For meg vil alltid Stock, Aitken and Waterman være selve kronsymbolet på 80-tallet. Denne musikkproduserende trioen gjorde ethvert studio til en tyggegummifabrikk, og med jevne mellomrom blåste de store, rosa bobler med nærmest identiske pop-blondiner som varte i cirka 15 minutter hver. Akkurat lenge nok til at de fikk kvekket fram en syntetisk låt med bakteppe av trommemaskin og synthesizer, alle bygget over nøyaktig samme lest. Et fantastisk plastliv.
Det er noe med 80-tallet som gjør meg skeptisk til å resirkulere tankegangen som hersket på den tiden. Det er tross alt det tiåret hvor alle prøvde, og nesten alle gikk på trynet. Jappetid og Eli Hagen-hår, fabrikkpop og en overdose rosa. En gang til? Jeg tror ikke det.
En spesielt moteuheldig 17. mai på slutten av 80-tallet dukket jeg opp i et lekkert ensemble bestående av blanke, hvite strekkbukser (må for all del ikke forveksles med tights - strekkbuksene var ganske trange, men hadde også en strikk under beinet som gjorde dem stramme og merkelige), eplegrønn skjorte med små, svarte prikker og, rosinen i pølsa: en knelang jakke i collegegenser-stoff, knallrosa med massevis av glidelåser på kryss og tvers. Jeg vil heller stå splitter naken midt på Karl Johan en lørdag formiddag enn å iføre meg noe lignende igjen.
Til tross for at hele 80-tallet kan synes å ha vært laget av plast, elsker jeg det tiåret med stor pasjon, på sitt vis. Intet er helligere enn high school-filmene fra 80-tallet, for eksempel. Og jeg blir varm om hjertet når jeg tenker på sveisen til Limahl, som tøyde alle naturlovenes grenser både hva angikk farge, form og høyde.
80-tallet var også en tid da det var helt legitimt å bruke brunkrem (for ikke å glemme det fantastiske produktet kastanjevann), ikke vaske håret på fem dager og sy striper av stoff i sidesømmene i gamle bukser som ikke passet. Jeg fikk aldri problemer med våte, tunge bukseben, for høyvann var fashion. Det var en vidunderlig tid, men aldri i verden om jeg gjør det en gang til.
Likevel tror jeg at hovedproblemet med å resirkulere 80-tallet er at det ikke ligger tilstrekkelig langt tilbake i tid. Riktignok er jeg ikke tenåring lenger, men jeg kan helt utmerket godt huske hvordan det faktisk var å være på 14 år og kledd i Ball-genser, og å gå med hockeyhår og blå eyeliner. Det er ikke så lenge siden at jeg har sluttet å skamme meg over det, rett og slett.
Enkelte ting er utelukkende best når man tenker tilbake på dem. Og til alle dere som synes det virker som en kjempegod idé å trekke i genserkjole og la frisøren klippe hockey på dere: ikke kom til meg om en 15 års tid og si at jeg ikke advarte dere, når tante Turid har insistert på å sende bildene av dere fra midten av 2000-tallet rundt i familieselskapet. Da kan dere sitte der og skamme dere, akkurat som jeg gjør. Så slipper vi kanskje at 2006-moten blir in igjen i 2025.
Lill Kristin Syversen
helse- og livsstilsjournalist, kk.no
lks@kk.no
