HJERTEVENNINNER: Midt i verdens største smerte, fant to utrøstelige morshjerter fram til hverandre. Fra venstre Annelise Jentoft Olsen og Anna Karin Hansen Steinro.


 Foto: Nina Ruud/All Over Press
HJERTEVENNINNER: Midt i verdens største smerte, fant to utrøstelige morshjerter fram til hverandre. Fra venstre Annelise Jentoft Olsen og Anna Karin Hansen Steinro. Foto: Nina Ruud/All Over Press
Kk Reportasje

Annelise og Anna Karin mistet hver sin sønn

Slik fant de sammen i den svarteste sorgen.

Samme dag som en svartkledd Annelise Jentoft Olsen begraver sin sønn, 22 år gamle Ruben med det røde håret og de milde brune øynene, eller «verdens beste klemmer» som mange bare kalte ham – og som på vei fra Bodø til musikkfestival i Sverige, 22. juli 2006, med hele livet foran seg, fikk et hjul utfor veikanten og endte sin reise mot et tre – samme dag som Rubens kiste senkes ned i jorden, feirer en fire år gammel gutt sin fødselsdag.

Og selvsagt er det ingen som vet, blant kaker, brus og spennende presanger, at også Anna Karin Hansen Steinro skal miste sin umistelige.

At snille, snille Mathias, gutten som aldri gråter, bare to måneder senere skal forsvinne stille ned i vannet.

Men slik er også livet: Midt i verdens største smerte finner to utrøstelige morshjerter fram til hverandre.

LES OGSÅ: Mistet mennene i samme ulykke

Fant hverandre umiddelbart

Det er Anna Karin som først tar kontakt. Noen måneder etter at Mathias har druknet på Badeland i Bodø, 28. september 2006, sender hun Annelise en mail, hun har lest om hennes ulykke i avisen.

MISTET BARNA SINE: Annelise Jentoft Olsen og Anna Karin Hansen Steinro Foto: Nina Ruud/All Over Press
MISTET BARNA SINE: Annelise Jentoft Olsen og Anna Karin Hansen Steinro Foto: Nina Ruud/All Over Press Vis mer

Hun kjenner flere som har mistet et barn, men ingen som har mistet nylig, ingen som kjenner det vanvittige savnet slik hun gjør nå, av å kunne få ta på ham, klemme på ham.

En slags samhørighet med Annelise føler hun allerede: Presten som både døpte og begravde Mathias og er en god venn av henne, var også den som begravde Ruben.

Han kom rett derfra til Mathias’ bursdagsfeiring. Da Annelise får mailen har hun selvsagt også hørt om badeulykken og forstår med en gang hvem Anna Karin er. Nesten et halvt år etter Rubens ulykke er hun fortsatt i vakuum. Men de avtaler å møtes på flyplassen i Bodø. Der andre går i store ringer rundt dem, møter de hverandre, midt i sorgen.

– Det føltes som vi hadde kjent hverandre hele livet. Jeg visste at hun kjente den samme sorgen og savnet. Det var en felles trøst at hun visste det, sier Anna Karin.

Det de fikk fra hverandre kunne de kanskje ikke fått fra andre, tror de.

– Som forståelsen, kommer det kontant fra Annelise: – Det var fra morshjerte til morshjerte. Folk kan si de forstår, men det gjør de ikke. Å miste en unge … Det er noe som griper sånn inn i hjerterota di at det ikke …

– De kan ikke sette seg inn i det, fullfører Anna Karin, og legger til: – Og det er ikke meningen heller, for skulle alle gått rundt og følt den smerten vi hadde, ville det ikke vært noen til å trøste oss.

LES OGSÅ: Samhold gjør sorgen enklere

Sørget forskjellig

Selvsagt har de sørget på hvert sitt vis.

Annelise ble det hun beskriver som utrolig klartenkt og var den som sørget for at både ektemannen og yngstesønnen, som den gangen var 16, fikk hjelp.

EVIG MINNE: På sin ene arm har Anna Karin tatovert en helt spesiell engel -den har Mathias sine øyen. Foto: Nina Ruud/ All Over Press
EVIG MINNE: På sin ene arm har Anna Karin tatovert en helt spesiell engel -den har Mathias sine øyen. Foto: Nina Ruud/ All Over Press Vis mer

Og hun brukte galgenhumoren for alt den var verdt. Da ektemannen nærmest fulgte kisten ned i jorda da den ble senket, var Annelise den som nappet ham i jakken og sa de måtte gå fordi hun var så tissetrengt. Forteller Annelise. Og nikker gjenkjennende når Anna Karin forteller.

Om hvordan hun holdt den lille hånden i sin, mens badevakten desperat forsøkte å blåse livet tilbake i gutten hennes, om hvordan de samme kveld ble sendt videre i et ambulansehelikopter fra Bodø, helt alene.

Om beskjeden som kom et døgn etter, at Mathias var hjernedød og at det ikke lenger var håp,om de siste dyrebare sekundene der hun vasket og stelte ham. Tok på ham den ekstra buksen hun hadde pakket med til badelandet. Om den lille kroppen som fortsatt var varm.

