FØRSTEKLASSINGER: Journalist Ingvild Kjøde har en viktig beskjed til alle med førsteklassinger.
FØRSTEKLASSINGER: Journalist Ingvild Kjøde har en viktig beskjed til alle med førsteklassinger.
Førsteklassinger:

Kjære lærere, kjære foreldre, kjære rektor og kjære politikere: La førsteklassingene fortsette å være barn

Og husk: De er ikke skapt for å sitte på rumpa.

Til alle dere der ute som i går gikk til skolen med en liten hånd i sin. Til alle som så en spinkel barnerygg med en altfor stor sekk vimse seg inn til et klasserom med 25 andre småtasser – og som sto igjen utenfor med en liten klump i halsen. Til alle dere som tørket en tåre, og tenkte; han/hun er jo fortsatt så liten. Til alle dere. Jeg føler med dere! Og dere har helt rett; de er jo bare barn. Ganske små barn.

Måtte skolen som møter dem la dem fortsette med å være det.

To ganger har jeg sendt seksåringene mine inn i Osloskolen. Det har gått over all forventning, mye fordi vi har møtt kloke lærere. Som ikke presset med lekser. Som hadde humor. Som på første foreldremøte sa; de er så små, vi må ta masse pauser og la dem leke ute. Takk til alle lærere som ser barna slik. Heldigvis er det mange av dere.

Men like fullt: Overgangen er BRÅ fra den frie leken i barnehagen. Hvor dagene hadde mange, mange timer som barna fikk fylle selv, og barna svarte med ett ord da vel hjemme ble spurt om hva de hadde gjort i dag. De hadde LEKT. Punktum. I skolen er det læreplaner, 90 minutters økter, lekser, lesetester, tre bokstaver i uka, kartleggingsprøver og læringsstøttende aktiviteter på SFO.

Barna skal «holde hender og føtter for seg selv», sitte ved pulten hele timen og rekke opp hånden før man snakker. Uteskole er på mange skoler kuttet bort. Turdager er det få av, og jeg må si meg litt enig i det min førstefødte sa lett fortvilet etter en uke på skolen – «det føles som om barndommen min er over».

Før begynte man på skolen når man var syv år. Min far gikk på skolen annenhver dag, og de som var født på høsten fikk vente ett år og altså var de snart åtte år når de begynte på skolen. Dette er selvsagt lenge siden. Det var lenge før SFO og ukeplaner.

I år er det 20 år siden seksåringene kom inn i skolen med reform -97. Vi ble først lovet at barnehagepedagogikken skulle prege de første årene i skolen og at leseopplæring først skulle komme i andre klasse. Barna skulle fortsatt få leke. Så kom Kunnskapsløftet (med Kristin Clemet i spissen) i 2006, og leseopplæringen startet fra første klasse. Nå har mange skoler et mål om at alle fem-seksåringene skal lese til jul. Det er vel ingen erfarne lærere som egentlig tror at det skal gå?

Skal man bli noe her i livet må man lære, stod det på en plakat i min datters klasserom i første klasse. Men de ER jo noe allerede, tenkte jeg fortvilet De er fantasi, lek, empati, lærelyst. De er venner, brødre, søstre. De er våre sønner og døtre. Og vi elsker dem akkurat slik de er. Uansett om de leser til jul eller påske.

LES OGSÅ: «Livet begynner for alvor når du har fått orden på hjemmet ditt ... Eller?»

Så kjære alle mødre og fedre der ute som i løpet av høsten får beskjed om at poden/dattera ikke kan sitte stille en hel skoletime: Det er normalt. De er små barn. Og skulle det være mer enn vanlig førsteklasseuro i kroppene deres, så er det selvsagt fint at de får hjelp, men gi dem TID til å vokse litt først.

Til alle som engster seg for om seksåringen klarer å kle på seg selv, holde orden på sekk og bøker, huske å spise og ikke minst; finner noen å leke med. Jeg føler med dere, og har bare to råd å gi: kjøp sko med borrelås og hold forventningene nede. I andre klasse er alt lettere.

Til alle som i løpet av høsten får høre at seksåringen «haaater lekser»: Ikke press, snakk med læreren og finn en løsning. De skal sannsynligvis gå på skolen i 13 år (og mer) fremover, det er ingen vits at det skal skjære seg allerede nå. De har hele livet foran seg.

For dette er viktig. I en verden full av læringsmål, PISA-undersøkelser, kartleggingsprøver og tre bokstaver i uka, husk dette:

Om poden din lærer å lese til jul er ikke viktig. Om de kan alle 10er-vennene på rams til jul er ikke viktig. Om de skriver innenfor linjene i bokstavhuset er ikke viktig. Å kunne sitte stille – uten å tulle – en hel time, er ikke så viktig.

Det som er viktig er faktisk akkurat det samme som i barnehagen – og ellers i livet: At de kan glede seg til å gå på skolen. At de har venner og klassekamerater som møter dem og leker med dem (og omvendt). At de blir sett som et menneske som har noe å gi. Og at lærerne og vi foreldre møter dem der de er og ikke henger oss opp i måleparametre og kartlegginger. Det er vel det som heter å utdanne hele mennesker, og det var vel hele poenget, eller?

LES OGSÅ: - Han tråkket som om han hadde mannen med ljåen i hælene

Til forsiden