JULEBORD: Benedicte Wessel-Holst skriver om venninnejulebordet.  Foto: All Over Press Norway
JULEBORD: Benedicte Wessel-Holst skriver om venninnejulebordet. Foto: All Over Press Norway
Meninger

Stemningen startet like trykket som en ribberull. Så snudde det.

Velkommen til årets venninnejulebord - der alle temaene dere ikke rakk å diskutere i løpet av året som gikk stiger til overflaten som hissige champagnebobler.

- Jeg kommer aldri til å sy om en dritt! Men dere skal ha takk for tilliten.

Det var venninnen min som ikke hadde noe til overs for vertinnegaven vi hadde med i anledning årets julebord. Jenny Skavlans «Sy Om»-bok. Ikke et vondt ord om forfatteren, men venninnen min hadde ifølge seg selv tilstrekkelig med selvinnsikt til å vite at hun ikke var blant dem som tryllet fram en trendy rysjebluse av bestemors gamle gardiner. 

- Jeg trodde dere visste at jeg ikke er et sånt «Do it Your Self»-menneske? Jeg er i lønnet arbeid for å SLIPPPE å trelle over symaskiner, saftpresser og selvstappete pølser. Jeg skjønner meg ikke på damer som bruker tid på så utrolig mye UVIKTIG! 

Og med det var altså årets venninnejulebord i gang. Siste stopp før julaften kjørte over oss alle sammen som en dampveivals av tung familiehygge.

På menyen: kortreist gris som antakelig hadde valgt slaktemetode selv, på en seng av temaer vi ikke hadde rukket å diskutere i året som gikk. Ute var det ikke snev av snø. Inne var det klamt.

- Skål da jenter, for at vi klarte å samle gjengen i år også, prøvde en av de mest diplomatisk anlagte i gjengen seg. 

Før første glass champagne sildret gjennom slitne mammastruper, var neste tema allerede lansert.

Ikke så rart vi klarte det, egentlig. Vi plottet jo inn i kalenderen allerede i juli, etter endeløse diskusjonstråder på Facebook. Før første glass champagne sildret gjennom slitne mammastruper, var neste tema allerede lansert. Av samme venninne.

- La gå at de færreste av oss har tid eller talent til å sy om gamle klær. Men hva er greia med disse gavekalenderene mødre over hele landet sliter seg ut på? En mellomleder på jobben fikk senebetennelse etter å ha pakket inn 72 smågaver til de tre allerede bortskjemte barna sine. Har dere hørt noe så idiotisk?

Det ble stille et øyeblikk. Så stille at man kunne høre en bitteliten kalendergave falle til jorden. Åtte kvinneblikk lette frenetisk etter sine «partnere in crime». Var ikke alle mødrene her kalenderpakkere?

- Jeg synes ikke det er uviktig å bruke tid på å lage ting selv ELLER pakke inn kalendergaver, svarte en av de andre venninnene, hun som var kjempegod til å lage alt det vi andre ikke klarte eller rakk. Og som syns den andre venninnen var en representant for det hun ikke ville at barna skulle bli.

Stemningen var nå like presset som en julesylte. Hva ville skje videre?

Venninne nummer fire tok overraskende nok ordet. Hun som pleide å ha nok med hektisk drikking før forretten.  

- Altså her sitter vi. Pyntet, sminket og la oss innrømme det – skikkelig slitne. Det er jo så vidt vi orker å møte opp dette julebordet!

Akkurat det stemte. Det er noe med avtalt hygge som har en tendens til å virke mindre forlokkende når det nærmer seg. Likevel litt corny å ta opp dette på selve dagen? Hun fortsatte:

alt
- Champagnen begynte å virke. Og vennskapet ble vekket til live - etter å ha ligget begravet i sedimenter av stress og selvpålagte juleforberedelser. Nå var festen var i gang, skriver Benedicte Wessel-Holst. (Dette er et illustrasjonsbilde) Foto: Shutterstock / Pressmaster Vis mer

- MEN! Sliten eller ei. Det som har holdt meg gående siste tiden er at jeg har gledet meg til å dele og fortelle om ALT jeg bare kan snakke med dere om. Det er jo dere jeg aller helst vil dele med. Mine beste, fineste, rareste og mest uperfekte venninner. Jeg er så glad i dere!

Det var som om «Disney»-snøen umerkelig begynte å dale ned utenfor. De levende lysene på bordet flakket over ansiktene våre som englevinger og gjorde oss alle mye penere enn vi var i virkeligheten. Vi så vennlige ut! Snille!

Champagnen begynte å virke. Og vennskapet ble vekket til live - etter å ha ligget begravet i sedimenter av stress og selvpålagte juleforberedelser. Nå var festen var i gang! Og 7 slag betroelser ble servert - minst!

- Jeg har hatt et skikkelig drittår. Jeg kunne ønske jeg bare kunne spole over hele 2016.

- Jeg har ikke hatt sex i år, sa en annen.

- Ikke jeg heller, sa en tredje (og hun var i motsetning til den andre, gift).

- Jeg vil bytte jobb!

- Jeg vil bytte mann!

- Jeg er uvenner med mamma!

- Jeg prøver å få barn!

- Jeg angrer på at jeg fikk barn!

Og slik forløp resten av kvelden, timevis sårt tiltrengt ventilering og rådgivning, en sårt tiltrengt kalenderluke med luft - i all førjulsperfeksjonismen.

Per Fuggeli ville digget julebordet vårt. Erna Solberg kunne nevnt oss i nyttårstalen. Dette var inkludering og fordomsfrihet i praksis! Ja, det kan til og med hende at selv Jesus ville vært stolte av årets venninnejulebord. Det var til og med plass i herberget til hun som var for sliten til å komme seg hjem.

Se mer om:
Til forsiden