CEREBRAL PARESE: Julie (3) ble født i svangerskapsuke 29 og første gang Gitte forsiktig holdt datteren sin, var hun ikke større enn morens to hender til sammen. FOTO: Gregers Overvad
CEREBRAL PARESE: Julie (3) ble født i svangerskapsuke 29 og første gang Gitte forsiktig holdt datteren sin, var hun ikke større enn morens to hender til sammen. FOTO: Gregers Overvad
Cerebral parese:

- Vi skal vinne kampen sammen

Det er ingenting Gitte ønsker mer enn å gi sin 3 år gamle datter bevegelsesfrihet. Så hun kjemper utrettelig for å få Julie på beina.

– Se på meg, mamma, så flink jeg er!, roper Julie der hun med sin svarte sykkelhjelm, fastspente bein og et stort smil ruller av gårde på den rosa sykkelen sin. Sykkelen har Gitte Møller (37) og mannen Jesper Krog-gaard Møller (41) kjøpt selv etter at de fikk beskjed om at det var flere måneders ventetid på å bli tildelt sykkel fra det offentlige.

– Det er jo nå hun trenger den. Det er fint vær, vi har endelig flyttet inn i det nye huset vårt, som er bygget etter Julies behov, og det er fin trening for henne. Så får vi heller spise tomatsuppe den neste måneden, sier Jesper med et smil.

Helt siden Julie kom til verden for tre år siden, har foreldrene nektet å la seg begrense og akseptere beskjeder fra fagfolk i hvite frakker om at datteren deres aldri vil kunne klare å gå på grunn av lammelser i beina, cerebral parese.

LES OGSÅ: - Det har vært en helomvending av livet

– Jeg gir aldri opp

I Jespers øyne er Gitte litt av en superhelt, og i hvert fall en supermor, og de 11 000 følgerne hun har på Instagram, vil nok gi ham rett. For med kunnskapen om at hjernen er elastisk, holder Gitte fast ved teorien sin om at hun gjennom trening kan påvirke Julies hjerne så mye at den kan lære å sende de riktige signalene ned til de stive føttene – sånn at hun en dag kan komme til å stå og gå uten hjelp.

– Jeg gir aldri opp, sier hun med blikket på den smilende lille jenta, som triller over gress og stein i hagen deres i danske Hvidovre.

– Men flere ganger har jeg følt meg presset til å gi opp, og det takler jeg ikke, sier hun trassig. Julie er født i svangerskapsuke 29, og første gang Gitte forsiktig holdt datteren sin, var hun ikke større enn morens to hender til sammen. I over to måneder hadde Gitte vært sengeliggende, fordi undersøkelsen i uke 20 viste at hun allerede var i begynnende fødsel.

– Det var tøft både å være sengeliggende og isolert på den måten, men jeg knakk aldri sammen og var heller aldri redd for å miste Julie. Jeg tenkte mer på hvordan William på seks klarte seg der hjemme.

LES OGSÅ: «Petter» (4) var den eneste som ikke fikk komme i bursdagen

alt
SPESIALTILPASSET: Familien har fått bygget nytt hus som passer til Julies behov. FOTO: Gregers Overvad Vis mer

Liten blodpropp

Julies foreldre aksepterte til å begynne med at datterens langsomme grovmotoriske utvikling skyldtes den tidlige fødselen, og at de stive føttene bare skulle bøyes litt av en fysioterapeut. Hun fikk sin første behandling som 1-åring, og beskjeden terapeuten kastet etter Gitte på vei ut døren, traff som en baseball hun ikke var klar til å ta imot. (Psst: Prematur baby: Hvorfor føder noen for tidlig?)

– Hun sa spastisk lammelse, som om det var en bagatell. For meg var det forbundet med kramper, en form for hjerneskade og et liv i rullestol, sier hun og fortsetter:

– Ikke bare stive bein som Julies. Jeg brøt fullstendig sammen i bilen. Senere sa legene til oss at det sannsynligvis skyldtes en liten blodpropp under fødselen, og at Julie nok ville få et godt liv likevel. Men datteren vår skal ikke bare ha et godt liv, hun skal ha det beste livet. Og vi har jo allerede motbevist legenes dom, da Julie begynte å krabbe da hun var 1,5 år.

Etter at det viste seg vanskelig med dagmamma, måtte Gitte innse at spesialbarnehage var eneste løsning. Det er fysioterapeuter tilknyttet institusjonen, så Julie kan få trene masse, og i spesialpedagogene har Gitte funnet noen som kan glede seg like mye som hun og Jesper over Julies små framskritt. Gitte er typen som søker informasjon alle steder – på internett, i bøker, i utlandet.

Familien trener hjemme med datteren flere ganger i uken. Julie øver seg på å stå, hun sykler og elsker å trippe av gårde på tå, enten med mor eller far som kroker under armene, eller med gåvognen sin. Og hver søndag følger Gitte henne til ridning, så balansen kan bli bedre. Kognitivt er hun på lik linje med andre barn. Hun har sin mors kampvilje og stahet, og hun blir frustrert når lillebror Oliver (1) krabber fortere enn henne. Men trening er ikke lenger nok, så foreldrene har valgt å søke om seneforlengende operasjon for datteren, noe de ellers hadde håpet å unngå.

– Jeg liker ikke tanken på at hun skal opereres. Men hvis ikke Julie skal ende i rullestol, er vi nødt til å hjelpe henne på alle tenkelige måter. Det er absolutt ikke fordi jeg tenker dårlig om folk i rullestol. Jeg vil bare ikke akseptere ennå at det skal være Julies framtid. Men jeg har akseptert at det er et godt hjelpemiddel for henne akkurat nå, sier Gitte.

LES OGSÅ: - Alle drømmene våre ble knust da vi fikk vite at Klara aldri ville komme til å krabbe, gå eller løpe

Til info: Denne saken har vært publisert i Allers 39, som også eies av Aller Media.

Til forsiden