Det er ikke så lett å vite når komikere snakker sant. Satiren beveger seg i det forførende landskapet mellom fiksjon og virkelighet. Som regel beholder komikeren masken på, slik at vi aldri tar det de sier helt på alvor.
Men i ukens KK er Nytt på nytts Anne-Kat. Hærland sjeldent åpen om egen sårbarhet, om å miste fotfestet, om å sky det rampelyset hun lever av og for.
Anne-Kat. opplevde selv et voldsomt medietrykk etter at hun kjørte i fylla og satt i fengsel for det. Hun har selv harselert over og ledd av skandalen. Men det kostet. Hun, som hver fredagskveld underholder 1,3 millioner nordmenn foran TV-skjermen, ble plutselig selv underholdning. Noen ble også forbannet på henne. Det var greit, ren hets var verre. «Når folk som ikke kjenner meg gir uttrykk for at de hater meg, kjennes det veldig urettferdig,» sier hun.
Må kjendiser tåle alt? Jeg tror ikke det. Jeg tror vi som publikum også langt på vei klarer å skille mellom TV-fjes og privatpersoner. Ingen forlanger at komikerne skal brette ut sine liv. Vi forventer først og fremst å bli underholdt.
Det er en av grunnene til at komikerne kan tillate seg mer enn alle andre aktører i det offentlige rom. De kan kveste politikere, næringslivsledere og kongelige uten motstand. Vi knekker koden.
Men når satirikere pirker dypt i andre kjente personers privatliv, hender det folk slår tilbake. Å få underholde på revyscener og i prime time på fjernsyn er et enormt privilegium. Fredagsunderholdningen i NRK er faktisk landets største scene, halve Norge ser på. Litt motstand må man tåle. Det viser Anne-Kat. at hun gjør - og det fortjener hun respekt for.
Vi lever i en tid der mange jakter på 15-minutters ære og berømmelse. Intens personfokusering bidrar selvsagt til å dyrke frem illusjonen om kjendisers ubesværede lykke.
Noen kjendiser opplever tapet av privatliv så sterkt at de velger å skygge unna offentligheten. Men for andre kan berømmelsen få en helt annen pris - de blir så hektet på rampelyset at de mister seg selv. I boken «Uro» skrev psykiateren Finn Skårderud om dette fenomenet, «addiction to fame». Begrepet bruker han etter å ha studert gruppeterapi i Beverley Hills' rike, vakre og berømte. Bokens «Dr. G» forteller at for mange av stjernene blir livet tragisk når rampelyset slukker. Skårderud observerte flere som måtte gjennom stor sorg for å klare seg uten oppmerksomheten. Ikke ulikt beretningene fra mennesker som har mistet politisk eller økonomisk makt. Hvis for mye av din identitet knyttes til applausens beruselse, blir det fort farlig.
Reklameguruen Ingebrigt Steen Jensen har sagt det slik: «Jeg er blitt hekta på det sterkeste av alle vanedannende stoffer: Anerkjennelse. Og jeg er langt ifra alene. Sannsynligvis er vi tusener, kanskje titusener, som lar dette stoffet styre våre liv.
Ti år etter boken «Anerkjennelse» sier han at oppmerksomhet fortsatt må til. Ingebrigt Steen Jensen er en mann som tåler det, han elsker å forelese for store saler: «Det roer seg litt med alderen. Men er man først angrepet av viruset, har man det resten av livet...»
Om dette temaet er Anne-Kat. også befriende rett på sak. Hun benekter å ha noen maske på TV: Dette er en side av meg jeg spiller opp fordi den morer meg!
Og som seere fascineres vi både av den sterke og den sårbare.
Bente E. Engesland
sjefredaktør
bente.engesland@kk.no
