TRILLINGER: – De er veldig ulike, mener Lise Stenhaug om trillingene hun og Bjørn-Tore fikk i januar: Melvin (f.v.), Embret og Oskar. Eldstemann Oskar er sjefen, og Embret henger seg på, mens Melvin er den som betrakter det hele. FOTO: Privat
TRILLINGER: – De er veldig ulike, mener Lise Stenhaug om trillingene hun og Bjørn-Tore fikk i januar: Melvin (f.v.), Embret og Oskar. Eldstemann Oskar er sjefen, og Embret henger seg på, mens Melvin er den som betrakter det hele. FOTO: Privat
Trillinger:

Mistet tvillinger, fikk trillinger

Lise og Bjørn-Tore har fått oppleve alle livets sider.I 2015 satt de knust tilbake etter å ha mistet tvillingene sine kort tid etter fødsel. I januar i år kom et herlig trekløver til verden.

Høsten 2017: Tre gromgutter leker blidt på gulvet. En hånd griper en annens fot, latteren sitter løst. Og du skjønner fra første øyeblikk at denne gjengen kommer til å holde mamma og pappa i ånde i tida framover.

Bjørn-Tore Rønningen (31) kikker ned på trioen. Blikket rommer så mye kjærlighet at en kan bli varm om hjertet av mindre. Men så er det også så langt fra en selvfølge du kan komme at det er småbarnsliv i leiren hos familien i Alvdal.

– Jeg ble gravid på senhøsten i 2014, og jubelen sto i heimen da vi fikk høre at det var tvillinger! Samtidig slet jeg med blødninger, så vi var litt bekymret for om noe skulle være galt, sier Lise Stenhaug (35).

I februar 2015 gikk vannet.

– Da fikk vi høre at vi ville miste den ene tvillingen i løpet av 48 timer. Men det skjedde ikke. Han kjempet videre, og ukene gikk. I april ble jeg lagt inn på sykehuset for at legene skulle følge med framover. Egentlig var terminen i slutten av juli, men allerede i slutten av uke 24 startet fødselen. Da hadde vi telt dager i lang tid. Vi regnet jo med at de ville komme for tidlig, men for hver dag som gikk, økte sjansene for at de ville klare seg, sier hun.

LES OGSÅ: To ganger trodde Petra og Mads at de endelig skulle få barn. To ganger gikk det galt. Så fikk de høre tre hjertebank

På dag tre får de begge hjerneblødning

12. april 2015 kommer de til verden. Bjørn først, 660 gram lett, etterfulgt av Ingrid på 690 gram. Siden Bjørn ikke har hatt fostervann på flere måneder, har lungene omtrent ikke utviklet seg. Ingrid er betydelig sterkere, men på dag tre får de begge hjerneblødning. Legene jobber desperat for å få nok oksygen ut i Bjørns blod, men siden lungene hans er så lite fleksible, punkterer den ene lungen underveis. Og på kvelden blir han akutt dårligere.

En lege, som selv heter Bjørn, har godkjenning, slik at han kan hastedøpe den vesle karen. Navnet har vært klart lenge. Bjørn skal kalles opp etter Lises far.

Det skulle vært en gledens dag sammen med familie og gode venner. I stedet blir det en nedtelling der håpet langsomt blir borte. Lise og Bjørn-Tore sitter med gutten sin mens han sovner inn. Minuttene snegler seg av gårde gjennom natta etterpå. Det er som å leve i en boble.

Paret kan ikke få fullrost de ansatte ved Rikshospitalet, de som passer på ungene og bryr seg som om det var deres egne. Og som alltid har tid til å snakke, lytte og trøste foreldrene, uansett hvor mange oppgaver som venter.

Dagen etter døpes Ingrid av en prest. Da har også storesøstrene Andrine (15) og Maren (12) fått møte de små. Omveltningene er store for dem også.

Hjemme i Alvdal følger hele bygda med, og krysser fingrene for familien på sykehuset. De maser ikke på Lise og Bjørn-Tore, men hvis de treffer på noen i slekta, er de kjapt ute med å sende lykkeønsker.

