Spørsmål: Jeg har et spørsmål som jeg håper dere kan hjelpe meg med som gjelder meg og min kjæreste. Vi er begge 43 år - han har ingen barn, men har hatt to-tre lange forhold – det siste der han beholdt sin egen leilighet samtidig som han for det meste bodde hos kjæresten. Han forklarer dette med at han fra begynnelsen av forholdet visste at det var feil, for hun hadde store psykiske problemer og tvang han til å bli i forholdet som han først klarte å komme seg ut av etter 5 år. Han hadde et veldig nært forhold til hennes datter som gjorde situasjonen ekstra vanskelig, for hun ble brukt mot han. Selv har jeg vært alene i nærmere 10 år (med unntak av to kortere forhold, men barna ble aldri introdusert til vedkommende) med mine 3 barn, inntil jeg traff han som definitivt er mannen i mitt liv, for 1 ½ år siden. Barna mine er 10, 14 og 17 år. Den yngste som er en jente (som ikke ser sin biologiske far) kommer veldig godt overens med kjæresten min, mens mine to eldste som er gutter (som har samvær med sin far annenhver helg) har problemer med å akseptere han. Vi vil gjerne etablere oss - flytte sammen, forlove oss og etter hvert gifte oss, men kjæresten min vil ha barnas velsignelse før vi går til det skrittet. Jeg vet han elsker meg over alt, men når han setter betingelser ved kjærligheten vår på den måten føler jeg at han ikke ønsker å satse fullt og helt, og at han nyter sin frihet og ønsker å komme og gå når han vil og det er en vond følelse for meg, for jeg tenker - vil han virkelig satse - bruker han barna som en unnskyldning for å la være? Jeg mener at det hadde vært lurt overfor barna å for eksempel forlove oss da de kanskje da vil skjønne at vi mener alvor og at dette ikke bare er en «fling» - en som kanskje vil forsvinne bare de er vanskelige nok. Hvem av oss har rett - hva er det lureste å gjøre overfor barna og hvordan kan vi få dem til å akseptere han? RegineSvar: Det er ikke en god idé å la barna bestemme om du skal ha et kjærlighetsliv, eller hvem som skal være kjæresten din. Dette er et alt for stort ansvar for dem. Parforholdet er de voksnes verden. Denne må dere som voksne passe på og ta ansvar for. Ingen andre har noen rett til å blande seg inn, uansett hvor mye de føler seg berørt av deres avgjørelse.Overfor barna dine bør du legge opp til en samtale om hva dere voksne vil gjøre, og du bør si til tenåringssønnene at dette er det du som bestemmer. Du kan selvfølgelig ikke bestemme om de skal like eller godta ham. De to eldste er kanskje for store til å godta ham som stefar. Men som nesten voksne må de respektere ham som din kjæreste. Hvis datteren din oppfatter ham som sin stefar er jo dette hyggelig for både ham og henne. Brødrene hennes har ingen rett til å ødelegge dette!Vi blir litt bekymret for reaksjonen til kjæresten din. Det kan se ut som om han har en tendens til å legge mye ansvar for viktige valg på andre. Det er ikke sikkert han vil beholde friheten i forhold til deg – det kan være at han generelt ikke våger å ta valg, men heller gjør seg avhengig av utenforliggende ting. Er dette en form for misforstått snillhet og overdreven hensyntagen? Slik han forholder seg blir det uansett utrygt for deg. Hvis du vil vite hvor du har ham, kan det hende du blir nødt til å kreve at han tar standpunkt selv. Så får du se hvordan du selv vil velge ut fra dette.Peder KjøsPsykolog og samlivsekspertpeder@kk.noHanne Weie OddliPsykolog og samlivseksperthanne@kk.noLES OGSÅ:

Derfor drømmer han om en jomfru

Kjærlighetshjelperne

Sex som dumpegrunn

Han vil ikke ha sex med meg

Svigermor maser

Skal jeg si det?