JULIE WINGE: Skuespiller og skribent Julie Winge deler sin sterke historie i denne spalten. Hun er også en av KK.nos nye spaltister, og vil dele flere tekster fremover.  Foto: Per Ervland
JULIE WINGE: Skuespiller og skribent Julie Winge deler sin sterke historie i denne spalten. Hun er også en av KK.nos nye spaltister, og vil dele flere tekster fremover.
Foto:Per Ervland

- Jeg er alkoholiker

Her er min historie.

Hei, jeg heter Julie og jeg er alkoholiker. Det var aldri rart for meg å si det høyt, fordi jeg visste det. Jeg har visst det siden jeg var 21.  Jeg ville bare ikke gjøre noe med det, for livet kunne umulig leves eller være innholdsrikt uten en fest, mange fester faktisk, drøssevis av dem og jeg kunne vel alltids gjøre noe med det senere.

Før jeg var 21, luktet jeg det kanskje litt, men overså det glatt. Festet med de andre eller alene, så mye så mulig og var helt overbevist om at alle andre var like fulle som meg. Det var de ikke. Det vet jeg nå, fordi jeg er edru, fordi jeg endelig kan se rundt meg når jeg er på byen eller på fester og nei, de er ikke så fulle som jeg var. Vel, en og annen er det, men de, de er som meg, det ser jeg med en gang, selv før promillen setter inn for alvor. Fordi jeg ser meg selv. Jeg ser angsten, selvforakten og skammen, som oftest gjemt bak sosialt klovneri. For meg ligger det som et tykt lag utenpå oss, vi, fyllikene.

Jeg savner det ikke lenger, men det tok tid. Jeg savner det ikke fordi jeg husker hvordan det var, jeg husker angsten og skammen. Morgenene under dyna i timevis, med hjerteklapp og bråe kast, nesten som ticks. Jeg husker hvordan jeg prøvde å sove videre, sove det bort. Det gikk aldri å sove videre, for angstriene gjorde nettopp det, de rei meg.

I 30-ÅRENE: Her er jeg på vei til konsert i Paris.
I 30-ÅRENE: Her er jeg på vei til konsert i Paris. http://juliewinge.blogg.no/

Det er vanskelig å svare på hvorfor jeg klarte å slutte. Annet enn at jeg hadde fått nok. Jeg var ferdig.Det eneste som hjalp var, som mange vet, en ny drink. Men der var jeg flink, jeg drakk som regel ikke før barna hadde lagt seg, det klarte jeg... nesten alltid, nesten hver dag. Disse flinke dagene var egentlig ikke så flinke. Timene måtte jo unna og fokuset var på drinken, den forløsende drinken som skulle komme, komme snart. klokken måtte bli 8 så fort som mulig. En ting kan jeg love, barna mine la seg aldri, ALDRI senere enn 8.

Nå for tiden er det de små gledene i hverdagen som holder meg edru. Det å våkne tidlig uten å være syk, våkne en time før barna skal opp, bare for å være alene i stillheten, forresten, det var en løgn: være alene med røyken, kaffen, mac’en, facebooken og avisen. For jeg har ikke forandret meg så mye, man trenger ikke nødvendigvis å gjøre det. Jeg er like rocka i hue som før, går med de samme klærne, sier de samme tingene bare ikke så utagerende, ikke så tankeløst og selvopptatt. Så nei, morgenen min er ikke full av fuglesang, soloppganger og lange turer med hunden, det bare høres så vakkert og fornuftig ut. Morgenen min er akkurat som jeg vil ha den, helt uten å være syk. Uten å få barna av gårde til skolen på autopilot, fyllesjuk.

For meg er vel det den største lille gleden.

Jeg er også edru fordi jeg vet en ting, jeg vet at jeg ikke vil ha ett glass vin. ETT GLASS VIN? Hva i alle dager skal jeg med ett glass? Nei, gi meg en kartong rødvin, en flaske vodka og litt hvitvin for sikkerhetsskyld. Ja, og gjerne litt amfetamin så jeg kan få med meg at jeg er på fylla. Jeg brukte nesten aldri dop, men hvis jeg skulle sprekke nå? Klart det. Alt må med.

De gangene jeg ser noen på kafe som deler en halv flaske vin får jeg fremdeles vondt i kroppen. Hva skal de med det? Det er jo ingenting? Jeg skjønner ikke at noen kan nippe til noe som helst. For det er meg, det kommer alltid til å være meg. Derfor skåler jeg ikke lenger, jeg skåler nemlig så veldig mye fortere enn deg.

Jeg er også edru fordi jeg vet en ting, jeg vet at jeg ikke vil ha ett glass vin. ETT GLASS VIN? Hva i alle dager skal jeg med ett glass? Nei, gi meg en kartong rødvin, en flaske vodka og litt hvitvin for sikkerhetsskyld.

Hvordan jeg var?

Først var jeg en liten pike fylt av romantikk og drømmer om å bli tatt med storm, bergtatt, dykke inn i et eventyr om du vil. Ikke nødvendigvis av en prins, mer av alt, alt som var spennende. Av vinden, blomstene, sjøen, den kjekkeste gutten i klassen, åhhh han var så kjekk! Og jeg var ni, ni og dypt forelsket over lang tid, det går fint an det, når man er ni år. Jeg skulle bli blomsterpike når jeg ble stor. Neida, ikke en sånn som jobbet i butikk, men en sånn som satt midt i en stor eng og luktet på dem, hvordan i granskauen jeg hadde tenkt å tjene penger på det, må du ikke spørre meg om.

Til forsiden