SINGEL: Det må være lov å si at man er singel, men savner en kjæreste, mener Eva Kvelland. Foto: Sondre Steen Holvik
SINGEL: Det må være lov å si at man er singel, men savner en kjæreste, mener Eva Kvelland. Foto: Sondre Steen Holvik
Voksen Og Singel

– Det er noe skambelagt over det å være ufrivillig singel

Sterke og busy med beilere i kø. Slik er det moderne bildet av singelkvinnen. Eva Kvelland (36) vil gjerne nyansere det.

- Det er klart jeg savner en å dele livet med. De fleste sosiale relasjoner er bygd opp rundt familielivet, og i slike situasjoner føles det sårt å være singel, sier Eva Kvelland (36). 

I tv-serier og bøker har sterke, fri singelkvinner det siste tiåret levd et spennende liv, der de nærmest velger og vraker i kjekke menn. Men hvordan er det å være voksen og singel i den virkelige verdenen? Suser man rundt fra happening til happening, eller sitter man
hjemme og savner? 

For Eva Kvelland er sannheten et sted midt imellom. Etter at hun ble voksen, har hun aldri vært i et langvarig forhold. Noen korte kjæresteforhold har aldri utviklet seg til noe mer, og jo eldre Eva blir, desto verre synes hun det er å finne den rette. Alle velmenende råd om at han sikkert snart dukker opp og at hun har god tid, er bare irriterende. Det føles nemlig ikke slik, for hun kjenner den biologiske klokken tikke. 

LES OGSÅ: Uvanen som gjør deg «evig singel»

– Før tenkte jeg på mann og barn som en pakke som naturlig hørte sammen. Men på et tidspunkt sluttet jeg å tenke slik. Jeg blir eldre og innser at skal jeg ha sjanse til å bli mor, kan jeg ikke vente i evigheter på en mann, sier Eva.

Et sårt tema

I Norge bor én av fem alene, og tolv–tretten prosent av landets kvinner er barnløse, viser tall fra Statistisk sentralbyrå. Andelen barnløse stiger, men mindre blant kvinner enn menn. Selv om Evas situasjon er langt fra unik, kjenner hun stadig på savnet etter nær familie.

– Det er noe skambelagt over det å være ufrivillig singel. Jeg har lyktes med hus og jobb, og har gode venner. Men så klarer jeg altså ikke å finne en å dele livet og stifte familie med, forklarer Eva. 

LES OGSÅ: - Jeg trenger ikke en mann!

Psykolog Monica Juuhl-Langseth sier at mange single synes det er veldig sårt ikke å finne en partner, hvis det er et sterkt ønske.

– Spesielt kvinner 30-årene synes det er vanskelig. Mange rundt dem begynner å stifte familie, sier Juuhl-Langseth.

Psykologen forteller at en del også kjenner på følelsen av ikke å strekke til, og dermed øker risikoen for å utvikle dårlig selvtillit.

– Når man har kjæreste, er det også et signal til omverdenen om at jeg er bra, og at noen liker meg. 

Da Eva var yngre, plaget det henne sjelden at hun var singel. Savnet etter mann og barn er kommet gradvis, og mer og mer de siste årene.  

– I min omgangskrets er det selvsagt noen enslige, men det er ikke så mange som verken har kjæreste eller barn, de fleste har i alle fall en av delene.

Eva har stort kontaktnett og gode venner, jobber som kommunikasjonsrådgiver og har sittet fire perioder i bystyret som folkevalgt lokalpolitiker. Det er ikke slik at hun sitter hjemme og håper at drømmemannen skal ringe på døren, men hun synes samtidig det er ubehagelig å være på offensiven hele tiden.

– Jeg har prøvd nettdating et par ganger, men det var virkelig ikke noe for meg. Det opplevdes fullstendig krampaktig. 

Eva forklarer at hun egentlig er ganske sjenert og at hun heller ikke trives med å gå på byen så ofte.

LES OGSÅ: Flere norske kjendiskvinner får barn i voksen alder

– Da jeg var yngre, var det helt naturlig å gå på byen. Men nå er det sjelden noen av mine venner gjør det, og da blir det til at jeg sitter en del hjemme i helgene. 

Eva forteller at det har vært et par episoder der hun har truffet noen og tenkt at det kanskje kunne utvikle seg til et kjæresteforhold. Men så får hun høye skuldre og føler at det fort blir så alvorlig.

– Da jeg var yngre, var det ikke så nøye om ikke det funket, man kunne jo alltids finne en ny kjæreste. Men når man er voksensingel, begynner man fort å tenke langsiktig. Og så kommer frykten for å mislykkes, og da får jo hele forholdet en fryktelig anstrengt start, forklarer hun. 

Psykolog Monica Juuhl-Langseth sier at voksne gjerne legger et stort press på seg selv, nettopp fordi de føler det er mer som står på spill. 

– Mange føler nok at de har dårlig tid hvis de skal rekke å få både mann og barn, sier ­psykologen. Dermed havner flere inn i et mønster der de beskytter seg selv, gjerne ubevisst. 

– I sårbare situasjoner blir man ekstra redd for nederlag, og da er en naturlig forsvarsmekanisme at en selv avviser andre i frykt for selv å bli avvist. I psykologien kalles det unngåelsesatferd. 

I ferier og høytider kjenner Eva ekstra på det å være voksensingel og ikke ha barn. Hun blir gjerne invitert i middager og på hytteturer med andre familier, og føler seg alltid velkommen. Men det er nettopp i disse typiske familiesituasjonene at det kjennes ekstra sårbart å være alene, så da ender det ofte med at hun takker nei. 

