SYNNØVE MACODY LUND: I et stort intervju med KK snakker Synnøve Macody Lund om livet både på og bak tv-skjermen.  Foto: Geir Dokken
SYNNØVE MACODY LUND: I et stort intervju med KK snakker Synnøve Macody Lund om livet både på og bak tv-skjermen. Foto: Geir Dokken
Synnøve Macody Lund

- Jeg har våget å slippe kontrollen og gi faen i hva andre mener

Da norske kvinner begynte å tvile på om underlivet deres var bra nok, bare måtte Synnøve Macody Lund finne fram til sin modige kjerne og ta til motmæle.

Hun kommer joggende hjemme­ fra. Småsvett i singlet og tren­ingstights setter hun seg ned på uteserveringen på Ekeberg og ber om en Farris. Fastslår at hun etter fylte 40 gjenoppdaget gleden over å være ute i naturen.

I eventyrfilmen «Askeladden - I Dovregubbens hall», som hun er aktuell med, er nettopp naturen en spektakulær medspiller.

– Vi spilte inn filmen i de tsjekkiske skoger midt under vårløsningen. Det var så nydelig! Det minte meg om barndommen og Ronja Røverdatter­opplevelser i skogen hvor jeg sto og kauka mot våren!

Under oss vrimler sommer­-Oslo, og baderne på Sørenga er i full gang med å hoppe fra brygga. Fjorden er blank og blikkstille. Så nevner vi kronikken Synnøve skrev i VG i sommer: «Det forbanna vidunderlege underlivet», en appell til unge kvinner om ikke å kutte og klippe seg selv vekk der nede, og hun slår en håndflate i bordet og bryter ut:

Det er så farlig at et pent underliv i det hele tatt er blitt et tema

– De kravene til kvinner! Kvinner dreper seg av det! Og nå er det underlivet som skal perfeksjoneres. Noe av det fineste, mest unike ved oss! Det er så ekkelt. Jeg skrev kronikken som en del av opprydningsdebatten, det er så farlig at et pent underliv i det hele tatt er blitt et tema. Hvorfor går vi i så feil retning? Etter Emma Clare­ programmet på NRK har jeg vært med på så mange samtaler med andre damer der de spør sånn bevrende: «Jeg ser sånn og sånn ut, er det normalt?»

LES OGSÅ: NRK-programmet «Innafor» har skapt debatt. Sist ut var Linnea Myhre som mener episoden om intimkirurgi gir jenter flere komplekser

- Jo mer vi gjør oss til en vare, jo mer blir vi det

Synnøve er nettopp tilbake fra Serbia hvor hun er blitt dataanimert til en historisk krigskvinne. En heltinne i et dataspill. De lange beina og det ren­skårede ansiktet egnet seg nok godt til det. Nå presser hun begge hendene mot magen, og overleppen skjelver lett.

– Hva skjedde med: «Jeg er skapt som jeg er skapt, og jeg er fin?»

– Jo mer vi gjør oss selv til en vare, jo mer blir vi det. Så tenkte jeg: Hva om jeg forteller at det hos meg til tider kan være helt bonanza der nede, spesielt hvis jeg har hatt det ekstra godt. Kanskje det kan hjelpe at jenter som blir sett på som vellykket – i den grad jeg blir det – kan bruke sånne anled­ninger til å få folk til å føle at de ikke er alene. Vi må jo lære å leve med den reisen kroppen gjør selv om det er vanskelig.

– Du adresserte kronikken til datteren din, med ordene: «Eg var og er perfekt. For eg fekk DEG ...»

– Ja, eller til alle unge kvinner som kommer etter oss som forhåpentlig får en større distanse til dette enn vi har.

Datteren til Synnøve er ni år, og godt klar over at mamma spiller i filmer. I høst blir Synnøve å se både som dronning i sin første eventyrfilm og kostymedrama og som vettskremt, hjemvendt datter i skrekkfilmen «Hjemsøkt».

