SPALTIST: Anette Wingerei Stulen (24) er frilansjournalist, og en av KK.nos faste spaltister.  Foto: privat
SPALTIST: Anette Wingerei Stulen (24) er frilansjournalist, og en av KK.nos faste spaltister. Foto: privat
Deprimert

La oss snakke om depresjon

- Den stjeler lyst, glede, mening og engasjement. Den knuser selvbildet og etterlater meg i et skall.

Jeg har egentlig prøvd å skrive en kommentar om noe helt annet. Noe jeg syns det er viktig at vi snakker om. Men jeg fikk det ikke til. Jeg følte at jeg manglet et godt poeng og at jeg ikke fikk frem budskapet mitt.  Alternativet var å prøve på nytt, eller bytte tema. Kanskje skrive om noe jeg virkelig brenner for i stede? Min første tanke var at det hørtes lurt ut. Jeg hentet meg et glass med Pepsi Max og litt frukt og satt meg ned for å begynne å skrive.

Jeg ble sittende lenge og stirre på et tomt dokument. Hva brenner jeg egentlig for? Jeg som til vanlig har meninger om det meste klarer ikke for alt i verden å engasjere meg i noe nok til å skrive en kommentar om det. Alt kjennes uviktig. Meningsløst. Plutselig begynte jeg å sette spørsmålstegn ved meg selv og det jeg har valgt å bruke livet mitt på. Da jeg bestemte meg for å studere journalistikk var det med et mål og ønske om å gjøre en forskjell. Nå klarer jeg ikke tenke annet enn at jeg bare er en bitte liten dråpe i et uendelig stort hav, og at det ikke spiller noen rolle uansett hva jeg gjør eller skriver. 

LES OGSÅ: De vanligste symptomene på depresjon

Depresjon for meg er som en mørk, seig, tykkflytende masse som kleber seg til alt, som gjør meg tung og får alt til å gå sakte. 

Det er det depresjonen gjør med meg, den tar fra meg alt. Den stjeler lyst, glede, mening og engasjement. Den knuser selvbildet og etterlater meg i et skall av den jeg pleier å være.

Depresjon for meg er som en mørk, seig, tykkflytende masse som kleber seg til alt, som gjør meg tung og får alt til å gå sakte. Som gjør at tankene og kroppen beveger seg langsommere.  

Den gjør meg til en veldig dårlig versjon av meg selv, en som ikke bryr seg om noe. Som tenker at det ikke spiller noen rolle uansett. Den holder meg våken hele natten og vil at jeg skal ligge i sengen hele dagen. Den tar fra meg matlyst og tiltaksevne. Og den vil ikke at jeg skal ha kontakt med andre mennesker.

Jeg blir usikker på alt jeg gjør. Bare å poste et bilde på Instagram blir vanskelig. Aller helst vil depresjonen at jeg skal slette alle sosiale medier fra telefonen min. Den tar som sagt fra meg alt. Den vil ha meg for seg selv.

Den vil bryte meg ned til det ikke finnes noe igjen av meg, men det kan den ikke få lov til. Det må ikke skje. Så jeg skriver, selv om det som regel føles som om jeg like gjerne kunne skrevet «bla, bla, bla». Og jeg tvinger meg selv til å gå ut, målet er å ha minst en avtale/et ærend utenfor leiligheten hver dag. 

LES OGSÅ: Bipolar eller deprimert? Slik vet du forskjellen

Jeg tenkte at det kom til å være sånn for alltid. At jeg aldri kom til å være glad igjen. Eller ikke bare glad egentlig, for jeg var helt flat, helt følelsestom...

Jeg er heldig, for jeg har hund og hun må ut, uansett hvor lite jeg har lyst, så må hun på tur. Det hjelper litt. Og så vet jeg dette er en klisje, men det går over. Kanskje ikke av seg selv og kanskje ikke uten litt innsats og hard jobbing, men det går over.

I fjor høst hadde depresjonen et så godt tak rundt meg at jeg tenkte at det kom til å være sånn for alltid. At jeg aldri kom til å være glad igjen. Eller ikke bare glad egentlig, for jeg var helt flat, helt følelsestom. Jeg tenkte at jeg aldri kom til å føle igjen. På et tidspunkt ble jeg helt desperat etter å føle NOE, en desperasjon som potensielt kan bli veldig, veldig farlig. Heldigvis har og hadde jeg flinke folk rundt meg. Som holder meg oppe og bærer håpet for meg, og som minner meg på at også dette skal gå over.

Det kjipe er at like fort som det går over, kan det komme tilbake. Det er lite konstruktivt å gå å gruble på og tenke «tenk hvis jeg blir syk igjen» i de periodene man er frisk. Det er dessuten ikke sikkert depresjonen kommer tilbake. Mitt beste råd er å være forberedt.

«Fake it until you make it». Det betyr i praksis at uansett hvor lite lyst du har, eller hvor sliten du er, eller hvor meningsløst alt føles, så må du fortsette å gjøre ting som du vet du liker.

Jeg er mye bedre enn det jeg var i fjor høst, det er ikke like mørkt nå, men jeg merker at jeg er på vei dit. Målet er at det ikke skal få gå så langt. For det første har jeg lært meg tegnene på at det begynner å gå dårligere; min første og viktigste varsellampe er at jeg slutter å bry meg om ting, at jeg mister engasjementet mitt og meningene mine. Og at skrivesperren sniker seg på. Da vet jeg at det er på tide å sette i gang noen enkle tiltak. Råd nummer én til andre som sliter med depresjon er derfor: lær depresjonen din å kjenne. 

Mitt neste råd er et sånt råd som jeg selv hadde blitt (og blir) skikkelig sur av hvis noen sier det til meg når alt virker trist og håpløst, men det funker, tro meg, og det er så enkelt, og så vanskelig som «fake it until you make it».

LES OGSÅ: Depresjon er en større byrde enn kreft

Det betyr i praksis at uansett hvor lite lyst du har, eller hvor sliten du er, eller hvor meningsløst alt føles, så må du fortsette å gjøre ting som du vet du liker. Som du normalt får påfyll, energi og glede av. Det aller lureste er å lage en liste over slike aktiviteter når du er frisk/friskere, for når du er syk, og ikke en gang klarer å se farger, er det vanskelig å huske hva som egentlig gir deg glede.

Til slutt rådet over alle råd: Snakk om det. Vi kommer ikke utenom, det er uunngåelig. Snakk om det, for det er det siste depresjonen vil. Den vil ha deg for seg selv. 

Snakk om det.

 

Til forsiden