LES OGSÅ: På det laveste veide Ingunn (26) kun 35 kilo, og var preget av angst, sinne og tvang. Hunden Kompis ble redningen

alt
BJØRN: Bjørns lille hånd holder i mammas finger. Han og søsteren Ingrid ble født i uke 24. Bjørn var bare 660 gram og døde etter kort tid. FOTO: Privat Vis mer

Fikk hjerneblødning flere ganger

Så kommer de hjem, Lise og Bjørn-Tore. Ikke for å starte småbarnslivet, men for å begrave Bjørn. Den nærmeste familien og vennene er med. En bitte liten kiste bæres ut. De følger gutten sin på den siste reisen. Så går turen tilbake til sykehuset. Kontrastene er enorme der de kikker ned på Ingrid. Hun blir stadig sterkere, og håpet vokser igjen.

– Legene har vært flinke til å være tydelige på hvordan ståa er. Men så lenge det er håp, er det jo det du klamrer deg fast til, sier Bjørn-Tore.

Han er så bestemt på at dette skal gå bra, at han nekter å se tegnene på at ikke alt er i orden. Imens sliter Lise. Alt svinger så fort. Fra den bunnløse sorgen til optimisme når nok en dag er gått og Ingrid er blitt litt bedre.

Slik går det en hel måned. Men Ingrid har fått hjerneblødning flere ganger. Og stadig mer vev er blitt skadet. Til slutt går det ikke lenger. Maskinene kobles fra, og Ingrid sovner inn, hun også.

– Vi visste at legene hadde gjort absolutt alt de kunne. Det ble en slags trøst midt oppe i det hele. Hun kunne ikke reddes. Nå er de to sammen, akkurat slik de kom, sier Lise.

Nok en gang samles de til begravelse. Bobla er rundt dem igjen. De slipper inn virkeligheten i små doser de første dagene.

– Jeg begynte å jobbe igjen etter en uke. Vi kjører begge lastebil i vårt eget firma, og det skulle jo gå rundt det også. På en måte var det godt å ha noe å gjøre, så slapp jeg å tenke, sier Bjørn-Tore.

Lise ble sykmeldt lenger. Men også for henne kommer hverdagen etter hvert. Alvdal er en god bygd å bo i. Folk er åpne, prater og føler med dem. Noen orker kanskje ikke å ta kontakt helt i starten, men det er ikke fordi de ikke vil. De har bare ikke ord.

– Vi bestemte oss tidlig for at vi måtte være helt åpne om dette. Alle visste jo om det uansett. Men det gjorde det kanskje lettere for andre å snakke med oss, sier Lise.

LES OGSÅ: - Da jeg skjønte at jeg ville bli alene på julaften, ble jeg fryktelig lei meg

alt
INGRID: Vesle Ingrid ble godt passet på av trygge hender på Rikshospitalet, men døde etter en måneds kamp. FOTO: Privat Vis mer

Gravid igjen

Tida går, og litt etter litt vender ting tilbake til det normale. Så blir Lise gravid igjen. Først én gang, da det ikke er liv. Så én gang til.

– Da ba jeg om en tidlig ultralyd, for å få visshet. Jeg dro alene, for Bjørn-Tore var travelt opptatt med å få inn høyet. Vi kjøpte et småbruk etter at tvillingene ble borte, og mye skulle gjøres.

Da Lise kommer tilbake, går hun rett ut til ham på traktoren og viser fram ultralydbildet.

– Jeg så tre prikker, men for meg kunne det like gjerne vært kroppsdeler, smiler Bjørn-Tore.

For sikkerhets skyld spør han: «Det er ikke tre?» «Jo, det er det», ler hun. Og dermed bryter latteren løs igjen.

– Åh, da raste det mange tanker igjennom hodet, innrømmer Bjørn-Tore. Vi hadde et soverom for lite, bilen var for liten, og hva med alt utstyret vi måtte kjøpe? Vi hadde jo aldri drømt om noe slikt. Først å få tvillinger, og så trillinger, alle laget på naturlig vis, hva er oddsen for det? Men bildet løy ikke, sier han.

Oppfølgingen ble særdeles tett fra sykehuset denne gangen. Men Lise klarte likevel ikke å glede seg. For hva hvis?

Ukene gikk uten at de våget å kjøpe inn alt de trengte. Men etter hvert som magen vokste og alle prøver viste at alt var i orden, måtte også foreldrene innse at de var i ferd med å få familien betydelig utvidet.

LES OGSÅ: På telefonen fortalte jordmora at babyen hadde Downs syndrom: - Skulle vi frarøve ham livet?

Oskar, Embret og Melvin

I uke 34 kommer de. Tre flotte karer, Oskar, Embret og Melvin. Riktignok trenger de litt pustehjelp det første døgnet, men det går fort over. Absolutt alt er i orden, så etter en drøy uke er de på tur hjem. Et maratonløp av en annen verden har startet!