Skulle Synnøve få det hun kaller «et massivt kviseutbrudd» før en filminnspilling, blir hun jo stresset. Hun skulle ønske datteren ikke merket det, men «det gjør hun jo». Sønnen på 11 år er i motsetning til datteren ikke så opptatt av mammas karriere. Men Synnøve tar seg i å boltre seg i skamløs narsissisme når hun ser på denne gutteversjonen av seg selv som barn. Annenhver uke bor trioen sammen i loftsleiligheten på Ljabru, i et salig kaos av unger ut og inn, venner til middag, Youtube-humor, bøker og filmer.

– Å være alene med barn har gjort meg veldig direkte i kommunikasjonen med dem, mer ærlig og genuin. Kanskje jeg snakker for voksent til dem? Uansett er det befriende. Jeg er takknemlig for denne tiden alene med barna, hvor jeg har fått lov å være den jeg er helt ut. Jeg kan dra linjer og gi dem et større bilde nå enn før når jeg forklarer ting. Alderen de er i nå er også helt fantastisk, ulike grener av personligheten deres springer ut hver dag.

LES OGSÅ: Marie Blokhus (34): - Jeg vil skvise alt ut av dette livet!

alt
SYNNØVE MACODY LUND: - Jo mer vi gjør oss selv til en vare, jo mer blir vi det, sier Synnøve til KK.no. Foto: Janne Rugland Vis mer

- Jeg er nok den klassiske kvinnen: god selvtillit, men dårlig selvfølelse

Synnøves egen oppvekst i Nord-bygda på Stord var som et eventyr. Det var fem minutter til sjøen, det var vær, vind, skog og timevis med frilek ute. Det var den tre år eldre søsteren som Synnøve nærmest levde i symbiose med, det var carpe diem-læreren av en far og et kjærlig rivjern av en mor fra Stavanger. Til sammen utgjorde de Macody-klanen. Det var kulturliv, musikk, opptredener, langbord fulle av folk til middag – og det var skryt og lovord fra mor og far.

– Jeg forstår ikke hvorfor dere har fått så dårlig selv­følelse, sa mamma til meg og søsteren min. Her har vi i alle år gått rundt og fortalt dere hvor fantastiske dere er. Mamma overøste oss med bekreftelse. Det var en familie med mange personligheter, så jeg er blitt tilpasningsdyktig.

– Du er ikke en som tar rommet du går inn i?

– Nei, jeg går ikke inn i et rom og regner med at rommet skal innrette seg etter meg.

Hva tok hun så med seg fra Stord? Den klingende dialekten så klart. Jordnærheten og den lakoniske måten å se verden. Naturen, som bare ligger i henne på et vis. Det skiftende været, at du aldri tar noe for gitt. Sorgen over at faren fikk slag før fylte 60 år sitter fortsatt i. Men de er ikke folk som gir opp.

– Den setningen mamma sa oftest i barndommen min var: «Nå letter det ute!» Men det gjorde jo ikke nødvendigvis det. Skylaget lå jo som oftest tett.

Under dette skylaget sprang en tynn og råsterk jentunge rundt og lekte. Faren kalte henne bare Synnøve Styrk, og telte armhevingene hun tok i skogen med fryd. Hun hadde samme lua som pappa, var familiens minstemann som trivdes i rollen som «den morsomme, litla musa».

– Jeg var sent utviklet – så jeg fikk være i den lekende barnekroppen lenge. Jeg lekte uforholdsmessig lenge, og nøt det.

– Tror du moren din og de andre damene på 70-tallet satt og diskuterte utseendet på underlivet sitt?

– Nei, de ville aldri sittet og diskutert underlivet sitt på den måten som vi gjør i dag! Moren min er det sunneste mennesket jeg vet om på dette med krav til utseende. Hun er naturlig, smellvakker, kritthvit blondine, men har likevel aldri vært redd for ikke å bli tatt alvorlig. Hun har bare vært seg selv.

