HELT ÆRLIG: Anette Wingerei Stulen (24) er en av KK.nos bidragsytere. I dette innlegget har hun skrevet om hvordan det er å leve med kronisk sykdom, og hva slags støtte man egentlig trenger når man er syk.  Foto: Frida Marie Grande
HELT ÆRLIG: Anette Wingerei Stulen (24) er en av KK.nos bidragsytere. I dette innlegget har hun skrevet om hvordan det er å leve med kronisk sykdom, og hva slags støtte man egentlig trenger når man er syk. Foto: Frida Marie Grande
Meninger

- Når helsevesenet sier «det er ikke mer vi kan gjøre», glemmer de at det alltid er mer de kan være

Noen ganger så holder det at noen bare er der, lytter, ser og tar deg på alvor.

Til min mors store frustrasjon er jeg mer enn skeptisk til alternativbransjen. Jeg forstår desperasjonen til mennesker i krise. Jeg forstår at man vil prøve alt, og litt til, i håp om å forandre en håpløs situasjon Det forstår alternativbransjen også, det er derfor den har blitt så stor.

Jeg tror ikke på Gud. Jeg tror ikke på healing. Jeg tror ikke på overnaturlige krefter. Men, det jeg derimot tror på er menneskers behov for å bli sett, trodd og lyttet til. 

Søndag kveld, rett etter klokken åtte, hadde jeg gjort siste finpuss på en kommentar om det jeg valgte å karakterisere som sunnhetshysteri. Så bestemte jeg og en venn oss for å dra på kino. Vi så «Mannen fra Snåsa». Jeg måtte hjem og skrive ny kommentar.

Effektivitet og innsparing krever at medmenneskelighet legges til side til fordel for en mer klinisk (og tidvis kald) tilnærming.

Margareth Olins film, om Snåsamannen Joralf Gjerstad, virvlet opp så mye i meg at jeg var helt følelsesmessig utslitt da vi gikk ut av kinosalen. I løpet av filmen gråt og lo jeg om hverandre, samtidig som jeg prøvde å se hele dokumentaren med et kritisk journalistblikk. 

Da jeg var 16 ble jeg diagnostisert med Morbus Crohn, en kronisk betennelsessykdom i fordøyelsessystemet. Kronisk betyr som kjent langvarig og jeg har hatt og kommer til å ha mange møter med norsk helsevesen. Jeg har allerede tilbrakt nok tid med dette vesenet til vite mye om tidspresset helsepersonell jobber under. Det er liten tid til nærhet, trygghet og mellommenneskelige møter. Effektivitet og innsparing krever at medmenneskelighet legges til side til fordel for en mer klinisk (og tidvis kald) tilnærming.

Jeg har etter hvert fått mange venner som også er rammet av kronisk sykdom og jeg kjenner flere som har fått den harde, nedslående beskjeden «det er ikke mer vi kan gjøre for deg». Jeg tror det er her skille mellom legevitenskapen og Snåsamannen er størst. For når helsevesenet sier «det er ikke mer vi kan gjøre», glemmer de at det alltid er mer de kan være! For ganske ofte trenger man faktisk ikke at noen gjør noe spesielt, men at de bare er der, lytter, ser og tar deg på alvor. Det gjør Snåsamannen.

For meg er Joralf Gjerstad et menneske som bærer andre menneskers lidelse. Jeg tror ikke noe på at han kan helbrede noen for sykdom, men jeg tror på at han kan gjøre byrden av livets belastninger lettere å bære. 

Det mest magiske med Snåsamannen er ikke hans varme hender, men hans varme hjerte og evne til å se andre.

En av dem som møter Gjerstad i filmen sier at hun ikke ble bedre etter å ha vært hos ham, men hun legger til at hun hver morgen, når våkner og har lyst til å gi opp, minnes den varme hånden hans, på skulderen hennes. Hans varme og støttende hånd hjelper henne opp om morgenen. Han er et medmenneske som tar seg tid til å høre på andre. Som sier han har tro på og tillit til dem. Som sier at de må ha tro på seg selv og på livets lyse sider. Som ber dem skrive til ham og fortelle hvordan det går. Som ser, lytter og bryr seg.

Snåsamannen bærer i seg mange av de kvalitetene norsk helsevesen mangler. Ikke fordi det ikke jobber dyktige, flinke og engasjerte medmennesker der. Men fordi det som regel ikke er tid og rom for de virkelig nære møtene. 

Gjerstad sier han tror på godhet og på troskap mot din neste og deg selv. Han sier at vi kan se det vakre i naturen, men at vi ikke ser det vakreste av alt, nemlig mennesket. Og han har nok rett. Ensomhet er et økende samfunnsproblem og rammer mennesker i alle aldere og samfunnslag. Vi blir syke fordi vi glemmer å ta oss tid å se hverandre. 

Det mest magiske med Snåsamannen er ikke hans varme hender, men hans varme hjerte og evne til å se andre. Jeg er fortsatt mer enn skeptisk til alternativbransjen, og tror ikke noe mer på healing, men jeg skal gjøre mitt beste for å bli flinkere til å se menneskene rundt meg og til å gi flere klemmer. 

 

Til forsiden