LES OGSÅ: Ble mamma for søsterens barn

Måtte ta helt nye valg

For Anna Karin var det ikke gitt at livet skulle gå videre.

– Da Mathias døde, tenkte jeg at jeg ikke trengte å leve videre. Men etter hvert fikk jeg hjelp fra en god psykolog. En dag bestemte jeg meg for at jeg skulle fortsette å leve. I alle år hadde jeg slitt med bulimi, men fra den dagen av sluttet jeg å kaste opp.

- Og jeg begynte å ta meg en tur ut hver dag. Å se lyset, se folk ute og få tankene spredt på noe annet, var avgjørende for å komme seg videre, sier Anna Karin.

Også Annelise hadde en sterk oppdrift i seg til å gå videre. For henne ble sønnens ulykke også et godt puff i en ny retning.

– Det har vært så viktig å prise Ruben, for han var så glad i livet. Nå tok jeg helt nye valg. Ruben hadde allerede oppmuntret meg til å slutte, og på dagen 20 år etter å ha begynt i frisersalongen, sluttet jeg.

LES OGSÅ: -Jeg tenker på Kristin hver dag

Selvutvikling har vært viktig

Når vi møtes har sju år gått siden de begge mistet hver sin umistelige. Kommer man noen gang over det å miste et barn? Kan livet bli som før?

– Nei. Du har et arr som aldri blir borte. Men livet går videre. Det er så mange følelser du skal igjennom. Du kan tro du er ferdig, men plutselig hører du en sang på radioen som kan utløse en helt ny bølge av sorg, sier Annelise.

Selvutvikling og alternative behandlingsmetoder har vært viktige stikkord for henne, underveis har hun også utdannet seg til kraniosakralterapeut, og da vi møtes er det i hennes nybygde, rødmalte behandlingsstue hun har kalt ROA. Etter familiens initialer. I grunnmuren ligger Rubens skolesekk. Et av mange små knep Annelise har hatt for å hedre ham uten å dyrke ham.

Også Anna Karin er i dag på et ganske annet sted enn hun var. Hun jobber deltid ved Bodø Kulturhus og er igjen i gang med barnevernsstudiene, som hun aldri trodde hun skulle gjenoppta. Hennes største lærdom er det likevel Mathias som har gitt henne:

– Han forandret meg da han ble født, og han forandret meg da han døde. Jeg følte at han kom til verden for å vise oss at vi må bry oss om hverandre, og si det. Hver dag før han gikk fra barnehagen ga han alle en klem. Han hadde et mye større hjerte enn jeg noen gang kommer til å få. Og han skygget aldri unna de vanskelige tingene. Jeg har lært så mye av Mathias.

LES OGSÅ: -Jeg trodde ikke jeg kunne få barn

Den aller største trøsten

Det var i hans ånd Anna Karin for to år siden bestemte seg for å starte Hjertefred også i Bodø, et minnearrangement på allehelgensdagen, opprinnelig startet opp i Oslo. I fjor var Annelise klar for å være med.

«Du lever videre i våre hjerter», sto det på de røde hjerteballongene de sammen blåste opp. Anna Karin holdt åpningstale, ville så gjerne formidle hva Mathias sto for. Og Annelise, som underveis i sorgbearbeidelsen både har skrevet bok og dikt, leste ett av sine. Og midt blant de mange hundre fremmøtte, da ballongene ble sluppet opp mot det blå, ga to helt spesielle venninner hverandre en lang, god klem.

Den aller største trøsten har vært denne: En sterk felles tro på at guttene fortsatt er hos dem.

– Mange tenker at jeg er blitt helt skrullete, og det må de gjerne tro, sier Annelise.

Hun forteller om det hun kjenner som en varm ro som fyller kroppen, som å gå i en blomstereng på en solskinnsdag. Så kommer sommerfuglene. Og da vet hun at det er Ruben.

 Foto: KK
Foto: KK Vis mer

Anna Karin kan av og til høre Mathias’ stemme klart og tydelig.

Lenge var hun hjemsøkt av den gråten Mathias hadde på bassengkanten etter å ha blitt gjenopplivet, en gråt hun hørte ikke var hans, kun en gjenklang av noe som hadde vært.

Siden å høre ham rolig forklare henne dette: «Mamma, jeg var der jeg skulle være, jeg skulle ikke tilbake igjen …»

– Det var enormt godt. Da slapp de vonde tankene helt taket, sier Anna Karin.

Det hender de pusler litt på hverandres graver. Annelise kan tenne et lys for Mathias, Anna Karin et for Ruben.

Og en solfylt dag de to sitter på hytteverandaen til Annelise og ser på skyene som driver over dem, sier Anna Karin plutselig til Annelise: «Ser du det?» Og selvsagt ser Annelise det også. Den helt spesielle skyformasjonen. Det er Ruben. Og på ryggen bærer han Mathias.

Intervjuet er også å lese i vårt store jubileumsnummer (KK fyller 140 år!) som kom i salg fredag 14. februar.

 

 

 

 

 

 

 

Til forsiden