– Du har ikke arvet henne?

– Nei, jeg er nok mer den klassiske kvinnen: god selvtillit, men dårlig selvfølelse. Egentlig er jeg sjenert og følsom.

LES OGSÅ: Aksel Hennie: - Jeg trives med det livet jeg har nå

- Jeg har våget å slippe kontrollen og gi litt faen 

Og vi tror henne: Det er noe med den dirrende overleppa når hun blir engasjert, tårene i øynene når hun snakker om noe som berører, og evnen til snarere å snakke seg selv litt ned enn opp. Likevel må det jo være en hel del mot der inne?

Som samboer og tobarnsmor kastet hun seg rett fra amming til sexscener i «Hodejegerne». Hun var helt uerfaren, men fikk den kvinnelige hovedrollen – og gode kritikker. Så ble det tv-serier og flere filmer, da hun plutselig ble lansert som debutant hos Samlaget. Hennes første roman fikk til dels svært gode kritikker, og den fagre Synnøve måtte be om å slippe å bli fotografert til forsider når hun ga intervjuer om boka. Hun ville at teksten skulle stå i sentrum.

alt
COVER: Synnøve Macody Lund er på coveret av KK nr 31! Foto: Janne Rugland Vis mer

Hun er i gang med neste bok. «To diagnosar og sju synder», er arbeidstittelen.

Diagnostisering av kvinneliv er stikkord. Foreløpig er det «masse stories og nedfall», hun er i samlemodus, der brikkene sakte begynner å falle på plass.

– Jeg er ikke nervøs. Skriving er en underlig prosess, plutselig bare fyker det av gårde. 

- Det er ganske stor forskjell på å skrive bok og spille inn film?

– Ja, jeg klarer ikke å skrive når jeg filmer, men da sanker jeg inntrykk. Å være på settet krever så mye. Sosialt, intellektuelt, performativt. Jeg tar inn alt, og tenker og tenker. Jeg er en person som må ... Hva heter det igjen ...? Jeg må «jordast».

– Hva er det beste med å spille film?

– At vi kan finslipe scener og dialoger, det gir et kick. Jeg skulle ønske jeg kunne det i livet også. Jeg liker kicket med at jeg må prestere der og da, men også at ting må bearbeides. Jeg liker vel egentlig alt som kan foredles.

Annenhver uke med deilig barnekaos og annenhver uke av. Etter bruddet med Christer Falck delte de samværet 50–50, og mens andre mødre i offentligheten har snakket om savnet og tomheten i de barnefrie ukene, snakker Synnøve om en god rytme.

– I starten var det uvant, og så klart fylt av savn. Men det har gått seg til. Livet mitt er faktisk avhengig av friukene for å få jobblivet til å gå opp.

– Hvordan forholder du deg til de ytre kravene til en mor?

Jeg har våget å slippe kontrollen og gi faen i hva andre mener

– De har jeg fridd meg veldig fra. Jeg har våget å slippe kontrollen og gi faen i hva andre mener. Selvsagt vil jeg være en god nabo og en hyggelig mor i klassen, men nei, jeg baker ikke. Jeg melder meg ikke frivillig til verv. Jeg er ganske tilbaketrukket i mitt forstadsliv. Jeg skulle ønske jeg turte å gå på butikken i morgenkåpe, men det gjør jeg ikke. Ennå.

– Hva fyller du dagene med?

Jeg elsker å være alene, og har virkelig ingen problemer med å fylle tiden min. Jeg er et skrivende menneske, og kan sitte lenge og bare se ut i lufta.

LES OGSÅ: Synnøve Macody Lund: - Jeg var så jævlig stolt!

