Spørsmål: Jeg er en sint og lei mann som ble skilt for noen år siden. Jeg har to tenåringer som jeg prater med et par ganger i måneden. De vil ikke komme til meg, og de liker ikke samboeren min. Barna sier at jeg har avvist dem og mener at jeg ikke bryr meg om dem. Min ekskone har fortalt at ungene har tatt bruddet og tapet av faren sin tungt. Jeg tror ikke på det. Barn glemmer fort og husker neppe at jeg bodde sammen med dem. Jeg får kritikk for at jeg ikke forteller dem når jeg reiser bort på ferie, eller skaffer meg nye ting som hytte og bil. Men barna skal jo ikke bo hos meg mer. De skal ikke bestemme noe over meg eller hjemmet mitt. Samboeren min og jeg er ferdig med fortiden. Jeg føler ikke at det er naturlig for meg å ha kontakt med min ekskone. Samboeren min har ikke kontakt med eksmannen sin og har ikke barn. Hun lovet tidlig i forholdet å hjelpe meg gjennom alt, og det har hun gjort. Savnet av barna er borte, jeg har så mange andre gjøremål. Barna har kontaktet meg og bedt meg hjelpe til når moren har vært syk eller når de selv er syke. Jeg mener jeg ikke har plikt til å hjelpe dem mer, og det er samboeren min enig i. Min fritid bruker jeg på henne. Nå lever jeg et nytt liv, og det må barna godta. Min ekskone har bedt meg ta ansvar for barna. Jeg har svart at det gjør jeg ikke. Det var hun som avsluttet forholdet vårt. Barna har spurt om jeg kan kjøre dem hjem om kvelden. Jeg har bedt dem ta bussen eller sykle. Moren deres kan jo også låne en
bil. Det er ikke min jobb å være sjåfør for dem. De har også bedt meg om å betale skolebøker. Det kan jeg ikke se at jeg har plikt til. Jeg betaler så mye i bidrag at det får holde. Det er ikke mitt problem at de er uten penger. Og jeg kan heller ikke skjønne at det
er min jobb å reparere telt, sykler og sportsutstyr. De har bedt meg om å ringe dem etter skoletid, men for meg passer det best å ringe i arbeidstiden. I fritiden vil jeg være med samboeren min, og da kan jeg glemme det. Hun blir såret hvis jeg ringer og prater med barna. Samboeren min og jeg mener at eksen min holder barna borte fra meg. Barna er
uenig i det. De sier at jeg selv er skyld i situasjonen og må ta konsekvensen av det. De er skuffet over meg og sier at jeg verken hører, ser eller bryr meg om at de har følelser og er
midt i tenårene. Hva er det som er så skummelt med den alderen? Selv har jeg i perioder
vært plaget av angst og depresjon. Barne- og ungdomsårene mine var preget av mobbing
og avvisning. Jeg fikk lite omsorg fra nære personer. Heldigvis har samboeren min lovet å holde sammen med meg uansett. Jeg vil ikke klare meg uten henne. For meg er det bedre å miste barna enn henne. Hva mener du ut fra brevet? Godt å få ut litt frustrasjon.
Fraskilt far

Svar: Slik du selv beskriver din innsats som far, kan jeg bare svare at du har lite begrep om hva en far skal være for barna sine. Dessverre er det mange barn som opplever det samme som dine, at far svikter totalt etter en skilsmisse. Barna dine har all grunn til å være svært skuffet over deg. Jeg forstår at ditt svik kan skyldes at du selv aldri har fått lære hvordan en god far skal være. Du fikk lite omsorg fra nære personer, skriver du, og dermed vet du ikke hvordan du selv skal gi omsorg til dine barn. Men du setter pris på den støtte og omtanke du får fra samboeren din. Du har fremdeles ansvar for barna dine, selv om du ikke lenger bor sammen med moren. De trenger å se at du bryr deg om dem. Det betyr at du støtter dem, er der når de trenger deg og rettleder dem på deres vei mot å bli voksne. Det betyr at du er sammen med dem så ofte de vil og du kan. Ingen av disse oppgavene tar du deg av. Har du tenkt over at du blir helt alene i verden hvis samboeren din en dag skulle bli borte? Jeg kan ikke se at barna dine skylder deg noe. Det er et under at de ikke har gitt deg fullstendig opp, men fremdeles prøver å holde
kontakten med deg. En dag tar det vel slutt, og da forstår du kanskje hva du har mistet. Har du tenkt over at din depresjon kan ha sammenheng med omsorgssvikten du opplevde som barn, og at dine barn kan ta skade av at du tar deg så dårlig av dem? Fars støtte og
rettledning har meget stor betydning for unge mennesker under utvikling. Tenårene er en periode for selvstendiggjøring og opprør. Det er en periode der mange begynner å eksperimentere med stoff og alkohol og ødelegger framtiden sin. Det er da de virkelig trenger at foreldrene er der, passer på dem og setter grenser. Jeg får håpe at din kone klarer denne oppgaven for dere begge, slik at barna dine får en bedre ungdomstid enn du selv har hatt.

Åsa Rytter Evensen
samlivsrådgiver
asa@kk.no