SPØRSMÅL: Jeg er en kvinne som skulle ha det bra, men som dessverre sliter med vonde tanker og følelser som plager meg veldig.

Over noen år for noen år siden jobbet mannen min i et annet land. Han var bare hjemme én helg i måneden. Etter et slikt besøk hjemme ringte han og ba meg få sjekket om jeg kunne være smittet med klamydia. På trygg avstand påsto han hardnakket at han ikke hadde vært sammen med andre. Legen hans mente han kunne ha fått det på flere måter, men vi vet jo alle bedre enn som så!

Det ble etter hvert lagt lokk på saken. Men under overflaten fortsatte det å koke. I ettertid ser jeg klart, og har også sagt det til mannen min, at hvis han hadde fortalt alt mens han var hjemme, kunne vi fått pratet ut. Alt kunne ha vært så helt annerledes. I tillegg skjedde det ting etter dette som kunne tyde på at han ville ha vært utro hvis sjansen bød seg.

Dette er imidlertid aldri bevist og har bare resultert i en masse, sikkert ubegrunnede, beskyldninger fra min side. I alle disse årene har mannen min sagt, under påtrykk fra meg, at det aldri på noe tidspunkt har vært noen andre. Mange vil nok spørre meg hva problemet egentlig er. Jeg har verdens beste mann, som overøser meg med kjærlighet og omtanke, og slik har det alltid vært. Hvis det ikke hadde vært for bevisene på det motsatte, ville jeg aldri tenkt tanken at min mann kunne ha vært utro. Det var liksom aldri noen fornuftig grunn til det, og derfor føles sviket med påfølgende taushet så stort. Nå er vi igjen inne i en periode hvor alt er fastlåst, etter at jeg nok en gang har konfrontert mannen min med tingenes tilstand. Dette tærer på forholdet, og jeg er redd mannen min en dag vil forlate meg. I stedet for å nærme meg og prøve å få ting til å fungere, forsøker jeg å straffe ham ved å være sur, tverr og utilnærmelig. Jeg stenger ham ute. Nå vil jeg bare komme videre, slik at vi begge kan få det livet vi fortjener. Jeg er jo glad i mannen min og ønsker og savner nærhet. Vanskelighetene har satt seg fast hos meg og er nærmest blitt en besettelse.
Fortvilet

SVAR: Det var dumt av ham ikke å innrømme utroskap. Det er gjennom samleie man får klamydia. Hadde han gjort det og bedt om tilgivelse, kunne du kanskje ha lagt hendelsen bak deg. Jeg er enig med deg i at alt sannsynligvis hadde sett annerledes ut da. Men jeg må protestere når du legger all skyld for et ødelagt samliv på ham. Du har din del av ansvaret ved at du aldri har kunnet glemme, men har hatt behov for å straffe ham i alle år.

Når mannen din sier at det aldri har vært noen andre enn deg, tolker jeg det slik at han har begått en dumhet han angrer dypt og inderlig, og at han aldri har vært følelsesmessig engasjert i andre enn deg. Hvis du vil videre i livet ditt og glede deg over at du har en mann som åpenbart elsker deg, må du gi opp å få innrømmelsen du ønsker deg, og du må slutte helt å ta opp dette temaet gang etter gang.

Lettere sagt enn gjort for deg, men det er mulig hvis du tar deg kraftig sammen og stopper opp hver gang du merker lysten til å sette i gang. Jeg er klar over at dette vil hjelpe deg lite hvis du selv fortsetter å slite med de samme tankene. Når vanskene er blitt en besettelse, tror jeg tiden er inne til at du søker hjelp hos en psykolog for å komme videre.

Valget ditt står mellom å fortsette den langsomme ødeleggelsen av forholdet deres, eller å gi det en ny sjanse. Mannen din kan ikke slette sitt feiltrinn. Den du har makt til å gjøre noe med, er deg selv. Du er glad i din mann, han er glad i deg og han er straffet mer enn lenge nok. Den du i virkeligheten straffer mest, er deg selv. Du har fremdeles muligheten til å sørge for et bedre liv for dere begge framover. Søk hjelp til å komme deg ut av grøften du er havnet i. Til slutt: Klamydia kan være i kroppen svært lenge uten å gi symptomer. Det er derfor en teoretisk mulighet for at mannen din har fått smitten før han traff deg.

Åsa Rytter Evensen
samlivsrådgiver
asa@kk.no