- Jeg er helt avhengig av ro

Fra terrassen i loftsleiligheten observerer Synnøve verden rundt seg. Han som alltid jogger forbi klokka fem. Hun som alltid tar seg en smugrøyk etter middag. Kanskje dukker de opp i neste roman. For kort tid tilbake brant nærbutikken ned. Dagen etter sto en brannvakt utenfor butikken i time etter time. Synnøve tok seg i å se på ham og synes litt synd på ham. Han kan jo ikke bare stå der hele dagen stakkar, tenkte hun, og innså: Men det betyr jo også at jeg har sittet HER hele dagen.

– Men jeg sitter jo ikke bare og glor. Jeg leser og tenker. Jeg er helt avhengig av ro, og har måttet si til ungene at det er greit at de fin­ner noe morsomt på YouTube, men ikke vis det til meg hele tiden – for meg er det bare bråk. Jeg er selektiv på hva jeg tar inn. På hvilken musikk jeg hører, og språket i bøkene jeg leser.

– Du bruker ikke tiden din på YouTube?

– Nei! Når blikket er nede i en skjerm, slutter vi å sanse. Verden er her, nå, rundt deg. Vi er jo sansende skapninger. Vi går glipp av så mye om vi bare skal være digitale. Men der føler jeg meg maktesløs i det store maskineriet.

Den digitale revolusjonen. Økende antibiotika­ resistens. Menneskehandelen i våre hverdagsliv. Slike spørsmål kan Synnøve Macody gruble på. Og i det siste, kvinnene som forbruksmaskiner.

– Vi er del av et rotterace. Hvis du tenker over hvor mye som kreves for at en flott norsk karrierekvinne skal ha sitt liv, er det ganske ubehagelig hva vi forbruker. Det er kanskje en au pair, billige klær sydd av barnehender, kosmetikk testet på dyr, polske håndverkere og en underbetalt vaske­ hjelp. Dette er hva vi opprettholder med de perfekte forstadshjemmene våre. Og vi innser ikke at vi selv bare blir en vare, at vår eneste makt til slutt ligger i å forbruke.

– Hva kan vi gjøre da?

– Kanskje kan vi myke det litt opp. Slippe kontrollen og kravene, og prøve å gjøre litt mer opprør, finne vår egen greie. Vi blir ikke noensinne frie om vi fortsetter i denne overfladiske, manipulerte, salong­humanistiske tralten. Jeg er en del i Køben for tiden, og der føler jeg at folk er LITT friere. Damene kommer syklende med en haug unger i en kasse foran sykkelen med sneipen hengende i kjeften.

– Men hvorfor er du så mye i Køben? Stillheten varer i et, to, tre, fire, fem sekunder, så smiler Synnøve, og sier ut i lufta:

– Nei, visse ting er best bevart i eige hjarta.

Synnøve Styrk. Pappas jente. Mammas jente. Sin søsters beste venn. Mamma til to. Et liv med filmsett­vrimmel, barne­kaos, stille uker og skriveflyt. Ble det som hun hadde drømt om?

– Jeg er glad for alle valg jeg har tatt og alle tilfeldigheter. Jeg er glad for at ting har skjedd som de har, alt sammen!

– Du virker ikke redd for å kaste deg ut i nye ting?

– Jo, jeg er redd. Jeg synes det er vanskelig å slippe kontroll. Jeg er redd for å bli svar skyldig, framstå som dum, tape ansikt. Jeg er til og med redd for å danse! Men jeg har tvunget meg selv til å trosse redselen, og får et kick av det. Jeg ønsker å ta vare på min cocktail av nerve, drive og redsel. Å tørre å kjenne at jeg tviler, men likevel manne meg opp.

Synnøve smiler sitt helt særegne, strålende smil.

– Jeg er glad for at jeg er skapt som jeg er. Jeg er både modig og pusling. Det er en ganske krevende kombinasjon, men herregud så mye mer spennende og lidenskapelig livet blir da.

LES OGSÅ: Vendela Kirsebom om forholdet til Petter Pilgaard: - Det var i hvert fall ikke et PR-stunt. Jeg trenger ikke mer PR

Styling: Afaf Ali - Hår og sminke: Jens J. Wiker

Til forsiden