GAVEKALENDER: Er gavekalendere er en form for strekkmerker? Altså en uunngåelig konsekvens av reproduksjon? Mye tyder på det, skriver Benedicte Wessel-Holst.
GAVEKALENDER: Er gavekalendere er en form for strekkmerker? Altså en uunngåelig konsekvens av reproduksjon? Mye tyder på det, skriver Benedicte Wessel-Holst.
Gavekalender:

En ferdigkalender anses som rødkål på pose. Eller som pepperkaker med palmeolje, eller et kunstig juletre

Uverdig på alle måter...

Alle vet at du ikke kødder med en kvinnes juleforberedelser. Ikke uten å få syv slag tilbake. Men det var liksom umulig å ikke kommentere at tre av fem kvinner i sin mest hektiske livsfase måtte gå tidlig fra venninnekvelden grunnet KALENDERGAVEINNPAKNING! Hvorfor?

- Beklager, men det er litt mye nå - og jeg må bare få fikset de siste 25, sa hun med tre barn i verste gavealder.

Hun var nesten grå i ansiktet, men hevdet at gavekalenderen utelukkende var et var et overskuddsprosjekt. Hun med to mente hun fikk utløp for egen kreativitet, men angret på at hun hadde valgt et grovt, miljøvennlig papir som hadde gitt henne sår på fingertuppene. Hun med en liten en på knapt to år, hadde latt seg overbevise av to mødre i barnehagen om at tradisjoner måtte starte tidlig - så da var det i grunn bare tiden og veien.

Tre kvinner skulle altså hjem for å pakke inn 144 små presanger, i stedet for å drikke vin.

- Er dere sikre på at det så viktig med sånne gavekalendere, spurte jeg, relativt diplomatisk.

- Er dere sikre på at det er så lurt å rykke tilbake til 50-tallet - bare fordi det er jul, spurte den andre av oss uten barn, ikke fullt så diplomatisk.

- OM vi er sikre? Alle tre himlet med demonstrativt med øyene og ramset opp viktigheten av tradisjoner, ritualer og gleden over å glede andre. Så kom de faste kommentarene om at det bare var å vente til vi selv fikk barn i kalenderalder. Da ville det komme, nærmest av seg selv. Som om gavekalendere er en form for strekkmerker. En uunngåelig konsekvens av reproduksjon.

Disse mødrene, disse julemødrene, er vanskelige å argumentere mot. Det er de kvinnene med høyest kapasitet i verden. De er kvinnene som beveger verden. Som drar i det som for oss vanlige dødelige er usynlige tråder. Som får ting til å falle på plass, gå i hop, bli til.

Perfekt balansekunst

I førjulstiden balanserer de perfekt mellom sammenbrudd og verdensherredømme. Ikke bare har de ansvaret for alt og alle som skal inviteres, arrangeres, ringes, hentes, avtales og trakteres gjennom hele desember - de har også funnet ut av barna har behov for en gave hver eneste dag fram til julaften. Muligens som en slags pedagogisk oppvarmingsøvelse til det gavehavet som venter dem den store dagen - eller kanskje som en påminnelse om at de velstandsmessig er lysår unna å bli født i en krybbe.

Uansett - gavene skal være håndplukket og håndpakket av mor selv, helst hengt opp på en hjemmelaget kalenderanordning som også ser bra ut på bilder i sosiale medier. En ferdigkalender anses som rødkål på pose. Eller som pepperkaker med palmeolje, eller et kunstig juletre. Uverdig på alle måter.

Aktivitetskalendere har vært oppe til diskusjon, men ansees jevnt over som litt for alternative.

- Sønnen min vil ikke ha en skitur liksom, han vil ha fotballkort, forklarte den ene.

- Det er jo egentlig sånn med meg også. Jeg vil jo ikke ha en lapp hvor det står jeg elsker deg fra mannen min - jeg vil heller ha en diamantring, innrømmet den andre.

Så mens de venter på noen hyggelige materielle overraskelser under treet selv, kan barna glede seg over et assortert utvalg viskelær, leppestifter, emojiputer, silly bandz, pusete ørevarmere og små esker med Lego Friends. Dette vet jeg, fordi jeg har overhørt diskusjonene om innkjøp i flere uker allerede, ofte akkompagnert av sukk og stønn over hvor mye som skal fikses i tiden før jul.

Men hvorfor gidder de, sånn egentlig? Den moderne julekvinnen slipper tross alt å slakte grisen selv, stappe pølser og bære ved, og hun har for lengst outsourcet vasking av gølv og eventuelt sølv. Hun har kanskje til og med sluttet å bake 7 slag av helt like kaker, fordi hun fant ut at familien ville ha smågodt i stedet. Men med frafallet av alle disse tidkrevende aktivitetene, tenkte ikke den moderne julekvinnen at hun nå endelig ville få mer tid på sofaen eller til å henge med venner. Tvert imot! Hun kom hun på en ny idé som ville kreve både tid, penger, mental kapasitet og evne til å overgå seg selv - år etter år, og fant opp gavekalenderen i stedet.

Og hvis du tror det er krevende å få til sprø svor - prøv å finne opp kruttet i form av kule kalendergaver til tre barn, femten år på rad! Det krever sin kvinne. Og ettersom kvinner har en lei tendens til å tiltrekkes av tidkrevende, selvoppofrende oppgaver som familien kan han glede av - ble en ny juletradisjon født.

- Jeg syns det er litt irriterende at koselige juleforberedelser blir kritisert av andre kvinner som ikke har tid eller ork, sa den ene småbarnsmoren før hun dro hjem til pakkedisken sin.

Kanskje hadde hun rett. Det er alltid fristende å kritisere kvinner som med den største selvfølgelighet rekker over den ene julepreppende oppgaven etter den andre - helt uten hjelp fra musene til Askepott eller annet kvalifisert personell. Klart vanlige kvinner som meg kan tenke sitt.

«Hvorfor gidder de ikke litt mer på jobb», kan jeg tenkte i et mørkt øyeblikk når de drar klokken 14 for å overvære en juleavslutning, men i virkeligheten er jeg bare misunnelig. Misunnelig på at de mestrer stresset, multitaskingen og hyggen - alt på en gang. Misunnelig på overskuddet, generøsiteten og at DE FÅR TIL ALT! For som alle vet: bak en hver vellykket julefeiring, står en enda mer vellykket kvinne. Med blussende, hektiske julekinn du er nødt til å beundre - og bli glad i. Det er klart jeg vil være den kvinnen.

LES OGSÅ: Venninnejulebord: Stemningen startet like trykket som en ribberull

Til forsiden