Jeg fyller 30 i dag. Jeg har tenkt på det lenge, i minst to uker, at jeg gruer meg til å runde 30 år.

30 føles så gammelt. Og for bare å ha sagt det med det samme: Til dere av mine venner som er over 30 - jeg føler ikke at dere er gamle, dere er unge, vakre, glamorøse og verdens beste uansett hvilken alder dere har. De andres alder spiller imidlertid ingen rolle. Det er min egen alder jeg er opptatt av. Dette handler bare om meg. Meg, meg, meg.

Da jeg var ung - altså i går, da jeg fortsatt var i tjueåra - tenkte jeg at det var et par ting man bør kunne når man fyller 30. Det er et par ting man bør ha gjort.

Man bør ha sånn passe peiling på geografi.

Man bør være en sånn person som husker hvor man har lagt den spaden man kjøpte for å grave fram bilen under tre meter snø.

Man bør kunne påføre maskara uten kluss.

Man bør kunne tilberede fisk uten hver gang å måtte konsultere tekstmeldingen fra mamma om hvordan man gjør det.

Man bør vite hvor Marka er. Og kanskje til og med ha lyst til å gå i den.

Man bør synes at babyer lukter godt.

Man bør skjønne at midlertidige løsninger ikke er lurt når man skal fikse ting i heimen.

Jeg kan ikke krysse av så innmari mange ting på lista. Jeg er elendig i geografi - når jeg spiller Trivial Pursuit dør jeg litt hver gang det kommer et blått geografispørsmål. Jeg finner ikke spaden min, og stoler på at våren som er underveis sørger for å smelte fram bilen. Jeg har alltid litt mascaraflekker på øyelokket. Når jeg en sjelden gang koker fisk, ligger mobilen ved min side slik at mors anvisninger kan følges.

Jeg har ikke muligheten til å finne Marka med mindre jeg skriver ut et kart fra nettet og deretter følger etter en fyr med swix-lue og ski balansert på skuldrene. Babyer lukter fortsatt vondt, og jeg har en voldsom angst for å bli gulpet på når de er i nærheten. Jeg fester skjeve lamper med hjemmelaget dobbeltsidig teip, og har hengt en plakat over hullet på badeveggen hvor jeg skulle satt opp nye fliser.

Derfor føler jeg meg altså ikke som om jeg er 30, selv om jeg har jobb og huslån og bil og slikt. Identiteten min er knyttet til tjueåra. Hvem søren er jeg fra og med i dag?

Og en helt annen ting: dette handler om dødsangsten, den aldri hvilende dødsangsten. Jeg gir fullstendig blaffen i rynker og grå hår og dess like - hvis jeg kunne levd til jeg var 400 år, skulle jeg gladelig gjort det. Som en liten ball av rynkete hud, grått hår og leverflekker. Hvert eneste runde tall - og dette har jeg tenkt siden 10-årsdagen - innebærer et stort skritt nærmere grava. Et byks, nærmest.

Så kom ikke her og si at 30-årskrisa er noe tøys. Dette handler om Store, Viktige spørsmål. Livet, Døden, Havet og Kjærligheten og så videre.

Derfor har jeg laget en plan. Enkel, men genial. Hver gang noen spør hvor gammel jeg er, skal jeg lyve. - 26! skal jeg si, med overbevisende tydelighet. Hver gang. I minst fire år framover. Planen innebærer også yngre menn, cocktails, usunne interesser og trøsteshopping.

Det skal nok gå bra.


Lillian Vatnøy (30)
Kulturjournalist, kk.no
lillian.vatnoy@kk.no