MOR OG DATTER: Det er ikke alle som har et nært forhold til foreldrene sine, og noen ganger må et oppgjør med barndommen til.  Foto: Scanpix
MOR OG DATTER: Det er ikke alle som har et nært forhold til foreldrene sine, og noen ganger må et oppgjør med barndommen til. Foto: Scanpix
Foreldre

Følte du deg ikke som et elsket barn?

Derfor bør du snakke ut med foreldrene dine.

HENNE.NO: At minner og følelser fra da du var liten fremdeles er såre når du er blitt voksen, er slettes ikke uvanlig. Barndomshendelser setter dype spor i både sjel og hjerte. Det finnes naturligvis dem som har klart å akseptere tingene som de var og lar dem ligge.

Mens andre farges av de uoppklarte følelsene og tar dem med seg inn i egne kjærlighetsrelasjoner, fører det over på egen barn, og kjenner hvordan forholdet til foreldrene fremdeles plager dem – uansett om de lever eller ikke. 

Spørsmålene om hvorfor forblir ubesvarte og noen riktig forsoning med fortiden ble det aldri. 

alt
FØLTE DU DEG LITE ELSKET SOM BARN?: Det er noe man veldig ofte tar med seg inn i det voksne liv. Foto: Shutterstock / Podlesnyak Nina Vis mer

– Veldig ofte handler det om at man som liten ikke følte seg sett eller elsket. Og et barn som ikke har riktig verktøy eller innsikt, gjør da feiltolkningen at når mamma eller pappa aldri sier jeg elsker deg, eller viser det tydelig i sine handlinger, så betyr det at man ikke er verdt å elske. Og den følelsen tar barnet lett med seg videre i livet, sier psykoterapeut Görel Fred, som sammen med Ulrika Hjalmarson Neideman har gitt ut boken «Forson deg med din barndom – og kanskje med dine foreldre» (Natur & Kultur).

LES OGSÅ: Går svigermor deg på nervene? En konflikt kan ødelegge for hele familien

Vår første kjærlighetsrelasjon

På samme måte kan det også gi rot til skyldfølelse hos barnet om det vokser opp med foreldre som drikker for mye eller har en annen form for misbruk eller psykiske problemer. Ikke å være viktigere enn alkoholen eller til stadighet komme sist på listen, er vanskelig å håndtere for den som er liten, og når de primære behovene for omsorg og kjærlighet er som størst. 

– På en måte kan man jo si at forholdet til foreldrene er livets første kjærlighetsrelasjon, og hvis det skurrer fører det til et tanke­mønster som ofte blir en belastning i livet. For dem som sitter fast i følelsen av ikke å være verdt å elske, er det bare foreldrenes kjærlighet som kan bevise at man duger og som kan lege såret som ikke har grodd. Og den kjærligheten får man trolig aldri på den måten man ønsket, om den ikke blir vist fra begynnelsen, sier Görel Fred. 

Dette er store, eksistensielle spørsmål og den type følelser som grunnlegges allerede i tidlige år. De kan ikke avfeies med «skjerp deg, det der er jo så lenge siden». 

Unngå maktkamp

For deg som fremdeles har dine foreldre i live finnes det alltids en mulighet til forsoning. Så lenge han eller hun tar seg tid til å lytte, vel å merke, så lenge de respekterer dine følelser, oppriktig forklarer at det ikke var hensikten å gjøre deg trist og kan si unnskyld basert på innsikt og egen sorg over hvordan du har opplevd det.

Blir det derimot en maktkamp der det ender med at den du ønsker forsoning med ikke tar på seg sin del av ansvaret, eller respekterer hva du sier, fornekter det du har opplevd, mener Görel Fred.

alt
SNAKK UT MED FORELDRENE DINE: Dersom det henger igjen såre minner fra barndommen kan en forsoning være på plass. Foto: Scanpix Vis mer

Skyldfølelsen har kanskje allerede vært tung å bære og blir monumental om den blir møtt med gamle og sårede foreldres ord: «Og jeg som gjorde alt for deg.» 

– Vi vil jo at de skal forstå, at de skal gi oss rett og lindre våre indre demoner. Likevel har jeg møtt mange mennesker der det ikke har vært mulig, der foreldrene helt enkelt ikke har evnen til å sette seg inn i sitt barns perspektiv, og der man opplever at forsøkene på å nå frem ikke fungerer. Det er vondt å se. I sånne tilfeller blir mulighetene til forsoning en egen indre prosess som ikke involverer foreldrene. Det samme gjelder hvis han eller hun ikke lenger lever.  

