Hadde vi småbarnsforeldre tatt dem på ordet, hadde titusenvis av jenter og gutter møtt på skolen i gjørmete klær fra i forigårs, uten matpakke og uten bøker. Ingen håndball- eller fotballkamper hadde blitt noe av, fordi ingen møtte opp i tide. Fotballskoene ville vært for små, og vannflaskene tomme. Den pappaen som skulle merke banen og være dommer, ville fortsatt kost seg på jobben klokka fem, lykkelig inne i en god flow. Minstemann ville ikke blitt hentet før barnehagepersonalet ringte og purret, og eldstemann ville aldri ha rukket kampen som begynte kvart over fem. Mor koste seg kanskje med en ekstra kopp kaffe sammen kollegene, før hun tok fatt på hjemturen, hvor hun tok seg tid til å studere skyformasjoner og høre på småfuglene som nettopp hadde kommet tilbake fra Afrika.

Den norske fotballsesongen har nettopp avløst ski- og håndballsesongen. Som håndballmamma nøt jeg nylig en helg på gulvet i en Lillehammer-gymsal, sammen med 50 jenter som liker å sentre helt til midnatt. Det ble ni og en halv time søvn til sammen, heldigvis på en medbragt ganske god madrass. Gudskjelov at jeg ikke levde i nuet da det ble planlagt! Og selvsagt har vi mødre allerede lange lister i hodet over alt som kan forberedes enda bedre neste år. Boller til bussturen, verdi-bag til alle mobiltelefonene osv.

Men nå er det fotballsesong, og for meg handler den langt ifra om Kjetil Rekdal eller Champions League. Der sliter jeg litt med motivasjonen. Da eldstejenta begynte med fotball i første klasse, var jeg derimot plutselig blitt fast supporter. Nå er det gøy å stå på sidelinjen. Tre år etterpå: Når Leirsunds jenter-10 husker å passe på litt i forsvar, og til og med har en god pasning eller to i angrep, kan jeg ha et riktig godt øyeblikk i nuet. Før jeg oppdager at femåringen har forsvunnet og må spores opp raskere enn svint - trolig fra området rundt kiosken.

- Tidsklemma er selvvalgt! sier enkelte. Det er de som lager all mat fra grunnen sammen med avkommet, i matchende forkler og evig god tid. Mannen er tidlig hjemme for å dekke bordet. Deres beste tips er å lage maten sammen med barnet. La dem hjelpe til, så kan alle nyte stunden og samværet.
Min femåring elsker å lage mat, og har forlengst bestemt seg for å bli enten Sabeltann eller kokk. Det skal ikke jeg. Til hverdags vil jeg ikke skjære grønnsaker i en halvtime og røre i en halvtime til etter at ungene er hentet med poser fulle av sandete støvler, gjennomvåte jakker og noe som trolig tilhører barnet på naboknaggen. Alt må i maskinen straks hvis det skal rekke å tørke til neste dag.

Vi rekker fotballen, vi husker å pakke inn gave, kort og penklær i en pose siden eldstemann skal i bursdag rett etter skolen i morgen. Og vi husker å ta tre pølser med lompe ut av fryseren til utedagen. Ingen vil være den mammaen som glemte noe av dette.

- Velkommen til familien Grusom! smiler min venninne når vi kommer på et godt planlagt besøk lørdag ettermiddag. To gutter på tre og fire år sutrer i beina hennes, og slår treffsikkert etter hverandre. Det kaller jeg å fange nuet på en ganske real måte.

Tone Stidahl
journalist, KK
tone.stidahl@kk.no