Spørsmål:Jeg har en datter på 15 år. Vi har bodd alene i mange år, men nå for et halvt år siden flyttet vi sammen med den nye kjæresten min. Men han har en sønn på 16 som helt tydelig er veldig opptatt av datteren min. Det er ikke tvil om at hun liker ham også. For noen dager siden kom jeg litt brått inn i kjellerstuen der de satt og så på tv, og da hoppet de bort i hver sin enda av sofaen, temmelig røde i toppen begge to. Jeg så jo ingenting, men jeg har sterk mistanke om hva de holdt på med. Jeg ble kjempesint og dro henne med meg ut, kjeftet og sa mange stygge ting. Men hun bare skrek tilbake at jeg ikke kunne nekte henne å være forelsket i ham, bare fordi de har foreldre som «tilfeldigvis er kjærester». Når jeg fikk tenkt meg om ble jeg bare usikker og i tvil. De er jo ikke «ordentlige» søsken, men blir det ikke likevel en slags incest når foreldrene deres er gift? Slik føles det for meg hvert fall. Jeg har ikke snakket med kjæresten min om dette enda, for jeg er redd han kan bli like sint som meg…KarlaSvar: Spørsmålet ditt berører grenseoppganger mellom biologi, jus, sosiale normer og følelser. Biologisk sett er ikke barna deres i familie. Slik sett er dette ikke incest. Det er heller ikke noe juridisk i veien for at de kan være kjærester (så lenge de ikke har sex før datteren din fyller 16) eller gifte seg. Men det føles likevel feil for deg, siden de sosialt sett er søsken. Andre vil nok også kunne reagere hvis de blir kjærester.Familien deres og andre som kan ha meninger om hva barna deres gjør, får en stor utfordring i fanget. Kanskje vil mange synes det er greit, siden barna deres jo var så gamle da dere flyttet sammen. De ville nok oppleves mer som søsken hvis de var vokst opp sammen fra de var små. Andre vil sikkert synes dette passer dårlig, siden forholdet bryter med vanlige oppfatninger om hvordan det «skal være». Hvis barna deres skal være kjærester må både de selv og dere som foreldre forholde dere til andres meninger om dette. Det beste dere kan gjøre er å diskutere hva dere selv mener, og så stå for dette når andre gjør seg opp sin mening. Prøv å rydde god tid til å snakke ordentlig med kjæresten din om saken. Prøv å gjøre dere opp en mening dere kan stå for sammen. Så bør dere snakke med barna deres, helst hver for seg. De er fortsatt så unge at de godt kan nektes å være kjærester, hvis det er det dere voksne bestemmer. Hvis de velger å være kjærester, må de forklares hvordan andre kan reagere. Det enkleste for alle parter ville vel vært hvis de fant seg kjærester utenfor familien. Det er ikke alltid følelser holder seg til reglene, men noen ganger er det reglene som har «rett», tross alt.Peder KjøsPsykolog og samlivsekspertpeder@kk.no