valgt å ha henne hjemme hos oss, først og fremst fordi vi kan, men mest fordi vi vil. Tiden hvor hun ikke lenger har tid til oss kommer tidsnok. Tiden hvor skole, lekser, gutter (hjelp!) og venner opptar all hennes tid, kommer tidsnok. Nå suger vi til oss all den tiden vi kan sammen med henne, og det syns jeg vi skal få lov til - uten dømmende blikk, sårende kommentarer og hevede øyenbryn. 

LES OGSÅ: Vi har valgt å leve på en inntekt

Alt hun trenger

Jeg er hjemmemamma, men alt annet enn bokstavelig talt. 

Vi er mye ute. Gåturer, trilleturer, besøk i lekeparken, besøke barnehagen i helger og etter stengetid, turer i fjæra, i skog, i mark og på høye fjell. Vi er mye ute vi, garantert like mye som barnehagebarna er. 

Sosiale er vi også, selvfølgelig. Vi drar på besøk og mottar besøk flere ganger i uken, både av familie, venner, eldre, barn, babyer og dyr. Hun er riktignok ikke plassert i en barnehage med seksten andre barn, men hun er et sosialt lite vesen med stor omgangskrets likevel - og møter gjerne både kjente og bekjente med et stort smil og en varm klem. 

Hun er ikke sammen med barnehageansatte flere dager i uken og på den måten blir vant med å stole på fremmede, men rett som det er løper hun ofte bort til fremmede på lekeplassen for å fortelle at hun vil løftes opp til husken likevel. Hun er et trygt barn, ei harmonisk lita jente som sjarmerer med et smil, og fortryller med sine mange ord og kloke setninger. 

Forskjell? 

Sienna er to år gammel, og har riktignok aldri hatt hjernerystelse. Hun har aldri blitt klemt i en dør, og hun har aldri hatt større skader enn skrubbsår og små blåveiser. Hun hopper ikke ned fra en meters høyde, og hun setter seg pent ned før hun skal skli på sklia - hun kaster seg ikke fremover og lander på nesen. Hun er forsiktig, men ikke for forsiktig. 

Hun klatrer i trær, i lekeapparater og på store steiner. Hun klatrer opp på store steiner og hopper ned igjen. Hun ruller rundt i sofaen og vi har rett som det er funnet henne på spisestuebordet mang en gang. Hun er varsom når hun gjør det, men hun gjør det - og det med stor begeistring og stolthet. At hun ikke er den som først kaster seg utfor sklien med hodet først trenger vel ikke å bety at hun burde «tøffes opp» i en barnehage? Faktisk, kan jeg ikke se hvorfor hun skulle ha vært noe annerledes om hun var barnehagebarn, og at andre får seg til å kommentere det, syns jeg er synd.

Hvorfor er det slik at en tror at vi ikke kan gjøre en like god jobb med henne hjemme, som en barnehage kan? 


Vi gjør alle så godt vi kan, enten vi velger det ene eller det andre. Er det én ting vi mødre burde bli like flinke til som vi er til å ta all kritikk vedrørende vår morsrolle til oss, så er det å fremsnakke hverandre. Heie på hverandre, og sist - men ikke minst - godta hverandre. Jeg respekterer deg for ditt valg, respekterer du meg for mitt? 

LES OGSÅ: Ideell alder for barnehagestart

Til forsiden