På det meste har de vært oppe i 24 flasker i døgnet. Når hvert matstell tar halvannen time, sier det seg selv at det ikke er rom for mye annet. Men Lise og Bjørn-Tore får det til. De kunne nok søkt om hjelp fra kommunen, men med velvillig familie og mange hjelpende hender ordner de opp uten. Andrine og Maren trår da også til og tar ansvar.

– De er veldig ulike, mener Lise, mens de fleste andre ikke helt klarer å skille eneggede Oskar og Embret. Personligheten er i alle fall klar. Mens eldstemann Oskar er sjefen, og Embret henger seg på, er Melvin den som betrakter det hele, og gjerne slår seg til ro på fanget.

Blide er de hele gjengen, og veldig glad i folk. Akkurat det er unektelig en fordel når du er født som trilling.

– Vi vekker en del oppmerksomhet, innrømmer Bjørn-Tore.

– Ja, det å ta en kjapp tur på butikken kan du bare glemme, ler Andrine.

For alle skal se, kommentere og snakke litt. Men det er bare koselig, mener Lise og Bjørn-Tore.

– Vi er blitt møtt med så mye varme av alle. Det finnes nok ikke noen i Alvdal som ikke unner oss dette og gleder seg med oss, sier han.

– Så da får vi bare ta med oss at ting tar litt lengre tid enn før. Det kan vi fint leve med, smiler Lise.

Og oppmerksomheten er ikke avgrenset til hjembygda. Da familien dro på campingferie til Sverige i sommer, ville alle kikke oppi trillingvogna der også.

– Og da vi var på Grueturneringen i fotball, kom en kar bort og klappet meg på skuldra. Han syntes nok at jeg hadde gjort en god jobb, ler Bjørn-Tore, før han innrømmer at det nok er Lise som skal berømmes for å gjøre den største innsatsen. Andrine og Maren er også flinke til å ordne opp med brødrene. De har allerede passet dem alene, slik at Lise og Bjørn-Tore har kunnet ta seg noen turer ut på egen hånd.

– Noen har da også ertet oss med at vi burde prøve en gang til, for å se om det kunne bli fire! Men nå tror jeg at vi sier stopp, ler Bjørn-Tore.

Hverdagen starter som regel ved fire–femtida, og deretter går det slag i slag.

– Det er Lise som har tatt den største delen av jobben til nå. Jeg skal innrømme at jeg blir litt svett når jeg skal ta vare på alle tre samtidig alene. Men nå skal jeg snart ha min del av permisjonen, så da må jeg bare venne meg til det, sier Bjørn-Tore. For da skal mamma ut og kjøre lastebil igjen.

– Det vil vel ikke overraske noen om det blir en tidlig motorinteresse på disse tre?

– Nei, det ligger nok litt i korta! Men de skal få drive på med hva de vil, sier foreldrene.

Andrine og Maren gleder seg imidlertid til de kan få ta gutta med og spille fotball, akkurat der har de ikke noe valg! Hverdagslykke kan være nettopp slik, tre små karer som vil opp på fanget til storesøstrene, eller kave rundt på gulvet til favorittlekene blir gjenfunnet.

– Hva har det dere har vært igjennom, gjort med dere?

Lise og Bjørn-Tore kikker bort på hverandre.

– Vi var vel egentlig ikke særlig flinke til å dele ting med hverandre før. Men vi har tenkt veldig likt om det meste. Så når vi har snakket om det nå i ettertid, har det vært lettere å være åpen, mener Bjørn-Tore.

– Vi har nok reagert litt forskjellig, sier Lise. Men vi har gitt hverandre rom for det. Og har den ene hatt en dårlig dag, har den andre stilt opp.

Det er ikke tvil om at det har vært tøffe tak. Og de to de mistet, vil for alltid være en del av familien. Men nå samles nye minner gjennom en trio som garantert vil sette sitt klare preg på familien.

– Vi har vært heldige, sier Lise. Tross alt har vi det. Og selv om dagene nå raser av gårde, setter vi pris på alt vi har. For det er sannelig ingen selvfølge.

LES OGSÅ: Cecilie fikk en svært sjelden diagnose: - Det var først da jeg så mamma og pappa gråte, at jeg skjønte hvor alvorlig det var

alt
GUTTENE: Oskar, Embret og Melvin ble født i uke 34, sunne og friske. Her er de klare for å reise fra sykehuset og hjem til Alvdal for å sette foreldrene i sving. FOTO: Privat Vis mer
Til forsiden