Spørsmål: Jeg har levd med samboeren min i fem år. Vi har ett felles
barn. Han er trofast, en god far, kunnskapsrik og hyggelig med venner og familie. Men
jeg føler stadig oftere at det ikke er så mye igjen av følelsene mine for ham. Forholdet vårt
var bare basert på sex i starten. Etter hvert fikk vi det ganske fint, vi var glad i hverandre og flyttet sammen. De siste årene har samlivet gått opp og ned, og jeg har flere ganger
vært på nippet til å gjøre det slutt. Vi har forskjellige interesser og ønsker for tilværelsen. Jeg liker å reise, danse, gå ut. Han er en stuegris. Vi er veldig forskjellige som personer. Jeg synes han fokuserer mye på bekymringer, mens jeg opplever mye hverdagslykke.
Han synes forholdet er godt, mens jeg er lite fornøyd. Den viktigste grunnen til mine manglende følelser er at jeg synes han har avvist meg i mange år. Til å begynne med ble jeg lei meg, nå er jeg helt likegyldig. Jeg har egentlig ikke noe ønske om at ting skal ordne seg, det føles for sent uansett. Jeg er kjærlig og synes det er fint med litt nærhet i løpet av dagen, han liker ikke det. Jeg har forsøkt å gi ham små kyss, men da spør han om jeg er helt på styr. Sex er det nesten slutt på, selv om kvaliteten er bra de gangene det skjer. Han sier han ikke er så opptatt av sex lenger, og synes det er synd at jeg er det. Vi har de vanlige problemene med arbeidsfordelingen. Jeg har ansvaret, han er «flink» og hjelper til. Jeg har det faktisk best når han er bortreist, da er tilværelsen fri for krangling. Jeg ville blitt glad hvis han kom hjem og sa at han ville gå. Nå lurer jeg alvorlig på å gjøre noe med
situasjonen, og vet at jeg vil klare meg bra. Men foreldrene mine blir lei seg, økonomien blir trang, jeg kan ikke beholde leiligheten og barnet vårt blir skilsmissebarn. Går det an å gå fra noen på et slikt grunnlag? Ikke blir jeg slått eller plaget, han tar hensyn til barnet, slekt og økonomi. Ikke minst synes jeg synd på ham hvis jeg går. Men kanskje han da kunne bli fri til å treffe en han passer bedre sammen med? Og kanskje jeg ikke passer til å bo sammen med noen, kanskje jeg har for store krav? Er det urimelig å forlange at et forhold skal være litt mer enn en felles familieadministrasjon? Skal vi ikke ha en intimitet
som minner oss om hvorfor vi har valgt hverandre? Jeg er klar over at det ikke blir mye kos av å bo alene, men det er bedre enn å være i et forhold der jeg blir avvist og skuffet gang på gang. Jeg har truffet en mann som jeg liker godt, og som jeg merker at følelsene blir sterkere for. Vi har vært en del sammen det siste året, har mye til felles og er glade i kroppskontakt på alle nivåer. Han har antydet at han gjerne vil ha meg hvis jeg går fra samboeren min. Vi har ikke falt for fristelsen til å røre hverandre foreløpig. Går jeg fra samboeren, blir det mye tristesse, men ikke noe mot konsekvensene hvis jeg forlater ham for en annen. Og tenk om jeg angrer og bare sitter igjen med en lærepenge? Men tenk om min samboer og jeg fortsatt kunne være venner, om det nye forholdet hadde vært det
rette og jeg hadde blitt glad og tilfreds med tilværelsen. Jeg er utslitt av grubling, og håper du kan se ting litt klarere enn jeg kan akkurat nå.
Hilsen frustrert

Svar: Skilsmisser er alltid langvarige prosesser, og på brevet ditt virker det som du er kommet et godt stykke på veien mot å gå fra ham en dag i framtiden, selv om det kanskje er for tidlig i øyeblikket. Du er blitt likegyldig overfor mannen din og har det best når han er bortreist. Han gir deg ikke noe av det du trenger i et forhold. Du er langt fra for kravstor. Mangelen på nærhet og kroppskontakt får deg til langsomt å visne, slik virker det. Når det er medlidenhet med ham og bekymring for økonomien som hindrer deg i å bryte, ja, da er båndene som binder dere sammen så svake at de kommer til å ryke, tenker jeg. Dersom du en dag velger å gå, bør du være forberedt på at du muligens går til en tilværelse som alenemor. Du bør være sikker på at du vil trives alene og klarer omsorgen for barnet ditt. Selvfølgelig gir du deg selv muligheten til å treffe en ny mann som blir mye riktigere for deg enn han du lever med nå, men du har ingen garanti for at det vil skje. Du gir samtidig samboeren din muligheten til å finne en kvinne som passe bedre for ham enn du gjør. Blir du i forholdet slik det er nå, er jeg redd utilfredsheten bare vil øke. Du er vel for ung til å kunne redusere på krav som er viktige for deg, for å si til deg selv at: «Han er en bra og stødig mann, han er trygg og en god far, en kan ikke vente å finne den helt ideelle mann.» Ekstra vanskelig blir det for deg som faktisk har truffet en du trives svært godt med og som du tenker kan bli en riktig samlivspartner. For deg blir valget å ta en sjanse, bryte broen med all den sorg som utvilsomt vil følge, og håpe på at livet
etter en stund vil gi mer glede og tilfredsstillelse enn du får i dag. Eller å forbli i en tilværelse som gjør deg utilfreds og som antakelig ikke vil forandre seg til det bedre. Hvis du flytter, ikke dra til den andre mannen med det samme. Det er mulig du ikke ser ham
helt klart i øyeblikket. Gi dere begge sjansen til å bli bedre kjent over tid før du eventuelt går inn i et nytt forhold.

Åsa Rytter Evensen
samlivsrådgiver
asa@kk.no