Jeg har en bil. Det å ha en bil er slett ikke uproblematisk, selv om min bil er liten og hendig og lettkjørt og pen i lakken selv etter mange års tro tjeneste. Jeg er glad i bilen, selv om forsikringen er dyr og bilhold krever litt innsats og det har sine upraktiske sider. Bagasjerommet er for lite til selv den minste koffert, og stereoanlegget er skralt. Det er ofte vanskelig å finne parkeringsplass, så det blir gjerne til at jeg lar min lille Atos stå ubevegelig i ukevis dersom jeg finner en parkeringsplass i nærheten av hjemmet.

Her om dagen vasket jeg doningen. Jeg var flink og grundig og vasket den til og med innvendig. Topp stemning og klar for biltur! Jeg parkerte bilen, og lot den - min vane tro - stå fem dager før jeg igjen skulle ut og kjøre. Jeg var for en gangs skyld ute i god tid, og glad og fornøyd startet jeg bilen. Det vil si, jeg trodde jeg startet bilen. Ingen respons. '

Jeg vred om nøkkelen frenetisk gang på gang, men motoren var død. Ikke en gang et lite hikst ga den fra seg. Jeg oppdaget at lysene hadde stått på siden jeg parkerte den, antakelig fordi jeg hadde dyttet borti en knapp under min samvittighetsfulle vasking. Motløs gjorde jeg det eneste jeg visste ville få meg ut av knipa. Jeg ringte mamma og pappa (jada, jeg er 30).

Mamma og pappa kom kjørende i bilen sin med det samme. De har en bil som er alt annet enn hendig og liten, de har en stor og ny bil som er laget for voksne med garasje og mindre lån enn meg. Pappa parkerte snute mot snute med min bil, og kom til unnsetning med startkablene. Mamma startet bilen deres optimistisk, jeg bannet ved rattet i Atosen. Dette til tross for at jeg allerede hadde bannet så mye at jeg trodde jeg var ferdigbannet. Dengang ei.

Ingenting skjedde. Jeg bestemte meg for å sprenge, eventuelt selge hele den fordømte bilen, og ga opp lenge før mislykkede startkabelforsøk nummer to. Nytt batteri er dyrt, og veien til nærmeste verksted syntes usigelig lang. Etter en hard uke var dette dråpen. Begeret rant over.

Men selvfølgelig gjorde mamma og pappa som mammaer og pappaer gjør. De tenkte på løsninger. Pappa skrudde ut batteriet og la det i bagasjerommet. - Dette fikser vi, vi lader batteriet når vi kommer hjem, så får du tilbake om to dager. - Nå er det i alle fall ingen som kan stjele bilen, sa mamma oppmuntrende.

Så nå er batteriet på lading på landet. Det har fått seg en kjærkommen ferietur, og for hvert lademinutt som går får det nye krefter. Om to dager kjører broren min det inn til byen for meg, og bror nummer to hjelper med monteringen. Miséren er snudd. Bilen våkner snart til liv, og lommeboka slipper en sur smekk.

Da jeg vinket foreldrene mine avgårde, la jeg merke til at noen hadde skrevet noe i pollenstøvet på frontruta mi. Det var ikke det vanlige «Vask meg», som man ofte får av tilfeldig forbipasserende.

Neida, dette var noe annet. Noe helt annet. «All you need is love», sto det. «Love» var ikke skrevet med bokstaver, men tegnet som et hjerte.

All you need is love. Sannere ord har aldri blitt skrevet i støv.





Lillian Vatnøy
kulturjournalist kk.no
lv@kk.no