Spørsmål: Jeg er 44 år og gift med en jevnaldrende mann. Hans første kone døde, og han har to barn med henne. Den yngste bor hos oss, den eldste studerer i annen by. Min mann og jeg har ingen felles barn, og jeg har ingen egne. Problemet mitt er altså at jeg er ufrivillig barnløs. Jeg har hatt ønske om barn i mange år, også før jeg traff min mann. Jeg var godt voksen da jeg traff ham, og jeg snakket allerede da om det. Da var han ganske bestemt på ikke å få flere barn. Jeg håpet at han skulle forandre mening, så vi fortsatte å være sammen. Etter et år kjøpte vi hus og flyttet sammen, han, jeg og barna. Mitt barneønske var fortsatt der. Han begynte etter hvert å gi etter for mitt ønske. Vi prøvde og prøvde, men det lyktes ikke. Etter en tid ble vi utredet for ufrivillig barnløshet. Det ble ikke funnet noe galt hos noen av oss. Vi ble henvist til prøverørsbehandling, men jeg hadde passert aldersgrensen for offentlig hjelp til prøverørsbehandling. Vi kunne få hjelp ved en privat klinikk, men da satte min mann foten ned. Jeg var ikke sterk nok til å stå på for å få ønsket mitt oppfylt. Årene har gått, og nå er det for sent, men likevel er min barnløshet et stadig tilbakevendende tema for oss. Det har vært og er fortsatt en stor sorg for meg, og jeg sliter i forhold til min rolle som stemor for hans barn. Det verste er at jeg kjenner en sånn bitterhet mot mannen min fordi jeg føler at det er han som har stoppet muligheten. Jeg er dypt ulykkelig, og det sliter på forholdet. Jeg klarer ikke helt å forsone meg med at jeg ikke kan få barn, selv om jeg har lovet ham at jeg skal legge det bak meg og prøve å se framover. Kan nevne at vi også har vært i familieterapi angående vårt problem, det hjalp litt, men jeg sliter fortsatt. Hva skal jeg gjøre? Jeg er veldig glad i mannen min, og han er glad i meg. Vi har mye bra sammen, men nå har jeg mistet lysten på sex. Det er ikke så viktig for meg lenger, det er liksom noe som mangler. Vi har ofte snakket om å gå hver til vårt, men egentlig er det ikke det vi vil. Jeg er så fortvilet og vet ikke riktig hva som er best for oss. Hvordan skal jeg klare å leve med min barnløshet?
Ulykkelig barnløs

Svar: Jeg tror alle kvinner som har ønsket seg barn og som har vært så heldig å få ønsket oppfylt, vil forstå din sorg. Enda bedre forståelse har de mange kvinnene som deler din skjebne. Når dette er sagt, vil jeg spørre deg: Hvilket annet valg har du enn å forsone deg med at du ikke har fått egne barn? I sjeldne tilfeller kan
kvinner i din alder bli gravide og føde velskapte barn, men sjansen er ørliten. Velger du å grave deg ned i sorgen, oppnår du bare å ødelegge svært mye for deg selv og for din mann. Sorg blir mildere med årene. Bitterheten er langt mer skadelig for deg enn sorgen, for den vil vokse hvis du ikke bekjemper den. Selv om din mann satte foten ned for prøverør, er det ikke riktig å gi ham skyldens. Mange par må oppgi forsøket på å få barn med prøverør. Jo eldre kvinnen er, jo mindre er sjansen. Samtidig kan jeg tenke meg at det ville ha vært godt å vite at alle muligheter var prøvd. Men husk at mannen din faktisk ikke har ført deg bak lyset et øyeblikk. Det å forsone seg med en stor sorg, krever et betydelig mentalt arbeid. Dessuten må du tilgi mannen din for den uretten du mener han har begått. Hvis du skjønner at du ikke på egen hånd greier å komme videre bøe du søke profesjonell hjelp igjen. Jeg tror ikke det er mer parterapi du trenger, men mulighet til å dele tankene dine med en klok fagperson.

Åsa Rytter Evensen
samlivsrådgiver
asa@kk.no