Görel Fred mener det finnes mange måter å slå seg til ro med sin egen barndom på. Et av dem er å se på den eldre generasjonen i et samfunnsperspektiv. Å være foreldre på 1940-tallet sammenlignet med 70-tallet innebærer store forskjeller, rammene og reglene så annerledes ut, også når det gjaldt nærvær og bekreftelser. Det kan også hjelpe å se litt nøyere på slektstreet. Hva slags bagasje hadde dine foreldre med seg fra sin egen barndom? Hva preges de av, hva slags tid vokste de opp i, hvilke skjebner og hendelser hadde de med seg når de selv fikk barn? Ble de selv elsket, sett og hørt?

Som voksen må man også minne seg selv om at man nå vet bedre, og at et barn aldri skal bære skylden. Foreldre kan ikke skylde på sine egne barn fordi de føler seg mislykket, utilstrekkelig eller tok feilsteg. Du har ikke selv kunnet bestemme over din barndom eller velge familie du er født inn i.  

LES OGSÅ: Tuva var 13 år da hun kom hjem full for første gang

Rist av deg minnene

– Vi har jo også et ansvar for ikke å rette for mye fokus på fortiden. Hvis du klarer å si til deg selv at noen ting faktisk var tunge og vanskelige, men at de var utenfor din kontroll. Og at de tilhører fortiden, vil man lettere kunne gå videre uten et konstant nærværende nag, sier Görel Fred. 

Slipper du følelsene du bar med deg så lenge, åpner det seg kanskje andre minner og tanker som får ta plass. Selv om din pappa aldri sa han var glad i deg og sjelden var hjemme når du var liten, så ble han kanskje en nærværende morfar som ofte kom for å klippe gresset eller reparere ting som var gått i stykker. Kanskje han med sine handlinger tross alt viste noe av det som du lengtet etter å høre. 

alt
I SALG NÅ: Henne 4 2015. Vis mer

Vi er alle ulike, empatiske vesener, og det finnes mennesker som mer eller mindre mangler evnen til å vise følelser. Det betyr ikke nødvendigvis at de er kalde innvendig. Det hjelper kanskje ikke så mye for den som i barndommen skrek etter nærhet og anerkjennelse, men det kan kanskje lindre noe på et intellektuelt plan. Og selv om det gjør vondt å prøve å se tingene i et annet lys, er det bedre enn å stenge av og «kjøre på»

– Om vi ikke tillater oss å kjenne på disse store og viktige følelsene, kan hele vårt følelsesliv havne i ulage. Vi mister evnen til å styre i riktig retning i livet og det finnes en risiko for at vi blir eksakte kopier av våre foreldre. At vi blir alt det som vi bestemte oss for ikke å være, forklarer Görel Fred.

Ingen påstår at dette er en enkel prosess. Dine barndoms sår er jo en del av deg og ditt liv. Det har allerede preget deg og gjort deg til den du er. Både i relasjon til deg selv og andre. Men en ting er ganske sikkert: Kan du begynne å riste av deg minnene som tynger ditt hjerte, får du også mer kraft til virkelig å se deg omkring. Der står det kanskje noen som trenger mer av nettopp deg.

SOS for barndomssår:

  • Om du vil «prate ut» med foreldre, så formuler deg rolig, ikke når du er opprørt og såret. Spør rett og slett om dere kan prate om ting som har hendt og som har plaget deg. Spør om foreldrene kan ta seg tid til å høre etter, og at du får tid til å fortelle det du har på hjertet. Hvis du ikke blir lyttet til blir det heller ingen forsoning. 
  • Grav deg ikke ned i hat og bitterhet, sånne følelser tar enormt med energi. Ikke la ting som du ikke har hatt mulighet til å ha kontroll over, forstyrre livet ditt.
  • Du må ikke tilgi, noen ganger er det ikke mulig.
  • Det finnes nesten ingen foreldre som er helt likegyldig overfor sine barn. Det finnes alltid en form for kjærlighet, men noen kan mangle evne til å uttrykke den, eller til å vise omsorg. Det er fremdeles en sorg for deg at du ikke har kjent deg elsket, men det kan hjelpe å innse at det finnes ulike typer følelsesmennesker. 

Kilde: Görel Fred, psykoterapeut 

Denne artikkelen er opprinnelig publisert i Henne 4 2015.

Til forsiden