Hvis jeg står foran to bananselgere og begge har like gode bananer, blir det er spørsmål om pris. Klart det gjør. Men i en rekke andre sammenhenger er pris faktisk ganske underordnet. Min lojalitet er billig. Det jeg vil ha, er et smil og en hyggelig tone. Det betaler jeg gjerne ekstra for.
Hver morgen før jobb kjøper jeg en kopp kaffe fra kaffebaren i nabobygget til kontoret. Min morgenspesial, dobbel latte med hasselnøttsirup, får meg opp av morgentåka. Det koster 37 kroner, pluss tips. Jeg kunne i stedet valgt å kjøpe kaffe på Deli de Luca eller Narvesen, for eksempel, til en pris av rundt 10 kroner, og således spart 135 kroner i uka på det. Men det gjør jeg ikke. Hvorfor? Fordi den utrolig hyggelige, blonde jenta i kaffebaren smiler mot meg hver morgen og spør: «Det vanlige?» Også takker hun veldig pent når jeg legger de tre kronene jeg får igjen på 40 kroner i tipsskåla. Hele den seansen er verdt 135 kroner i uka for meg. Det er forbasket hyggelig å starte dagen med å bli smilt til. 135 kroner hyggelig, faktisk.
I NRKs Forbrukerinspektørene i forrige uke var det et innslag om grådige banker som tar seg betalt for tjenester selv om det er kundene som gjør jobben. Gebyrer på uttak, gebyrer på regningsbetaling - slike ting. Skandiabanken ble rost for å være billige, og det er de beviselig - det er neppe uten grunn at de har fått så mange kunder som de har. Jeg tviler ikke på at Skandiabanken er en bra og billig bank, men jeg kommer aldri til å bli kunde hos dem likevel. Skal jeg være ærlig, aner jeg faktisk ikke hvor mye jeg betaler i gebyrer hos min bank. Jeg bryr meg ikke heller, fordi jeg elsker banken min. Det er en ganske liten bank, og ringer jeg filialen i barndomsbygda mi, trenger jeg nesten bare si hva jeg heter til fornavn, så vet de hvem jeg er. De er de snilleste og søteste menneskene i hele verden, svarer fort på e-post og ordner alt jeg måtte ønske. For eksempel ble jeg i sin tid straks innvilget kreditt på 16 000 kroner da jeg av ymse årsaker én dag før jeg skulle flytte plutselig manglet nevnte sum for å kunne betale depositum. Ikkeno' problem. Nydelig. Så jeg bryr meg ikke om at det kunne vært billigere å betale regninger et annet sted. Hvis jeg taper 500 kroner i året på å være kunde hos den elskede banken min framfor et annet, rimeligere sted - så er det helt i orden for meg.
Og slik fortsetter det: jeg har klesbutikker, kafeer, bokhandler, nettsteder og reiseoperatører som ligger mitt hjerte nær av den enkle grunn at de er hyggelige. De fikser ting for meg. De ser ut til å sette pris på å ha meg som kunde. (Og det bør de jo gjøre, jeg betaler dem masse penger.) De yter service med et smil, og jeg betaler.
Jeg er ikke idiot. Er den ene bananen like god som den andre, tar jeg den billigste. Men kaffen min - den vil jeg ha servert med et smil. Koste hva det koste vil.
Lill Kristin Syversen
helse- og livsstilsjournalist, kk.no
lks@kk.no