– Så blir jeg hjemme i stedet. I hverdagen plager det meg ikke så mye å være singel, for da handler det uansett veldig mye om jobb og trening. Jeg jobber nok mer enn de uten familie, for jeg har jo ingen mann eller barn å dra hjem til. Men for all del, jeg trives i mitt eget selskap, altså.

- Jeg blir ikke akkurat med venner til bamseklubb-hoteller i Syden. I fjor reiste jeg faktisk på ferie alene for første gang.

Men i ferietiden er det verre. – Ja, jeg blir ikke akkurat med venner til bamseklubb-hoteller i Syden. I fjor reiste jeg faktisk på ferie alene for første gang, til Gdansk, innrømmer 36-åringen.

Psykolog Juuhl-Langseth mener at det er to ting som er viktig for single som ønsker et forhold. Det ene er å erkjenne at det er vanskelig, og samtidig være åpen om det til andre. Det andre er ikke å isolere seg, men heller jobbe med de behovene man har, for da er det større sjanse for å få dem oppfylt.

Eva forteller at hun aldri er misunnelig på kjærestepar, men at hun innimellom føler seg trist. Juuhl-Langseth sier disse følelsene er veldig vanlige. Men at det er viktig å tenke på at det ikke nødvendigvis er noe galt med dem som lever ufrivillig alene. Det kan også handle om flaks og uflaks, og tilfeldigheter. 

– Denne problematikken handler i bunn og grunn om at livet er vanskelig. Men så må man ta ansvar for situasjonen, og prøve å komme seg ut av en fastlåst situasjon og bitre tanker. Og så må man tåle å bli skuffet.

Men det er plusser og minuser i alles liv. Og selv om Evas ønske om en familie innimellom føles altoppslukende, setter hun samtidig pris på mange ting ved singellivet.

– Ja, jeg har jo en stor frihet og kan gjøre akkurat det som passer meg. Nylig flyttet jeg fra en enebolig litt utenfor sentrum, til en mindre leilighet i gåavstand til jobb i byen. Det er selvfølgelig bra å kunne ta slike valg uten å måtte ta hensyn til andre.

– Jeg har også undersøkt hvilke muligheter som finnes for å få barn på egen hånd. Men samtidig skyver jeg det foran meg, for jeg ønsker jo helst at barnet skal ha en far det kjenner.

– Jeg har også undersøkt hvilke muligheter som finnes for å få barn på egen hånd. Men samtidig skyver jeg det foran meg, for jeg ønsker jo helst at barnet skal ha en far det kjenner.


Å snakke om å få barn på egen hånd, synes Eva er veldig privat. Og samtidig opplever hun at singeltilværelse er mer offentlig enn det parforhold er. Noen ganger blir hun overrasket over hva folk kan få seg til å spørre om. 

– Mange lurer på om jeg vil ha barn, og eventuelt hvordan jeg skal fikse det. Det oppleves fryktelig privat. Det er som om jeg skal spørre bekjente jeg treffer på gata, om hvordan sexlivet deres er.

LES OGSÅ: Singel og ufrivillig barnløs?

Like levevillkår for alle

Eva er opptatt av å normalisere det å være voksensingel. – Vi er mange i samme situasjon, og selv om jeg innrømmer at det er sårt og ikke en ønsket situasjon, kan det også være krevende at samfunnet er lagt mye mer opp til familielivet enn singellivet.

Ensliges landsforbund er en organisasjon med 1700 medlemmer, som jobber for økt rettferdighet og like levevilkår uavhengig av sivilstatus. De forteller om en utvikling i riktig retning, fra det i 1957 ikke var tillatt for enslige å ta opp lån i Husbanken. Men mener likevel enslige fortsatt kommer dårligere ut enn par i flere situasjoner. 

– Det handler om holdninger, og det tar tid. Det kan sammenlignes med kvinnekampen. Vi jobber for eksempel for et utvidet familiegrep og for at enslige blir akseptert som likeverdige, sier leder i Ensliges Landsforbund Ragna Nogva. 

Hun trekker fram flere økonomiske forhold som gjør betraktelig større innhogg i den totale husholdningsøkonomien til enslige enn til par, og som hun opplever urettferdig.

– Kommunale avgifter og fastpris på strøm koster like mye uavhengig av antall personer og forbruk i husholdningen. Det gjør også NRK-lisensen, men der ser det heldigvis ut til å bli endringer, sier Nogva.

Organisasjonen jobber aktivt opp mot politikere for å forbedre det de opplever som skjevheter i samfunnet. Men de tar også vare på sine medlemmer på andre vis.

– Ja, vi arrangerer blant annet turer og har sosiale sammenkomster. Mange enslige ønsker å leve alene, men en del kjenner samtidig på at det er verdifullt å tilhøre et fellesskap, forklarer Nogva.

Psykolog Juuhl-Langseth oppfordrer ufrivillig single til å forsøke å være en så god versjon av seg selv som mulig, og ikke sette livet på vent. Man må senke skuldrene så godt det lar seg gjøre. Samtidig nytter det ikke å isolere seg i frykt for å bli avvist. 

- Nå er det så mange som skilles, så jeg får eventuelt vente på andre­sorteringen. Da er han forhåpentligvis blitt godt oppdratt også.

– Man må våge. Tørre oppsøke og være i situasjoner man kanskje synes er litt ubehagelige i starten, for da øker sjansen for å oppnå det man ønsker, sier ­psykologen. 

Eva har fortsatt tro på å finne en god mann der ute, og har ikke tenkt å gi opp.

– Absolutt ikke! Tiden går jo, men jeg har fortsatt troa. Og nå er det så mange som skilles, så jeg får eventuelt vente på andre­sorteringen. Da er han forhåpentligvis blitt godt oppdratt også, ler hun. 

Denne reportasjen er også publisert i KK nr. 28, 2016.

Til forsiden